tirsdag 8. august 2017

Metaforer om livet

Jeg liker ikke uttrykket "å gå gjennom noe". Det får det til å høres ut som at livet, eller alt det vanskelige i det, er som en tunnel eller noe. At det som skjer med oss er noe som utelukkende får oss til å miste perspektivet, forsvinne inn i mørket, og når vi kommer gjennom, så har landskapet endret seg. Jeg går ikke gjennom tunneler. Jeg flyter i vann.

Noen ganger flyter jeg oppå, andre ganger føles det ut som jeg drukner. Av og til prøver jeg å finne bunnen med foten. Det er ikke alltid jeg finner den. Og noen ganger er den gjørme. Hele tiden nye strømmer som flytter enten meg eller vannet jeg flyter i. Alltid noe nytt som påvirker, inspirerer og irriterer. Hele tiden i bevegelse, aldri vite i hvilken retning. Aldri vite om dit jeg er på vei er fremover.

Jeg tror ikke på motbakken i forrige innlegg. For livet er ikke en fjelltur, og heller ikke en walk in the park. Det handler ikke om å kjempe seg opp alle bakker og drømmen om å en dag stå på toppen og se ned på alt man har kjempet seg gjennom, overvunnet og beseiret. Jeg vet ikke nok om livet til å si hva det er. Om det er en fjelltur handler det mindre om å nå toppen og mer om å finne noe å holde seg fast i når man står i gjørme opp til knærne og vil prøve å dra seg ut. Det handler om å rive opp litt lyng i samme slengen. Og kanskje sette fast mamma sin dyre fjellsko. Det handler om å gå en annen retning om veien fremover blir for tung. Om å sette seg ned å spise sjokolade om solen titter frem, eller om du plutselig mister stien. Det handler om å stoppe og snu seg tilbake, å løpe i motbakker, å holde blikket festet mot stien foran og av og til se opp mot toppen foran. Det handler om å nikke og si hei til de du møter. Å respektere vær og værmelding. Respektere vante fjellfolk, grave seg ned i tide, og ingen skam å snu.

Eller du, bare gjør det du allerede gjør. Det er det som er livet.

Jeg tror vi klarer oss.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar