tirsdag 22. august 2017

Fem fine

i.
Jeg løper gjennom skogen. Først er det en smal sti fylt med brune barnåler. Så er det gjørme, før det blir myr. Jeg stopper nesten opp når jeg må konsentrere meg om å hoppe fra stein til stein. Om ikke jeg stopper, så gjør i hvert fall tankene mine det. Etter hoppingen følger jeg en smal sti slæsj bekk oppover til et lite platå og kjenner igjen "bensintreet" det der kunne henge twist når jeg gikk søndagsturer med pappa for et kvart århundre siden. Så blir det lyst, og jeg kommer frem til vannet som ofte er målet, men ikke i dag. Jeg følger stien langs vannkanten og jeg husker ikke sist jeg gikk her, men jeg vil ikke stoppe, jeg vil løpe og se og utforske og sjekke om jeg husker og hva jeg husker, for jeg vet egentlig ikke. Løper forbi en stein som stikker litt opp ved siden av stien og husker alle gangene mamma har fortalt om den steinen, at den heter kirkesteinen og at oldemoren min måtte gå her for å komme til kirken og at det sikkert var i kirken hun møtte oldefar. Og jeg har ikke vært her på femten år, for jeg trenger ikke gå der for å komme til kirken, og jeg vil ikke i kirken uansett. Jeg løper. Snubler meg gjennom enda en myr og skoene lager lyder for hvert steg etterpå. Jeg løper forbi et par med hund. Og så kommer jeg inn i den mest magiske skogen jeg vet om. Den med de høyeste trærne og den mykeste mosen, og den fineste bålplassen som morfar alltid passet på. Og på akkurat denne dagen da jeg løper akkurat hit så skulle morfar feiret bursdagen sin. Og det er litt som at alt gir litt mening, hvorfor jeg tok til venstre og ikke til høyre og absolutt skulle finne ut hvor langt jeg kunne komme på denne stien. Å finne igjen et av mine aller fineste barndomsminner. Jeg puster bare, og løper videre gjennom skogen hjem.

ii.
Knekkebrød med leverpostei.

iii.
Jeg har en jobb som gir meg mestringsfølelse. En sånn jobb som jeg nesten kan ønske å bruke tid på å perfeksjonere 24/7, men som jeg også kan legge fra meg klokken tre og si "perfekt blir det aldri uansett" og ta fri med god samvittighet.

iv.
Jeg har litt lengsel i hjertet og det gjør vondt. Jeg savner alt det bra jeg har hatt rundt meg de siste årene som jeg reiste fra. Men det gjør godt i hjertet å vite at jeg fortsatt har det, bare litt lenger borte. At jeg en gang sikkert får det her også, når brikkene faller på plass. Den tryggheten inne i meg om at alt kommer til å ordne seg, for det har det stort sett før.

v.
Min splitter nye sjef som sier til mine splitter nye kollegaer at "jeg liker sånne som T, for hun smiler og sier "det får vi til" og så blir ting gjort". Og jeg vet det er sant, fordi jeg jobber med å være sånn.

Og bonus: hunden som sukker dypt før han sovner i sengen min.

torsdag 17. august 2017

#sliten

Et av orden jeg bruker mest og liker minst: sliten.

Jeg trodde jeg var unormal som ble sliten. Med førti studiepoeng fysikk i semesteret, mål om halvmaraton, lederverv og lyst til å bli med på alle konserter og alle fjellturer. Uten overskudd til å lære meg å klatre, eller sette personlige rekorder eller jobbe frivillig på BIFF.

I dag er jeg eldre, med mer kunnskap og enda mindre selvinnsikt. Jeg er med på å ta i mot tusenvis av studenter og jeg har lyst til å fortelle hver og en av dem at de er tøffe. Ikke fordi de begynner å studere, men fordi de kommer til å legge inn en innsats og jobbe for å fullføre. Det er tøft, og flere av de kommer til å kjenne det på kroppen. Hver og en kommer på et tidspunkt til å bli slitne.

Jeg trodde jeg var unormal når jeg sovnet på sofaen etter middag og ikke hadde overskudd til å drikke øl med studievennene mine. Jeg kunne begynne å gråte om jeg ikke hadde lyst til å stå opp når klokka ringte, og heller ble liggende en time ekstra. Selv om jeg ikke egentlig gikk glipp av noe annet enn å se meg selv som den jeg ønsket å være.

Nå vet jeg at det egentlig ikke er unormalt. Og nå vet jeg at jeg overlevde. (Helt ærlig - noen ganger var jeg i tvil.) Nå skal jeg ta i mot nye studenter, og jeg gjør det med litt skjelvende hender, med all min egen usikkerhet projisert over på dem. Med all min egen usikkerhet fortsatt liggende i meg, og likevel helt sikker på at vi skal overleve dette.

Vi kommer til å bli slitne, men det er helt greit.

tirsdag 8. august 2017

Metaforer om livet

Jeg liker ikke uttrykket "å gå gjennom noe". Det får det til å høres ut som at livet, eller alt det vanskelige i det, er som en tunnel eller noe. At det som skjer med oss er noe som utelukkende får oss til å miste perspektivet, forsvinne inn i mørket, og når vi kommer gjennom, så har landskapet endret seg. Jeg går ikke gjennom tunneler. Jeg flyter i vann.

Noen ganger flyter jeg oppå, andre ganger føles det ut som jeg drukner. Av og til prøver jeg å finne bunnen med foten. Det er ikke alltid jeg finner den. Og noen ganger er den gjørme. Hele tiden nye strømmer som flytter enten meg eller vannet jeg flyter i. Alltid noe nytt som påvirker, inspirerer og irriterer. Hele tiden i bevegelse, aldri vite i hvilken retning. Aldri vite om dit jeg er på vei er fremover.

Jeg tror ikke på motbakken i forrige innlegg. For livet er ikke en fjelltur, og heller ikke en walk in the park. Det handler ikke om å kjempe seg opp alle bakker og drømmen om å en dag stå på toppen og se ned på alt man har kjempet seg gjennom, overvunnet og beseiret. Jeg vet ikke nok om livet til å si hva det er. Om det er en fjelltur handler det mindre om å nå toppen og mer om å finne noe å holde seg fast i når man står i gjørme opp til knærne og vil prøve å dra seg ut. Det handler om å rive opp litt lyng i samme slengen. Og kanskje sette fast mamma sin dyre fjellsko. Det handler om å gå en annen retning om veien fremover blir for tung. Om å sette seg ned å spise sjokolade om solen titter frem, eller om du plutselig mister stien. Det handler om å stoppe og snu seg tilbake, å løpe i motbakker, å holde blikket festet mot stien foran og av og til se opp mot toppen foran. Det handler om å nikke og si hei til de du møter. Å respektere vær og værmelding. Respektere vante fjellfolk, grave seg ned i tide, og ingen skam å snu.

Eller du, bare gjør det du allerede gjør. Det er det som er livet.

Jeg tror vi klarer oss.

søndag 6. august 2017

Homesick

Jeg har fått den drømmejobben jeg har snakket om. Den som gjør at jeg føler meg som meg selv igjen. Og så har jeg flyttet hjem. Det er en sånn ting som jeg kan si med helt avslappet ansiktsutrykk, og avslutte med et smil. Det føles stille, på en måte. Som å dra en kjelke i snøen. Bare en mild suselyd som jeg bare hører om jeg lytter. Egentlig er det ganske stort, for jeg har ikke bodd på hjemstedet mitt på ordentlig på nesten ti år. Så selv om jeg kjenner på roen og gleden så kjennes det også som å sitte på kjelken på toppen av bakken og kjenne at friksjonen mister taket og kjelken akkurat begynner å gli. Tusen følelser i magen, og visshet om at ting kommer til å suse forbi i høy fart - og at det kommer til å bli verdt det. Jeg kommer til å snu meg og se opp mot bakken og tenke på hvor glad jeg er for at jeg gikk helt opp, og hvor glad jeg er for at jeg også tør å sette utfor. Selv om jeg kanskje ikke helt har kontrollen, og ikke helt hvor jeg ender opp.

Det føles likevel bunnsolid trygt.

(Jeg hadde lagret et tomt utkast med denne tittelen for kanskje et halvt år siden, etter å ha hørt på Kings of Convenience og funnet ut at jeg måtte bestemme meg for om jeg skulle bli i Bergen eller gjøre et forsøk på å flytte hjemover. Jeg har vært livredd for å ikke føle meg hjemme om jeg flyttet tilbake. Og jeg har vært livredd for å alltid lengte et annet sted. Akkurat nå er jeg glad for at jeg er her. Så får fremtiden vise hvor permanent det blir.)