fredag 28. april 2017

21,1 km senere

Nå har det nesten gått en uke siden jeg løp halvmaraton i Wien. 02:30:39 ble det. Sånn ganske nøyaktig.

Jeg sa før start at målet var 2:20. Men samtidig brukte jeg mer en 2:45 på forrige halvmaraton. Så 2:30 er nærmere målet enn jeg har vært på en stund. Dessuten betyr vel det at jeg får fortsette å løpe og melde meg på løp og prøve å gjøre lure valg? Jeg tror det. Det er en vei frem til målet.

Så hvordan var det?

Før start
Fulle u-bahner ut til startområdet, men vi klarte å presse oss inn likevel. Med den gjennomsiktige starterbagen fylt med potetgull til målområdet. Følte meg litt nervøs, og veldig klar. Vi fant lastebilen vi skulle levere bagen til relativt raskt, og brukte mer tid på å finne ut hvordan i alle dager vi skulle komme oss inn til startpuljen vår. Den var nemlig lett å finne, med store banner, men relativt avsperret med gjerder rundt. Til slutt hoppet vi bare over gjerdene, og jeg aner ikke hvordan alle andre kom seg inn på området.

1-5 km
Ved start spilte de Wienervals og det var det blandede følelser for i løpegjengen min. Jeg tror jeg likte det. Det ble i hvert fall mer enn nok tysk techno når vi bevegde oss lenger inn i løypen. De første fem kilometerene gikk over en bro og inn i en park med en fin allé. Jeg fikk tiden til å gå ved å se på alle de rare menneskene rundt meg. Et tog kjørte forbi etter 2-3 km og jeg husker at jeg tenkte "jeg liker tog" på det tidspunktet. Ble også litt stresset av å se en av løpsvennene mine foran meg før drikkestasjon nr 1.

6-10 km
Etter første drikkestasjon buktet løypa seg langs elven, før vi krysset den. Her kjente jeg at jeg hadde blitt sulten. (Jeg klarte nemlig ikke å spise fullt så mye som jeg nok burde til frokost - og å gi fra meg bananen min sammen med bagen). Etter vi krysset elven ble det mer folksomt, mer by, og mer action. Det passet meg bra. Husker at jeg så en kråke som fløy over meg på et tidspunkt og at jeg sa til meg selv at det var en ørn og at dette var et fint naturøyeblikk.

11-15 km
En av grunnene til at jeg ikke har skrevet noe før nå, er fordi jeg rett og slett ikke husker så mye av løpet. Det var gøy, og det var lett, og det var tungt og det var relativt monotont. På en bra måte. Jeg koste meg hele veien, og når jeg ikke gjorde det, så gjorde jeg det likevel. Apropos 11-15 km. Her ble hjernen til mos og jeg lurte på hvor langt det kunne være frem til Schloss Schönbrunn. Langt, ble fasiten. Jeg tenkte på om jeg skulle melde meg på neste års halvmaraton allerede, siden jeg trivdes så godt. Samtidig sank tempoet. Samtidig ble jeg forbiløpt av noen som spiste burger fra McDonalds. Samtidig satte jeg en fot foran den andre og fortsatte. Et tog kjørte forbi på et tidspunkt og jeg tenkte til meg selv "du sier at du liker tog" og så tvang jeg meg selv til å tenke "tog" med smilefjes bak.

16-20 km
Jeg løp veldig sakte her. Så jeg bestemte meg for at jeg like gjerne kunne sette opp tempoet, for den farta jeg holdt her kunne jeg alltid falle tilbake til. Jeg gjorde det et stykke, og falt tilbake i tempo, før jeg prøvde igjen. Hjernen var most og klarte ikke å forestille seg eller motivere seg for hvor langt fire kilometer, tre kilometer, osv var. Mens jeg prøvde å regne ut hvor lang tid ting tok var jeg 500 meter nærmere mål. Uten at jeg helt klarte å skjønne hva det ville si. Alle disse kilometerne ble løpt i en lang gate, mens jeg kjempet med meg selv og prøvde å forstå hvor jeg var. Av og til rykket jeg litt, av og til falt jeg litt tilbake. Det var ikke så mye mer å gå på, men jeg fortsatte.

21 km
Husker bare han som hadde krefter igjen til en sluttspurt, som nådde meg igjen når det var ca 20 meter igjen til mål. Jeg så ham i sidesynet og tenkte "ikke faen" og satte inn et gir jeg ikke visste eksisterte. Løp fra han og de tjue neste foran meg. En rar spurt jeg ikke aner hvor kom ifra. Nå når jeg har sett bildene fra målområdet skjønner jeg ikke helt hvordan det kan ha føltes ut som en spurt i det hele tatt, der jeg kommer i rolig tempo mot mållinja. Men det er bare en ting som er helt sikkert under et halvmaraton: hjernen forsvinner ca halvveis.

Jeg har lyst til å gjøre det igjen.
02:30:39.
Tror det er min 4. beste plassering og 3. dårligste. Helt midt på treet og jeg er helt fornøyd med det.
Viktigere enn tiden var det at jeg holdt roen, holdt håpet, og holdt bena i gang gjennom hele løpet.


2 kommentarer:

  1. Hah, akkurat hva jeg trengte idag, her jeg sitter og lurer å om jeg i det hele tatt skal gidde løpe Sentrumsløpet. (vondter, psyke, motivasjon etc etc). Garantert bare panikknerver.

    Gratulerer med god opplevelse. Imponert over alle observasjonene og naturgledene, tog og kråker. Tror det er et tegn på at du har 18 gir til. Håper veldig på samme komfort idag, men siden ting gjør vondt allerede er det vel for mye å håpe på.

    Veldig artig med disse målvideoene. Du tror du løper for livet i Boltfart og så ser det ut som om du så vidt beveger deg. Indre og ytre. Har noen slike selv. Krokete, snublete ferd mot mål. Egentlig er det godt den indre strien ikke alltid kan sees fra utsiden..

    Grattis igjen!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk!
      Ble det løping på deg i går?

      Egentlig var hjernen i dvale ca 80% av tiden og jeg aner ikke hvordan tiden gikk. Hadde det akkurat passe bra hele tiden. Kunne sikkert slitt meg enda mer ut mot slutten, men det har jeg enda ikke funnet ut hvordan jeg gjør.

      Slett