mandag 8. mai 2017

Han

Jeg har sovnet alene i to år nå. Noen ganger våkner jeg i stjerneformasjon med hodet ned i puten. Oftere våkner jeg på min side, med øynene mot veggen. I helgene: et lite stikk i magen før jeg står opp.

Jeg vet ikke lenger hva jeg egentlig vil. Det er det lenge siden jeg har visst. Egentlig er valget enkelt. Egentlig vil jeg våkne med han. Selv om det betyr at det blir varmere under dyna. At jeg kanskje våkner med hodet enda nærmere veggen.

Det er ikke det jeg er redd for.

Jeg er redd for å enda en gang våkne opp alene. Med et stort stikk i magen og flere dager som blir tatt bort fra meg. Jeg er redd for å være hun som prøver en gang til, når det ikke er noe å prøve på.

Jeg er hun som løper halvmaraton etter halvmaraton etter halvmaraton uten å egentlig komme fremover.

Jeg ligger fortsatt i grøfta.

Av og til skulle jeg ønske at jeg trodde på ultimatum eller hva som helst, bare ikke kjærligheten.

6 kommentarer:

  1. Åh T, det blir bra! Eller, kanskje det ikke blir bra, men det blir livet. Følg magefølelsen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Bettina! Friker litt ut her. Men det ordner seg stort sett til et eller annet uansett. Skal prøve å følge magefølelsen, det er nesten alltid rett.

      Slett
  2. Og går det ikke bra så går det over. Shit man, det som pleier å funke for meg er å gjøre ting hele tiden. Og se på serier i stedet for å rekke å kikke i veggen når jeg er hjemme. Halvmaraton høres enda lurere ut.

    Uansett: heia heia.

    SvarSlett
    Svar
    1. Definitivt favorittmottoet mitt. Jeg har begynt å styrke litt mer ordentlig (for nå), og i dag har jeg ryddet og vasket hele leiligheten. Getting there?

      Takk, C!

      Slett
  3. kjærligheten er det vanskeligste av alt. men du er modig. og du kommer fremover, alltid, selv om det kanskje ikke alltid føles sånn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Tuva! Jeg håper du har rett.

      Slett