mandag 3. juli 2017

Bergen del 2

Det begynte slik: This Time Tomorrow. Med den sangen som for alltid skal gi meg sommerfugler i magen, fremtidsoptimisme og en tro på at alt ordner seg. Setter den alltid på som første sang når jeg skal fly. Sitter alltid på vindussetet. Blir alltid litt overrasket over alle følelsene som kommer når jeg hører The Kinks og ser husene under meg bli små, samtidig som jeg forsvinner inn i en sky.

Det fortsatte slik: Hanging. En høst som handlet aller mest om at jeg mistet halmstrået mitt. Jeg trodde jeg gjorde det eneste riktige når jeg slapp alt jeg hadde i hendene for å komme hjem til han. Too little, too late, svarte han, uten at han visste hvor mye han knuste. Ingenting i meg slapp taket, ingenting ble helt som Ane Brun fortalte meg. I hvert fall ikke den høsten.

Våren som fulgte: Twin Peaks. Han reiste. Han orket ikke denne byen når jeg var her. Jeg forsvant i limbo. Hørte på Twin Peaks mens jeg gikk over gamle nygårdsbroen i pøsregn. Gikk på quiz på Nobel Bopel og snakket om feminisme i litteraturen og om Norges styggeste rådhus. Gikk på don Pippo for første gang. Drakk bare vin fordi øl smakte oss. 

Sommeren som forsvant: Sonsick. Han kom tilbake. Det var voldsomt. Det var som den sangen. Akkurat sånn.

Ny høst: Er det lov å si jeg ikke husker noe av denne høsten? Jeg har lagret én sang til spillelista, og kanskje den sier alt. Gunshot - Lykke Li.

Ny vår: Jeg har vasket ned leiligheten. Skrubbet den. Hengt over kjøkkenbenken for å skrubbe vekk fettflekker av flisene. Jeg har grått på den styggeste måten som finnes, og søkt opp navnet hennes på instagram fem ganger. Så måtte jeg slutte. Det betydde plutselig ingenting. Jeg har hørt på Sigrid så mye, jeg kan sikkert ikke høre på henne igjen. Men det var hun som fikk sagt det. 

I går gikk jeg i pøsregnet. Jeg hørte på den spillelista jeg brukte å høre på når jeg bodde i Oslo. Den jeg hørte på flyet når vi gikk inn for landing. På flytoget. På bussen forbi St. Olavs plass. Den jeg sluttet å høre på den dagen jeg flyttet til Bergen. Fordi Oslo gjorde vondt. Og Oslo gjorde vondt, det ødela meg litt. Men jeg skyldte på Oslo når jeg flyttet til Bergen igjen, og det var aldri Oslo. Det var aldri meg. Det var alltid han. 

Nå flytter jeg fra Bergen også. Det føles litt som å dumpe seg selv, for jeg vet nesten ikke hva jeg er uten. Men når jeg er en sekk full av stein, kjennes det deilig å slenge det av meg. Jeg vet igjen ikke hva jeg er eller hvem jeg er. Jeg vet bare at jeg er litt bedre, at jeg velger helt selv, at livet er det frieste jeg eier. Det blir hele tiden litt bedre.

Jeg gikk altså tur i går og hørte på den vondeste spillelisten min i pøsregnet. Jeg ble gjennomvåt, våt i håret gjennom hetten osv. Og jeg lo for meg selv. Jeg klarte ikke la være å smile. Jeg hoppet ned alle bakkene, og helt ensom i gaten sang jeg med på den siste sangen (Gooey) som brøt med hele spillelisten. Jeg tror det ordner seg.

6 kommentarer:

  1. Så fint! <3
    Så deilig skummelt det høres ut å rykke opp røttene enda en gang. Du vet jeg kjenner følelsen av at noe må skje, noe må skje, noe må skje! Nå skjer det noe, og du styrer det helt selv.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er pissredd, altså. Men jeg tror ikke at å bli værende har noe for seg.

      I gårkveld stalket jeg henne på strava og ble sint og sjalu og alt sånt som er irrasjonelt, men ekte.

      Slett
    2. Frykt er bedre enn ingenting! Sinne og sjalusi er bedre enn ingenting, angst og til og med ensomhet er bedre enn ingenting. Det er det jeg sier til meg selv, i hvert fall. For det å føle ingenting og gjøre ingenting er det eneste som er verre enn alt det der. Alt går over og ikke faen om vi går under.

      Slett
    3. Å føle ingenting og ville ingenting og gjøre ingenting er det aller verste. Nå føler jeg veldig mye, enten har jeg det litt kjipt, eller så har jeg det bra. Og da kommer det til å gå bra også, tror jeg. Ikke faen om vi går under.

      Slett