mandag 22. mai 2017

Heiagjeng

Så jeg prøver å skrive litt fra telefonen. Liggende på magen i den grå sofaen, med haken ikke bare hvilende, men trykt ned i puta. Bh-en ligger over armlenet og det er innsyn fra naboen. I dag skal jeg legge meg tidlig. Kjenner at mandag er ekstra slitsomt når man venter. Har litt lyst til at tiden skal stå stille og litt lyst til at den skal gå litt raskere.

Kl 07:07 spurte en narkoman meg om hva klokka var.
Sju-null-sju sa jeg. Syv minutter over syv, spurte han, og jeg sa ja. Han snakket penere enn meg.

I går gikk jeg en tur og gikk forbi en som lette etter pusten på toppen av en bakke. Jeg fikk lyst til å snakke med han, spørre om hva han trente for/mot. Hørte på pusten hans når jeg gikk forbi. Jeg bruker litt tid på å tenke på alle de jeg ikke er venner med. Alle som er normale, oppegående mennesker, med og uten vennegjenger, og jeg som går forbi.

Senere løp ei forbi meg. Hun hadde gigantisk rumpe, men jeg ble mest imponert over hvor raskt hun løp og hvor lenge hun løp raskt.

Så var det han som spurtet så sinnsykt raskt opp den lange bakken jeg såvidt når toppen av. Jeg ble nesten stående og glo. Jeg gikk bare videre.

Jeg heier sånn i hele kroppen på alle de som er ute og løper. Og når jeg er den som er ute og løper får jeg ofte lyst til å rope fine ting til de som er ute og går. Innimellom får jeg lyst til å ligge i gresset og gråte, føler meg tykk i tightsen og treig i skoene. Men når jeg ser noen som minner om meg, på mitt beste og på mitt verste, så heier jeg bare. Skikkelig intenst inne i hodet mitt.

Og det skriver jeg nå, her fra sofaen min, sånn at du vet det til neste gang du er ute og løper.

mandag 8. mai 2017

Han

Jeg har sovnet alene i to år nå. Noen ganger våkner jeg i stjerneformasjon med hodet ned i puten. Oftere våkner jeg på min side, med øynene mot veggen. I helgene: et lite stikk i magen før jeg står opp.

Jeg vet ikke lenger hva jeg egentlig vil. Det er det lenge siden jeg har visst. Egentlig er valget enkelt. Egentlig vil jeg våkne med han. Selv om det betyr at det blir varmere under dyna. At jeg kanskje våkner med hodet enda nærmere veggen.

Det er ikke det jeg er redd for.

Jeg er redd for å enda en gang våkne opp alene. Med et stort stikk i magen og flere dager som blir tatt bort fra meg. Jeg er redd for å være hun som prøver en gang til, når det ikke er noe å prøve på.

Jeg er hun som løper halvmaraton etter halvmaraton etter halvmaraton uten å egentlig komme fremover.

Jeg ligger fortsatt i grøfta.

Av og til skulle jeg ønske at jeg trodde på ultimatum eller hva som helst, bare ikke kjærligheten.

fredag 5. mai 2017

Stating the obvious

Dette skal ikke handle om løping, men det begynner der.

Meg, joggeskoene, shortsen og singleten. I den motbakken med inntørket gjørme, kvister og steiner. Kjører på med den første harde økta etter halvmaraton. Det er så fint vær at det å mose melkesyre ut av lårene føles helt ok. Alt hadde vært helt ok i dag.

Jeg ser meg selv utenfra når jeg jogger rolig hjem igjen. Kjenner et kommende gnagsår mellom lårene, og et på høyre overarm, som har gisset mot singleten hele økta. Ser svetteflekken som har dannet seg mellom sports-bhen og magen. Ser magen, magen, magen. Alltid den.

Og jeg tenker at de som ser meg ikke vet hva de ser.
Og jeg tenker at det er bra at de ser meg akkurat nå.

At jeg er hun som lar lårene bule ut fra den korte shortsen. Viser frem grevinnehengene i singleten. To brystvorter som peker hver sin vei. Et rødsprengt ansikt. At jeg ikke dropper joggeturen i dag fordi det er så mange andre ute. At jeg ikke tar på en jakke for å skjule det jeg ikke vil vise - selv om det har bikket tjue grader og jeg svetter lett.

Jeg tenker at det er bra jeg er den personen. Den som står der naken i dusjen i svømmehallen og viser frem legger med eller uten hår, pupper som verken strutter eller henger. At jeg er hun som både har briller og linser, og som har maskara jeg ikke alltid bruker. Noen ganger kommer usminket og andre ganger har på både foundation og leppestift.

Jeg tenker at det er awesome at jeg ikke legger ved et bilde av meg selv i sports-bh for å gjøre et poeng av dette innlegget, eller poserer ved siden av meg selv på instagram for å fronte fremgang, motivasjon og håp. Jeg tenker at det viktigste er at jeg er der. I hverdagen, og gjør sånne ting som jenter som meg gjør. Tar bussen og løper og bader og quizzer og danser og drikker og slapper av og lever. Og så tar jeg med meg kroppen min på alt det - på samme måte som at du tar med din.