søndag 23. juli 2017

Jaktøyne

"Legg til som venn" står det under profilbildet hans og jeg trodde vi var venner. Trodde det var det vi var enige om. At han har fått ny kjæreste er ikke så farlig, for det er lenge siden jeg mistet han som min. Det er ikke så mange uker siden han satt med fingeren sin mot ankelen min og fortalte historier jeg lo av. Det svir i nostalgien min å miste han som venn også.

Jeg har plommerød leppestift og danser alene i et bryllup i det en tar tak i hånden min og drar meg med ut. Han vil fortelle meg at jeg blir sett. At selv om alle heller prater med venninnen min, så virker jeg mer spennende, dypere. Jeg liker å bli sett, det gjør alle. "Bullshit," sier jeg. "Hun er ikke en grunnere person av meg fordi hun snakker med flere. Hun har heller et ekstra lag rundt kjernen sin hvor hun slipper folk inn. Og i kveld mangler jeg det laget." Orker ikke å slippe noen inn.

I dag kjenner jeg på en tristhet fordi jeg ikke vil åpne meg, ikke vil møte noen, vil ikke annet enn å danse alene. Det får jeg. Og jeg gleder meg til den dagen jeg vil noe annet.

mandag 17. juli 2017

10 måneder til 17. mai

Det er visst mer å fordøye enn jeg trodde. Jeg tror det er et bra tegn. At jeg fordøyer.

Disse dagene skriver jeg mer enn jeg løper. Jeg sover mer enn normalt. Sovner på sofaen etter jobb og orker ikke våkne. Setter på videoer med søvnhypnose på youtube for å få sovne om kvelden. Blir sur på alle stemmene som har fortalt meg at jeg skal puste. Holder pusten. Sovner til slutt likevel.

Det er ikke det at jeg er så veldig trist. Jeg er aller mest sur. Sur på en sånn måte som fjortenåringer blir sure. Skikkelig furten og litt gretten og veldig tiltaksløs. Sjekker telefonen hele tiden, venter på en  måte på en melding som skal dra meg litt ut av alt. Men den kommer ikke, for ingen er hjemme og jeg har ingen som drar meg ut.

Det er ikke synd i meg. Det er ikke derfor jeg er sur. Jeg er sur fordi jeg likevel synes synd i meg selv. Orker egentlig ikke å være henne. Vil heller bare være meg.

søndag 16. juli 2017

Fjellreven

Life imitates art, og livet mitt er de siste episodene av en tv-serie der alle løse tråder nøstes opp, og alle knuter som ikke løses opp klippes i stykker.

I dag la jeg fjellreven-jakken i en svart sekk og gav den til Fretex.

Jeg husker når jeg kjøpte den, tidlig 2012. Etter at jeg i 2011 møtte han som hadde lik jakke, og varme hender og som jeg kysset midt i Nygårdsgaten og seks måneder senere aldri så igjen. Herregud, jeg trodde han knuste hjertet mitt. Men han bare forsvant.

Rundt midnatt på nyttårsaften 2012 veltet et batteri og traff meg i armen. Ermet fikk store brune sviflekker og jeg kjente bare på hat og skuffelse og før jeg la meg den natten kom jeg borti speilet over sengen min og det knuste. Noen dager senere kjøpte jeg meg ny jakke. Fjellreven Greenland.

Udødeligheten.

Jeg tok selfie i heisen på vei opp til lesesalen i den jakken. Gikk tur rundt Store lungegårdsvann. Lurte alltid på hvorfor ermene var så lange. Vi gikk på No Stress hver tirsdag og jeg drakk IPA sammen med han jeg forelsket meg sånn i og de andre.

Vi to stod utenfor der jeg bodde og så opp mot Fjellveien og lurte på om det var julelys eller billys som skinte så kraftig. Du pekte og jeg lente meg inntil.

Om sommeren hang jakken urørt i skapet. Hver vinter dukket den opp igjen.

I november flyttet jeg fra han, til Oslo. Foret på jakken var tynnslitt, sånn som de blir når de er brukt noen år. Jeg kjøpte meg en ny og tykkere jakke, for vinteren var kaldere og lengre der borte. Hjertet hans frøs, og hjertet mitt klapret.

Jakken har hengt i skapet siden jeg flyttet tilbake. Så jeg la den i en sekk i dag og gav den til Fretex. Jeg sjekket lommene før jeg brettet den sammen. Den ene var tom, i den andre lå en sånn liten klistrelapp fra et museum. Jeg stod litt med lappen i hånden og tenkte på fotografiene vi så den dagen, og hvordan vi gikk gjennom skogen, at det kanskje var den dagen vi lå sammen helt stille, og at du helt sikkert tok flytoget hjem noen timer senere.

Jeg la lappen tilbake i lommen og gav sekken til Fretex.

onsdag 12. juli 2017

Løpe

Det skjer noe når du slipper taket.

Eller kanskje det er de nye skoene. I følge Strava så løper jeg i hvert fall litt raskere for hver eneste tur jeg gjennomfører. Jeg tror det er hjertet, at det ikke ligger som en stein i magen, men bare slår og slår. Jeg tror det er hjernen, som plutselig ikke tenker og bare gjør. Jeg tror det er viljen, som bare vil.

Jeg er bare meg selv, gjør alt jeg gjør fordi jeg har lyst til det. Fordi jeg skjønner at jeg trenger det. Skjønner hva som er best for meg.

Av og til tror jeg det er sinnet. At jeg løper bort fra alt. Jeg har så mye jeg vil bort fra, og akkurat nå løper jeg i ring for å prøve å nå meg selv igjen.

Vet egentlig ikke hva det er, men det føles som de siste to årene har trent opp styrken min, utholdenheten min og at det er nå jeg får betalt for det. Med hundre kilo mindre på skuldrene.

Det var bare det.

mandag 3. juli 2017

Bergen del 2

Det begynte slik: This Time Tomorrow. Med den sangen som for alltid skal gi meg sommerfugler i magen, fremtidsoptimisme og en tro på at alt ordner seg. Setter den alltid på som første sang når jeg skal fly. Sitter alltid på vindussetet. Blir alltid litt overrasket over alle følelsene som kommer når jeg hører The Kinks og ser husene under meg bli små, samtidig som jeg forsvinner inn i en sky.

Det fortsatte slik: Hanging. En høst som handlet aller mest om at jeg mistet halmstrået mitt. Jeg trodde jeg gjorde det eneste riktige når jeg slapp alt jeg hadde i hendene for å komme hjem til han. Too little, too late, svarte han, uten at han visste hvor mye han knuste. Ingenting i meg slapp taket, ingenting ble helt som Ane Brun fortalte meg. I hvert fall ikke den høsten.

Våren som fulgte: Twin Peaks. Han reiste. Han orket ikke denne byen når jeg var her. Jeg forsvant i limbo. Hørte på Twin Peaks mens jeg gikk over gamle nygårdsbroen i pøsregn. Gikk på quiz på Nobel Bopel og snakket om feminisme i litteraturen og om Norges styggeste rådhus. Gikk på don Pippo for første gang. Drakk bare vin fordi øl smakte oss. 

Sommeren som forsvant: Sonsick. Han kom tilbake. Det var voldsomt. Det var som den sangen. Akkurat sånn.

Ny høst: Er det lov å si jeg ikke husker noe av denne høsten? Jeg har lagret én sang til spillelista, og kanskje den sier alt. Gunshot - Lykke Li.

Ny vår: Jeg har vasket ned leiligheten. Skrubbet den. Hengt over kjøkkenbenken for å skrubbe vekk fettflekker av flisene. Jeg har grått på den styggeste måten som finnes, og søkt opp navnet hennes på instagram fem ganger. Så måtte jeg slutte. Det betydde plutselig ingenting. Jeg har hørt på Sigrid så mye, jeg kan sikkert ikke høre på henne igjen. Men det var hun som fikk sagt det. 

I går gikk jeg i pøsregnet. Jeg hørte på den spillelista jeg brukte å høre på når jeg bodde i Oslo. Den jeg hørte på flyet når vi gikk inn for landing. På flytoget. På bussen forbi St. Olavs plass. Den jeg sluttet å høre på den dagen jeg flyttet til Bergen. Fordi Oslo gjorde vondt. Og Oslo gjorde vondt, det ødela meg litt. Men jeg skyldte på Oslo når jeg flyttet til Bergen igjen, og det var aldri Oslo. Det var aldri meg. Det var alltid han. 

Nå flytter jeg fra Bergen også. Det føles litt som å dumpe seg selv, for jeg vet nesten ikke hva jeg er uten. Men når jeg er en sekk full av stein, kjennes det deilig å slenge det av meg. Jeg vet igjen ikke hva jeg er eller hvem jeg er. Jeg vet bare at jeg er litt bedre, at jeg velger helt selv, at livet er det frieste jeg eier. Det blir hele tiden litt bedre.

Jeg gikk altså tur i går og hørte på den vondeste spillelisten min i pøsregnet. Jeg ble gjennomvåt, våt i håret gjennom hetten osv. Og jeg lo for meg selv. Jeg klarte ikke la være å smile. Jeg hoppet ned alle bakkene, og helt ensom i gaten sang jeg med på den siste sangen (Gooey) som brøt med hele spillelisten. Jeg tror det ordner seg.