mandag 22. mai 2017

Heiagjeng

Så jeg prøver å skrive litt fra telefonen. Liggende på magen i den grå sofaen, med haken ikke bare hvilende, men trykt ned i puta. Bh-en ligger over armlenet og det er innsyn fra naboen. I dag skal jeg legge meg tidlig. Kjenner at mandag er ekstra slitsomt når man venter. Har litt lyst til at tiden skal stå stille og litt lyst til at den skal gå litt raskere.

Kl 07:07 spurte en narkoman meg om hva klokka var.
Sju-null-sju sa jeg. Syv minutter over syv, spurte han, og jeg sa ja. Han snakket penere enn meg.

I går gikk jeg en tur og gikk forbi en som lette etter pusten på toppen av en bakke. Jeg fikk lyst til å snakke med han, spørre om hva han trente for/mot. Hørte på pusten hans når jeg gikk forbi. Jeg bruker litt tid på å tenke på alle de jeg ikke er venner med. Alle som er normale, oppegående mennesker, med og uten vennegjenger, og jeg som går forbi.

Senere løp ei forbi meg. Hun hadde gigantisk rumpe, men jeg ble mest imponert over hvor raskt hun løp og hvor lenge hun løp raskt.

Så var det han som spurtet så sinnsykt raskt opp den lange bakken jeg såvidt når toppen av. Jeg ble nesten stående og glo. Jeg gikk bare videre.

Jeg heier sånn i hele kroppen på alle de som er ute og løper. Og når jeg er den som er ute og løper får jeg ofte lyst til å rope fine ting til de som er ute og går. Innimellom får jeg lyst til å ligge i gresset og gråte, føler meg tykk i tightsen og treig i skoene. Men når jeg ser noen som minner om meg, på mitt beste og på mitt verste, så heier jeg bare. Skikkelig intenst inne i hodet mitt.

Og det skriver jeg nå, her fra sofaen min, sånn at du vet det til neste gang du er ute og løper.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar