fredag 5. mai 2017

Stating the obvious

Dette skal ikke handle om løping, men det begynner der.

Meg, joggeskoene, shortsen og singleten. I den motbakken med inntørket gjørme, kvister og steiner. Kjører på med den første harde økta etter halvmaraton. Det er så fint vær at det å mose melkesyre ut av lårene føles helt ok. Alt hadde vært helt ok i dag.

Jeg ser meg selv utenfra når jeg jogger rolig hjem igjen. Kjenner et kommende gnagsår mellom lårene, og et på høyre overarm, som har gisset mot singleten hele økta. Ser svetteflekken som har dannet seg mellom sports-bhen og magen. Ser magen, magen, magen. Alltid den.

Og jeg tenker at de som ser meg ikke vet hva de ser.
Og jeg tenker at det er bra at de ser meg akkurat nå.

At jeg er hun som lar lårene bule ut fra den korte shortsen. Viser frem grevinnehengene i singleten. To brystvorter som peker hver sin vei. Et rødsprengt ansikt. At jeg ikke dropper joggeturen i dag fordi det er så mange andre ute. At jeg ikke tar på en jakke for å skjule det jeg ikke vil vise - selv om det har bikket tjue grader og jeg svetter lett.

Jeg tenker at det er bra jeg er den personen. Den som står der naken i dusjen i svømmehallen og viser frem legger med eller uten hår, pupper som verken strutter eller henger. At jeg er hun som både har briller og linser, og som har maskara jeg ikke alltid bruker. Noen ganger kommer usminket og andre ganger har på både foundation og leppestift.

Jeg tenker at det er awesome at jeg ikke legger ved et bilde av meg selv i sports-bh for å gjøre et poeng av dette innlegget, eller poserer ved siden av meg selv på instagram for å fronte fremgang, motivasjon og håp. Jeg tenker at det viktigste er at jeg er der. I hverdagen, og gjør sånne ting som jenter som meg gjør. Tar bussen og løper og bader og quizzer og danser og drikker og slapper av og lever. Og så tar jeg med meg kroppen min på alt det - på samme måte som at du tar med din.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar