mandag 22. mai 2017

Heiagjeng

Så jeg prøver å skrive litt fra telefonen. Liggende på magen i den grå sofaen, med haken ikke bare hvilende, men trykt ned i puta. Bh-en ligger over armlenet og det er innsyn fra naboen. I dag skal jeg legge meg tidlig. Kjenner at mandag er ekstra slitsomt når man venter. Har litt lyst til at tiden skal stå stille og litt lyst til at den skal gå litt raskere.

Kl 07:07 spurte en narkoman meg om hva klokka var.
Sju-null-sju sa jeg. Syv minutter over syv, spurte han, og jeg sa ja. Han snakket penere enn meg.

I går gikk jeg en tur og gikk forbi en som lette etter pusten på toppen av en bakke. Jeg fikk lyst til å snakke med han, spørre om hva han trente for/mot. Hørte på pusten hans når jeg gikk forbi. Jeg bruker litt tid på å tenke på alle de jeg ikke er venner med. Alle som er normale, oppegående mennesker, med og uten vennegjenger, og jeg som går forbi.

Senere løp ei forbi meg. Hun hadde gigantisk rumpe, men jeg ble mest imponert over hvor raskt hun løp og hvor lenge hun løp raskt.

Så var det han som spurtet så sinnsykt raskt opp den lange bakken jeg såvidt når toppen av. Jeg ble nesten stående og glo. Jeg gikk bare videre.

Jeg heier sånn i hele kroppen på alle de som er ute og løper. Og når jeg er den som er ute og løper får jeg ofte lyst til å rope fine ting til de som er ute og går. Innimellom får jeg lyst til å ligge i gresset og gråte, føler meg tykk i tightsen og treig i skoene. Men når jeg ser noen som minner om meg, på mitt beste og på mitt verste, så heier jeg bare. Skikkelig intenst inne i hodet mitt.

Og det skriver jeg nå, her fra sofaen min, sånn at du vet det til neste gang du er ute og løper.

mandag 8. mai 2017

Han

Jeg har sovnet alene i to år nå. Noen ganger våkner jeg i stjerneformasjon med hodet ned i puten. Oftere våkner jeg på min side, med øynene mot veggen. I helgene: et lite stikk i magen før jeg står opp.

Jeg vet ikke lenger hva jeg egentlig vil. Det er det lenge siden jeg har visst. Egentlig er valget enkelt. Egentlig vil jeg våkne med han. Selv om det betyr at det blir varmere under dyna. At jeg kanskje våkner med hodet enda nærmere veggen.

Det er ikke det jeg er redd for.

Jeg er redd for å enda en gang våkne opp alene. Med et stort stikk i magen og flere dager som blir tatt bort fra meg. Jeg er redd for å være hun som prøver en gang til, når det ikke er noe å prøve på.

Jeg er hun som løper halvmaraton etter halvmaraton etter halvmaraton uten å egentlig komme fremover.

Jeg ligger fortsatt i grøfta.

Av og til skulle jeg ønske at jeg trodde på ultimatum eller hva som helst, bare ikke kjærligheten.

fredag 5. mai 2017

Stating the obvious

Dette skal ikke handle om løping, men det begynner der.

Meg, joggeskoene, shortsen og singleten. I den motbakken med inntørket gjørme, kvister og steiner. Kjører på med den første harde økta etter halvmaraton. Det er så fint vær at det å mose melkesyre ut av lårene føles helt ok. Alt hadde vært helt ok i dag.

Jeg ser meg selv utenfra når jeg jogger rolig hjem igjen. Kjenner et kommende gnagsår mellom lårene, og et på høyre overarm, som har gisset mot singleten hele økta. Ser svetteflekken som har dannet seg mellom sports-bhen og magen. Ser magen, magen, magen. Alltid den.

Og jeg tenker at de som ser meg ikke vet hva de ser.
Og jeg tenker at det er bra at de ser meg akkurat nå.

At jeg er hun som lar lårene bule ut fra den korte shortsen. Viser frem grevinnehengene i singleten. To brystvorter som peker hver sin vei. Et rødsprengt ansikt. At jeg ikke dropper joggeturen i dag fordi det er så mange andre ute. At jeg ikke tar på en jakke for å skjule det jeg ikke vil vise - selv om det har bikket tjue grader og jeg svetter lett.

Jeg tenker at det er bra jeg er den personen. Den som står der naken i dusjen i svømmehallen og viser frem legger med eller uten hår, pupper som verken strutter eller henger. At jeg er hun som både har briller og linser, og som har maskara jeg ikke alltid bruker. Noen ganger kommer usminket og andre ganger har på både foundation og leppestift.

Jeg tenker at det er awesome at jeg ikke legger ved et bilde av meg selv i sports-bh for å gjøre et poeng av dette innlegget, eller poserer ved siden av meg selv på instagram for å fronte fremgang, motivasjon og håp. Jeg tenker at det viktigste er at jeg er der. I hverdagen, og gjør sånne ting som jenter som meg gjør. Tar bussen og løper og bader og quizzer og danser og drikker og slapper av og lever. Og så tar jeg med meg kroppen min på alt det - på samme måte som at du tar med din.

fredag 28. april 2017

21,1 km senere

Nå har det nesten gått en uke siden jeg løp halvmaraton i Wien. 02:30:39 ble det. Sånn ganske nøyaktig.

Jeg sa før start at målet var 2:20. Men samtidig brukte jeg mer en 2:45 på forrige halvmaraton. Så 2:30 er nærmere målet enn jeg har vært på en stund. Dessuten betyr vel det at jeg får fortsette å løpe og melde meg på løp og prøve å gjøre lure valg? Jeg tror det. Det er en vei frem til målet.

Så hvordan var det?

Før start
Fulle u-bahner ut til startområdet, men vi klarte å presse oss inn likevel. Med den gjennomsiktige starterbagen fylt med potetgull til målområdet. Følte meg litt nervøs, og veldig klar. Vi fant lastebilen vi skulle levere bagen til relativt raskt, og brukte mer tid på å finne ut hvordan i alle dager vi skulle komme oss inn til startpuljen vår. Den var nemlig lett å finne, med store banner, men relativt avsperret med gjerder rundt. Til slutt hoppet vi bare over gjerdene, og jeg aner ikke hvordan alle andre kom seg inn på området.

1-5 km
Ved start spilte de Wienervals og det var det blandede følelser for i løpegjengen min. Jeg tror jeg likte det. Det ble i hvert fall mer enn nok tysk techno når vi bevegde oss lenger inn i løypen. De første fem kilometerene gikk over en bro og inn i en park med en fin allé. Jeg fikk tiden til å gå ved å se på alle de rare menneskene rundt meg. Et tog kjørte forbi etter 2-3 km og jeg husker at jeg tenkte "jeg liker tog" på det tidspunktet. Ble også litt stresset av å se en av løpsvennene mine foran meg før drikkestasjon nr 1.

6-10 km
Etter første drikkestasjon buktet løypa seg langs elven, før vi krysset den. Her kjente jeg at jeg hadde blitt sulten. (Jeg klarte nemlig ikke å spise fullt så mye som jeg nok burde til frokost - og å gi fra meg bananen min sammen med bagen). Etter vi krysset elven ble det mer folksomt, mer by, og mer action. Det passet meg bra. Husker at jeg så en kråke som fløy over meg på et tidspunkt og at jeg sa til meg selv at det var en ørn og at dette var et fint naturøyeblikk.

11-15 km
En av grunnene til at jeg ikke har skrevet noe før nå, er fordi jeg rett og slett ikke husker så mye av løpet. Det var gøy, og det var lett, og det var tungt og det var relativt monotont. På en bra måte. Jeg koste meg hele veien, og når jeg ikke gjorde det, så gjorde jeg det likevel. Apropos 11-15 km. Her ble hjernen til mos og jeg lurte på hvor langt det kunne være frem til Schloss Schönbrunn. Langt, ble fasiten. Jeg tenkte på om jeg skulle melde meg på neste års halvmaraton allerede, siden jeg trivdes så godt. Samtidig sank tempoet. Samtidig ble jeg forbiløpt av noen som spiste burger fra McDonalds. Samtidig satte jeg en fot foran den andre og fortsatte. Et tog kjørte forbi på et tidspunkt og jeg tenkte til meg selv "du sier at du liker tog" og så tvang jeg meg selv til å tenke "tog" med smilefjes bak.

16-20 km
Jeg løp veldig sakte her. Så jeg bestemte meg for at jeg like gjerne kunne sette opp tempoet, for den farta jeg holdt her kunne jeg alltid falle tilbake til. Jeg gjorde det et stykke, og falt tilbake i tempo, før jeg prøvde igjen. Hjernen var most og klarte ikke å forestille seg eller motivere seg for hvor langt fire kilometer, tre kilometer, osv var. Mens jeg prøvde å regne ut hvor lang tid ting tok var jeg 500 meter nærmere mål. Uten at jeg helt klarte å skjønne hva det ville si. Alle disse kilometerne ble løpt i en lang gate, mens jeg kjempet med meg selv og prøvde å forstå hvor jeg var. Av og til rykket jeg litt, av og til falt jeg litt tilbake. Det var ikke så mye mer å gå på, men jeg fortsatte.

21 km
Husker bare han som hadde krefter igjen til en sluttspurt, som nådde meg igjen når det var ca 20 meter igjen til mål. Jeg så ham i sidesynet og tenkte "ikke faen" og satte inn et gir jeg ikke visste eksisterte. Løp fra han og de tjue neste foran meg. En rar spurt jeg ikke aner hvor kom ifra. Nå når jeg har sett bildene fra målområdet skjønner jeg ikke helt hvordan det kan ha føltes ut som en spurt i det hele tatt, der jeg kommer i rolig tempo mot mållinja. Men det er bare en ting som er helt sikkert under et halvmaraton: hjernen forsvinner ca halvveis.

Jeg har lyst til å gjøre det igjen.
02:30:39.
Tror det er min 4. beste plassering og 3. dårligste. Helt midt på treet og jeg er helt fornøyd med det.
Viktigere enn tiden var det at jeg holdt roen, holdt håpet, og holdt bena i gang gjennom hele løpet.


tirsdag 18. april 2017

Hjelp, jeg skal løpe halvmaraton!

Nedtellingen sier at det er under fem dager til startskuddet går til min sjette halvmaraton. Det betyr:


  • Jeg er konstant skjelven i beina.
  • Og har litt forhøyet puls.
  • Kjenner meg litt småsyk.
  • Er supergira og superslapp samtidig.
  • Har ikke løpt på altfor lenge.
  • Har ikke bestemt 100% hva jeg skal løpe med.
  • Kan finne på å kjøpe nye joggesko og bestemme meg for løpe med dem. (Neida, men jeg føler meg utilregnelig).
  • Jeg kjøpte 1 kg pasta på butikken i dag.
  • Jeg tror på personlig rekord og jeg tror på personlig kræsjlanding.
  • Jeg visualiserer jubel og jeg visualiserer å bli forbiløpt og jeg visualiserer å løpe forbi ca 2000 personer på de siste 10 km. 
  • Jeg snakker om løping selv om de andre snakker om andre ting. "Hvordan var påsken din, T?" "Begynte treigt, men det er alltid kjekt med positiv splitt".
  • Jeg googler "kostholdsplan 1 uke før halvmaraton", "trening 1 uke før halvmaraton", "tips halvmaraton", "hjelp halvmaraton", "half marathon", osv osv osv.
  • Jeg drikker mye vann. 
  • Jeg slapper av og stresser. Samtidig.
  • Jeg sover litt dårligere om nettene.
  • Ler nervøs latter.
  • Gleder meg skikkelig.
Heldigvis vet jeg at sånn er det alltid. All trening som ble gjort i mars er glemt, og all trening som ikke er gjort i dag er det eneste jeg ser. Skulle kanskje løpt 30-40 km i løpet av kvelden for å kompensere? Vet heldigvis at tankene bare er tull, at alt har begynt å krølle seg litt allerede. Prøver å huske alt som er gøy. Mennesker som heier når jeg løper forbi. Folk jeg tar igjen når de har blitt slitne. Stålkontrollen og rutinen. At jeg vet at jeg får det til, uansett hvor tregt det måtte gå. 

Har skikkelig lyst til å bli stolt. Har veldig lyst til å bikke 2:20. Tror ikke jeg har trent godt nok til å klare det på ordentlig, men har lyst til å kutte 15 minutter fra halvmaratonet i august/september, og tror at det er godt innenfor rekkevidde.

Knekk en fot.
Nå skal jeg ta på meg joggeskoene og kjenne på gørra. Så skal jeg hvile.

fredag 31. mars 2017

Om mars

03.
Jeg blir med på fredagspils, men drikker ingenting. Sier at jeg må løpe når jeg kommer hjem. Forteller om halvmaratonet. At jeg ikke får løpt så mye som jeg ønsker. Han ene sier at løpet er kjørt, at det er for kort tid igjen til løpet at det er noe vits. Jeg går hjem og har lyst på taco, men løper en liten runde først.
Ca 5 km.

04.
18 km i rolig tempo og jeg tenker på han dagen før, at det aldri blir for seint.

05.
Ca 20 minutter styrke.

06.
Ca 40 minutter intervaller, Først én lang, så 2x400m + 2x200m var planen, men 400m ble for langt. 4x200m. En sånn dag der hjernen har på alle bremser som finnes, og beina allerede er slitne. En skikkelig kamp, altså, og jeg kom meg gjennom sånn Ok-.
7 min styrke etterpå.

08.
Ca 50 minutter med løping i snø. Jeg hørte på podcasten Bra damer, og orket ikke å gå i tog selv.

09.
Ca 40 minutter styrke.

11.
Ca 13 km rolig, Det var meldt regn, men var opplett når jeg stod opp, så jeg kom meg ut og løp til regnet tok meg igjen. Da var jeg halvveis oppe i fjellsiden.

12.
Ca 40 minutter løping, før jeg plutselig tråkket litt skeivt ned fra en fortauskant. Ble litt bekymret for overtråkk og skader, så jeg safet med å ta bybanen hjem.

14.
Ca 20 minutter intervaller på mølle. 2 minutter yoga etterpå. Det var en sånn dag der ingenting virket, og jeg skulle gjøre yoga for å få hodet litt tilbake på plass. Ble avbrutt av at mamma ringte med en dårlig nyhet, og da var plutselig alt annet bagateller.

16.
Ca 7 km i løvstien i mørket.

18.
Reiste hjem og jogget en strabasiøs langtur på nesten to timer, men bare ca 13 km. Det snødde og var glatt og sørpete på bakken. Jeg hørte på lørdagsrådet og fokuserte bare på å ikke gi opp. Klarte det.

19.
En liten fjelltur på ca 1 time.

21.
En intervalløkt som gikk som den skulle. Ca 45 minutter.

23.
Skulle løpe 8 km, men endte med 2 km pga regnet som slo mot meg når jeg kom meg ut. Det var helt greit. 35 minutter med yoga når jeg kom inn igjen.

25.
Halvmaraton, 21.1 km. Løpte halvmaratonløypa til BCM i passe behagelig tempo, og brukte 2 timer og 45 minutter på det. Aner ikke om det gjør meg roligere eller mer stressa mot det løpet jeg skal løpe. Fornøyd med at beina holdt og at jeg kom meg opp alle bakker og overalt uten å miste verken humøret eller viljen.

26.
Restitusjonsgåtur i fjellveien, ca 2 timer, og ca 30 minutter yoga når jeg kom hjem.

30.
Ca 7 km i snøvær og motvind.

31.
Ca 2,5 km i skogen, med alt det medfører av gjørme og omveier og klissvåte sko og glatte berg og forsiktighet.

Totalt ca 110 km løping.

Totalt mars 2016: 39,7 km
Mars 2015: 11,9 km 
Mars 2014: 38,1 km 
Mars 2013: 33,4 km 

fredag 3. mars 2017

Om februar 2017

Februar gikk fort. 

02.
En ganske kort, og ganske rask (for å være meg) løpetur rundt her. Fulgt av et kvarter yoga på gulvet.

04.
To runder rundt Store Lungegårdsvann, ca 8 km totalt.

05.
Fin tur på Fløyen. Fulgt av 35 minutter yoga.

06.
Denne dagen snudde alt litt. Jeg var sliten i utgangspunktet. Jeg klarte ikke å vri hodet til å ikke legge merke til de slitsomme motbakkene. Klarte ikke å stenge ute at jeg hadde valgt å løpe hjem fra jobb i stedet for å ta bussen, og jeg kjente at jeg skulle gitt mye for å være hjemme, spise middag, og egentlig bare dra dyna over hodet og sove til neste morgen. For det var en sånn drittdag i utgangspunktet. I det jeg nådde det punktet på turen hvor jeg bruker å få piffen tilbake. Når det er sånn 2 km igjen, og jeg skjønner at jeg egentlig har gjort noe veldig lurt. Det er tross alt ganske digg å løpe 7-8 km sånn helt gratis. Men jeg kom ikke helt dit at jeg fikk piffen tilbake. I stedet kom en rusa person og slo mot meg. Tok springfart fra andre siden av gaten, og kom helt brått på meg. Traff heldigvis bare helt dårlig. Personen forsvant før jeg reagerte. Jeg ristet på hodet og jogget videre. Så stoppet jeg opp. Og så gråt jeg. Jeg hulket faktisk. Jeg tror at jeg i løpet av mine nesten ti år i Bergen aldri har følt meg så sårbar. Og så ble jeg sint. Og så har jeg følt mye på det etterpå. Uten å bli særlig lur.

10.
10 minutter sykling. (Forklaring: begge møllene på konferansehotellet var opptatt). Fulgt av intervaller på mølla når den ene ble ledig. Kårer dette til månedens beste økt. Kanskje.

12.
40 minutter hjemmeyoga.

15.
Reprise av mølleøkta fra 10.

17.
Den andre økta som er nominert til månedens fineste økt. Ca 15 km ute. Fjellveien i solnedgang. En av de turene som gjør at alt jeg holdet på med gir mening.

18.
40 minutter styrketrening med vekter.

19.
Skikkelig bra intervalløkt. Ca 45 minutter totalt. Fulgt av ca 30 minutter styrketrening (inkludert rulling og sånne lure ting).

21.
Enda en skikkelig bra intervalløkt (må vel nesten røpe hemmeligheten: lang intervall+2x medium intervall+4x kort intervall). 6 minutter tøying etterpå.

22.
3 litt treige km.

Og så. Sluttet det. De siste 6 dagene i februar skjedde det ingenting. Jeg reiste bort, ble syk og mistet piffen. Dvs, mistet generelt piffen. Ble egentlig ganske deppa, på den måten at hele fremtiden og nåtiden virket ganske håpløs, og alt det der. I dag kom jeg meg ut og fikk jogget igjen. I dusjen når jeg kom inn igjen sa jeg høyt til meg selv: Er det mulig å være så dum. 

Det var ikke et spørsmål. Jeg kom bare på det jeg allerede visste. Jeg blir deppa når jeg ikke holder alt i gang. Når jeg stopper opp og mister litt kontrollen. Jeg løp en liten tur i dag, stoppet for å ta bilder og alt det der. Og nå føles alt så mye bedre.

torsdag 23. februar 2017

Litt ekstra tilstede

Jeg hører på denne. Skrur opp lyden litt ekstra. Har behov for å kjenne på gjenklangen i brystkassen. Lytte litt. Være litt ekstra tilstede i dag.

Så skal jeg fortelle at jeg har det bra. At jeg ble slått til på løpetur, og at det gjør meg forbanna, men at jeg har det bra. Jeg holder det gående, løper i vei, og har funnet så mye mestring og bra greier i februar. Har tenkt ut tolv blogginnlegg om mølleintervaller, motbakker, langturer, pissregn og tightser som gnager. Om at følelsen av awesome blandes med tvilen ca hele tiden og uansett. Det er følelsen av å være påmeldt et løp og følelsen av å drive å gnage akkurat litt utenfor komfortsonen. 

Jeg tenker at jeg er smartere nå. Kjenner igjen alle følelsene som kommer. Utilstrekkeligheten og spørsmålene om jeg er bra nok. Så kommer jeg på at jeg gjør det fordi at jeg av og til synes det er gøy. Og så kommer tolv dager på rad hvor det er så supergøy at jeg teller minutter på jobb før jeg kan løpe igjen. Sjekker strava i lunsjpausen og hører på løpespillelista på bussen. Nerder om løping på jodel.

Det går selvfølgelig opp og ned, men det har det alltid gjort, og det vil det alltid fortsette å gjøre. Så lenge jeg husker på det, så klarer jeg lettere å kjenne på trendene. Ikke kjenne så mye etter hvordan jeg har det akkurat nå. Tenke mer på hvordan jeg har hatt det i det siste, hvordan jeg tror jeg kommer til å ha det fremover.

Og jeg tror jeg kommer til å ha det kjempefint.

tirsdag 14. februar 2017

Tiltaksløsheten/slimet i halsen

Prøver å løpe
legger meg på gulvet i stedet
med håndflatene ned i teppet
og kinnet som hviler på parketten.

Husker ikke at jeg går og legger meg,
men hver morgen våkner jeg altfor tidlig.

onsdag 1. februar 2017

Om januar 2017

04
Ca 7 km rundt i Bergen sentrum. Kjente på følelsen av 2017, og den følelsen var ganske god, den.
Gjorde 15 minutter yoga når jeg kom hjem.

05
Litt over en time sykling.

07
Ca en halvtime på mølla. 3x5 min. Fulgt av 15 minutter styrke.

08
30 min på mølle, 15x1 min. Fulgt av 5 min på romaskin.

09
20 min hjemmeyoga.

12
Ca 40 min på mølle. 4x5 min + 3x1 min. Fulgt av 30 min yoga.

13
35 på spinningsykkel en fredagskveld (etter en øl. Er sånt lov?)

14
Fjelltur, ca 2 timer. 30 min yoga når jeg kom hjem, for å få tilbake varmen.

15
10 km joggetur i rolig tempo. 30 min yoga når jeg kom hjem.

16
8 km transportløping.

18
15 min på mølle før jeg møtte noen venner. Fornøyd med å mose både denne og transportløpingen inn i timeplanen.

22
Ca 2 timer fjelltur.

23
Ca 6,5 km transportløping.

24
Ca 30 min hjemmeyoga.

26
Ca 7 km transportløping, og senere 30 min hjemmeyoga.

31
20 minutter på mølle, 1x5 minutter. Tapte mot forkjølelsen som har tatt over kroppen.

Totalt ca 40 km løping. Mot 25,1 i fjor.






torsdag 26. januar 2017

Repeterende tanke under løping

Jeg velger å ikke kalle dette et mantra, for når noen sier at de har et mantra så tenker jeg at de har full kontroll. Det har ikke jeg. 

Men jeg har øvd litt på å løpe i det siste (også), og har funnet en tanke jeg går til når det blir vondt. Pain is temporary, glory is forever.

Neida. 

Eller, ligner det litt? Den repeterende tanken min høres ca sånn ut i hodet mitt "oi, så det er der jeg har vondt nå, lurer på hvor lenge det varer og hva som blir det neste?" 

For det er kanskje litt sånn at pain is temporary - og ikke på den måten at det går over når jeg kommer hjem og legger meg på sofaen, eller om jeg bare går et par lyktestolper nå så blir alt lettere. Men rett og slett så går det over selv om ingenting endrer seg. Hodet finner en ny kroppsdel og tenke på, eller ser noe rart eller kommer på den der scenen i friends hvor de spiser ostekake fra gulvet og lurer på hvordan jeg egentlig hadde reagert på en sånn situasjon. Jeg er jo ganske glad i kake. Og oi, nå gjør det ikke så vondt i leggene lenger, men jeg kjenner at jeg begynner å bli skikkelig sulten. 

Det jeg kjenner i leggene i motbakkene går over på et flatere parti, men kommer tilbake to kilometer senere. Det rullerer og forandrer seg og det gjør litt vondt å hele tiden skulle fortsette. Men det er det det handler om, sant.

De sier at det bare blir lettere. Når du først kommer i gang så kommer du til å like det. Og etterhvert så finnes det noe som hete runner's high og da kommer du til å skjønne alt.

Men det er ganske ofte ganske slitsomt også, og av og til en liten kamp mot tankene (og det som kanskje gjør litt vondt). Heldigvis gjør det så sinnsykt godt å kjenne på følelsen av å fortsette, å være en som fortsetter, og til slutt komme frem.

mandag 23. januar 2017

I dag er jeg:

-løpesliten i beina
-avslappet
-fornøyd med hvordan jeg har det
-en anelse bekymret for hvordan det går med verden

I dag har jeg:
-Løpt
-Jobbet
-Gjort noe som jeg hadde tenkt til å gjøre før jul - men utsatt
-Bestilt billetter: av typen fly- og konsert.

I dag har jeg ikke:
-Sendt den snappen med alle følelsene mine som jeg tenker på hver kveld før jeg sovner. Dag X+1.

mandag 16. januar 2017

BRA NOK

Herregud, er det nødvendig å skrive dette innlegget her igjen?
---------------------------------

Jeg tror kanskje jeg ikke har tenkt nøye nok gjennom hva jeg ønsker at livet mitt skal være. Eller kanskje jeg har tenkt for mye på det.

Det har seg sånn at det er ettårogfiremåneder siden jeg ble dumpet. Kanskje ettårogtremåneder siden han sa at han var helt sikker på at det aldri ble oss to igjen. Men så har jeg liksom ikke helt trodd på det likevel, for jeg har jo hatt så lyst til at det skulle bli oss to igjen. Jeg har jo vært overbevist nok for to. Jeg er jo vanligvis ikke en person som tror så veldig sterkt på noe, og jeg har overraskende lett for å legge mennesker bak meg. Så når jeg har trodd på han, og trodd på oss, og aldri mistet den troen - så har jeg tenkt at det må være det som er rett. At vi to skal være sammen, det kan bare være at det tar litt tid. (Det hjelper at alle menn jeg møter beviser for meg hvor uengasjert jeg kan være i andre).

Nå har jeg kommet til det punktet der jeg ikke vet. Jeg har kanskje vært der ganske lenge, men tidligere har jeg visst at om alt hadde snudd i dag så hadde jeg blitt med på det. Gjort det samme igjen og slengt meg helhjertet rundt halsen hans.

En million fibrer i meg tror at jeg hadde gjort det i dag også.
Og en million andre fibrer i meg tror at jeg kanskje ikke hadde gjort det likevel.

Mest av alt fordi det er plantet en tanke i meg om at jeg aldri var bra nok. At selv om det ikke er sant, så får jeg innimellom en overveldende følelse av at det hele tiden var mest meg og min overbevisning (/kall det kjærlighet) som vant. Jeg var den bølgen som skylte over han og gjorde at han druknet.

Jeg kan ikke gå tilbake til å være den bølgen. Og jeg kan ikke bare være skvulpingen i vannkanten redd for å kvele.

Det var det der med hva jeg ønsker at livet mitt skal være. For det som egentlig er greia med dagen i dag er at jeg kjenner på roen også, at det ordner seg. Fordi jeg har det egentlig veldig bra med å bare være meg selv. Jeg kjente på en skikkelig gledesrus på joggetur og jeg hadde en sånn følelse av at livet og meg vi bare klikker, liksom. Jeg føler på T anno 2013, og jeg kjenner på at jeg har det fint. Føler meg bra nok, og at jeg hele tiden flytter litt på mine egne ideer om hva jeg ønsker å være. Hvem jeg ønsker å være.

Men jeg blir ikke særlig mye klokere på alt det rundt, altså. Det blir jeg ikke. Men det får vel være greit så lenge jeg har det bra nok i dag.

fredag 13. januar 2017

GRAUT

En dag før jul kommenterte jeg på bloggen til Chassi. Jeg svarte på fem spørsmål som egentlig sa relativt mye om meg som person. Eller kanskje ikke. Døm selv.

Uansett, det er den mest lønnsomme kommentaren jeg noen gang har lagt igjen noe sted, for nå i januar ble jeg plutselig en grøtbok, eller grautbok, rikere. Det skal sies at jeg hittil i livet bare har vært sånn middels engasjert i grøt, med fredagsgrøt på MatNat som en peak i forholdet. Da passet det jo sånn helt OK bra at den grøtboken jeg fikk er over middels avansert, komplisert og fancy. Oh-Oh. Og jeg sa at jeg lovet å teste oppskriftene...

Jeg begynte prosjekt graut i dag. Jeg lagde en modifisert versjon av kveitegrauten på s 20 (jeg vet at Chassi følger med og har samme boken selv. Dere andre, det er den av Lasse Skjønning Andersen). Slik så min versjon ut:

2,5 dl havregryn
2,5 dl lettmelk
2,5 dl vann
Kokes på middels/svak varme

1 appelsin
1/4 lime
1 ss sukker
Kokes på middels/svak varme i ca 20 minutter. 

Noen valnøtter
Litt honning
Litt havsalt
Varm/rist valnøttene i en stekepanne. Hell de av, varm opp honning og havsalt (min panne var så varm at alt boblet bananas med en gang), hell valnøttene oppi igjen og karamelliser de. 

Og sånn så det faktisk ut:


Det ble sinnsykt mye grøt, så den klarte jeg ikke spise opp. Det ble minst dobbelt så mye som jeg vanligvis ville spist, men så kan jeg være veldig småspist når det kommer til grøt også. 

Dom:
Perfekt utfordring til en fredag.
Litt vanskelig å skjønne hvilken rekkefølge ting burde skje i, så jeg kjørte på med alt på en gang. Det gikk overraskende greit. 
Skulle ønske jeg visste på forhånd: Hvordan i alle dager finhakker du appelsin? 
Overraskelse: Karamell av honning og salt er helt sinnsykt godt. Får lyst til å lage det til all maten min fremover.
Ikke overraskelse: Jeg har jo lest boken, og skjønner at forfatteren legger stor vekt på kombinasjonen søtt/salt, knasende/mykt, syrlig osv. Denne grøten har alt det. Og det funker. 
Mye styr for "bare" grøt. Men det er hele poenget. Det er ikke bare grøt, det er dødsgodt. 
#Overbevist.

lørdag 7. januar 2017

Om ønsket om å være bedre enn jeg er

2. juledag:
Jeg går rett i kjelleren etter å ha prøvd kjoler til festen jeg var invitert på. Alt jeg hadde i kofferten hadde blitt "feil" i løpet av de få dagene jeg hadde vært hjemme, så jeg fant frem noen gamle favoritter som fortsatt hang i skapet. Den ene fikk jeg ikke over skuldrene en gang. Den andre kom over skuldrene, men ikke over rumpa, og så vidt jeg vet går det ikke an å gå ut uten å dekke over den. Så jeg begynte å gråte i stedet. Gikk bokstavelig talt rett i kjelleren og la meg under dyna. Tok på meg pysjen og nektet å bli trøstet.

Jeg gikk aldri på den festen. Følte meg som en førtiåring i klærne jeg hadde tatt med (no offence), og når jeg hadde prøvd de gamle kjolene i størrelse S så følte jeg meg plutselig altfor stor til å kunne føle meg fin også.

Jeg blir faktisk helt flau når jeg skriver det her, for dønn ærlig: Det er så dumt.

Men det er helt sant. Jeg kan av og til helt alene gjøre sånn at jeg føler meg så dårlig og feil og rar at jeg ikke orker tanken på å vise meg ute blant folk. Er ikke det rart?

Jeg viser stort sett bare denne siden av meg selv til meg selv, eller skriftlig på internett. Når jeg sendte en melding for å si fra at jeg ikke kom skrev jeg bare "sorry, jeg kommer ikke i kveld likevel. Mamma ville jeg skulle være hjemme. Sukkeemoji smileemoji. Kos dere!" Ikke "Føler meg ikke bra nok i meg selv til at dere eller jeg hadde satt pris på å komme. Har grått bort all sminken og ingen klær jeg har lyst til å ha på meg."

Og nå er det januar. Høytid for å føle seg litt dritt fordi man ikke er bra nok, og høytid for å føle seg driiiitbra bare man får til litt.

Altså, jeg vet ikke jeg. Jeg tror vi har godt av et spark i baken av og til. Og jeg tror min 2. juledag under dyna var min monsterbakke. Jeg orker i hvert fall ikke ha det sånn igjen. Men jeg tror ikke at det kommer av at jeg ikke er bra nok. Jeg tror det kommer av at jeg glemmer å minne meg selv på det, og at alt rundt meg tjener godt på å minne meg på det motsatte.

Så en dag en jodel som sa: "Innser at jeg aldri kommer til å bli en av de 'pene jentene'". Jeg ble litt sint, jeg, faktisk. For det første er hun som har skrevet det sikkert mye penere enn hun er klar over. For det andre er det vel ikke så spennende å være pen? For en gangs skyld svarte jeg. "Det er ganske kult å være blant de interessante, kule, spennende, sporty, avslappede, smarte, kreative eller morsomme jentene også. Det er ikke SÅ spennende å drikke hvitvin og ta gruppeselfies, liksom". Representing eldre og med livsvisdom. Eller bare meg selv som minner meg selv på hva som er viktig.

onsdag 4. januar 2017

Om desember

Litt på etterskudd, uten at det gjør så mye...

03.
Begynte desember med storbyferie og ferieløping. Det ble en skikkelig gøy løpetur hvor jeg fant en park med nydelig utsikt og en overraskende solnedgang. Det ble ikke så langt, men det var heller aldri meningen. Det viktigste var tross alt å sikre årets julegaver. Ca 3 km.

04.
Hjemme fra tur løp jeg en runde - først oppover og så nedover. Det regnet, var surt og mørkt, men jeg stoppet på toppen og tok et bilde av Bergen. Av og til savner jeg jo byen. Ca 3,5 km totalt. Når jeg kom hjem gjorde jeg ca en halvtime hjemmeyoga.

07.
Intervaller på mølle, ca 30 min. 3x5 minutter intervaller.

08.
Ca 3 km løping, med innlagte intervaller i motbakke.

10.
Hjemmeyoga ca 30 min.

12.
Hjemmeyoga ca 40 min.

13.
1 time og 15 minutter sykling på spinningsykkel, fulgt av 40 minutter hjemmeyoga.

15.
45 minutter hjemmeyoga.

17.
1 time og 40 minutter sykling på spinningsykkel.

18.
Tur i motbakke (klarer ikke kalle det fjelltur når jeg ikke kom opp på en topp), ca 45 minutter. Fulgt av ca 20 minutter hjemmeyoga.

19.
Ca 40 min hjemmeyoga.

25.
Også kalt 1. juledag. Da løp jeg i snø opp til leggene. Det var ca like tungt som å løpe motbakkeintervaller med en mage proppfull av kjøtt. Ganske slitsomt egentlig. 25 minutter.

26.
20 minutter på romaskin. (#lært)

28.
Ekte fjelltur, Ca 1 time og 40 min. Fulgt av 20 min på romaskin.

29,
12 minutter på romaskin.

31.
Årets siste joggetur ble gjennomført i øspøspøsregn i skogen, med klissbløt mark og stier som hadde blitt til gjørme. Ganske slitsomt det også, med andre ord. Men skikkelig deilig også. Jeg kjente på godfølelsen, Fniste litt av meg selv når jeg på et punkt løp med vann godt over skohøyde og skitspruten stod opp over leggene. Jeg fikk sagt godt nyttår til den andre galningen jeg møtte inne i skogen.

Det ble en del forskjellige aktiviteter i desember, men ikke så mye løping. Det er det på tide å gjøre noe med, for april har begynt å nærme seg. Jeg har planer om å trappe opp løpingen, men vil egentlig gjerne ha tid til alt det andre også. Vi får se hvordan det går. Det ordner seg.