torsdag 12. oktober 2017

Om høsten

Når hodet er tung, og nakken helst vil krummes, da gjemmer jeg meg. Jeg går inn på badet og låser døren. Jeg legger meg i sengen og drar dyna opp til ørene og lukker øynene. Jeg finner en sti som er gjemt av blader. Tar av og til på meg joggeskoene. Noen dager når jeg orker. Og noen dager selv om jeg ikke orker. Jeg kjenner høstluften gjennom jakken, og går raskt mens jeg venter på at klokka peiler inn en satellitt. Vil ikke bevege beina selv når alt er klart. Så de første stegene er tunge. Hodet vil snu. Hodet vil under dyna, eller inn på badet. Hodet vil slappe av, men har glemt hvordan. Beina fortsetter. Grus og motbakker og det er ikke idyllisk. Ikke egentlig. Det er eneboliger fra åttitallet på den ene siden av veien og tomannsboliger tett i tett på den engen som var der før. Men det skjer noe i hodet når beina får bestemme. Det stopper liksom litt opp. Blir litt stille. Hører på pusten og tenker på noe som ikke er viktig. Et møte som ikke skal skje, eller et minne som egentlig var glemt. I den bratteste delen av motbakken hater hodet beina og lengter til dyna og mykheten, men ikke varmen, for den har jeg visst med meg. På et eller annet tidspunkt snur jeg, og drar jeg hjem. Det gjør jeg jo alltid.

tirsdag 3. oktober 2017

Hun

Hun har:
-han
-smilehull
-doktorgrad og skiklær
-Instagram med captions og emneknagger
-raske bein og høye ambisjoner og et telt i bilen

Men hun er:
-ikke meg

og det er en lang nok liste til at jeg ikke ønsker å være henne.

søndag 1. oktober 2017

I dag har jeg mest lyst til å

Våknet med klump i magen. Snudde telefonen og så at klokka ikke var åtte ennå, og at måneden allerede var oktober. Noen timer senere var jeg på vei ned fra et fjell jeg måtte snu fra før jeg nådde toppen. I dag er en sånn dag jeg har mest lyst til å:

🍕bestille foodora fra alle favorittstedene mine i Bergen
🍕ringe en venn
🍕spontankjøpe en leilighet
🍕sove
🍕finne ut at jeg skal reise et sted jeg aldri har vært, men som jeg tror jeg vil like
🍕kysse
🍕kaste joggeskoene, og slå en hånd i veggen
🍕seriekoble hjernen min mot en annens som kanskje forstår det jeg aldri har forstått
🍕juble
🍕slutte å være sint på meg selv
🍕senke skuldrene


torsdag 28. september 2017

Skog og asfalt

I går:
På en sti gjennom skogen. Barnåler under skoene. Glatt gjørme og jeg hopper fra stein til stein. Jeg bruker armene for å komme opp et bratt berg og setter utfor en nedoverbakke uten å skli på røttene. Klokka viser over åtte minutt per kilometer og jeg peser som om det er snakk om ny verdensrekord. Føler meg i hvert fall som en del av en Adidas-reklame, eller kanskje Salomon. Løper i hvert fall på en tørr sti (innimellom), som åpner seg og kryper langs et vann. Jeg møter ingen. Tramper gjennom en eventyrskog med verdens mykeste mose og trær som når helt til himmelen. Springer over en liten bro over en bitteliten bekk og følger konturene i landskapet. Puster litt tyngre av og til, blir løftet opp av det å være alene i naturen i det jeg når siste gjørmete hinderløype. Treffer en stein litt skeivt og er millisekunder fra å ligge med ansiktet ned i gjørme. Fniser litt av tanken, og kjenner på skogssola siste biten hjem.

I dag:
De superraske joggeskoene og helt bar asfalt. Løper en vei jeg aldri har løpt før, men har gått en milliard ganger før (han jeg var forelsket i i niende bodde langs denne veien). Å løpe på asfalt er som å slippe tunge vekter rundt anklene. Det føles ut som jeg flyr opp den første bakken. På toppen møter jeg et sånt lys som folk legger ut bilder av på Instagram. Hele verden føles myk og solnedgangen speiler seg i engen. Hver eneste strå lyser opp. Jeg løper forbi og holder et øye med klokka. Bestemmer meg for å for en gangs skyld holde tempoet oppe. Krysser hovedveien to ganger uten å måtte stoppe. Svinger inn på en grussti og kjenner tempoet synke litt, men tvinger beina opp i fart. Løper opp den bakken der vi sto fulle en gang for mer enn ti år siden og nektet å innse at natten var over før solen stod opp igjen. Løper og løper og løper forbi alle de rare minnene jeg har samler. Noe nytt gammelt bak hver eneste sving. Jeg løper bare forbi.

lørdag 23. september 2017

Etterpå

I
Jeg sitter nede ved sjøen og ser på seilbåtene og er kvalm. Det er varmt og august og lørdag og jeg har sagt til han at vi må prate. Jeg kan ikke huske helt objektivt hva jeg tenkte, for alt som skjedde den dagen der har blitt farget av alt jeg har tenkt om den dagen der senere. Men jeg husker den fjellturen da han bare gikk og ikke stoppet og ventet før toppen. Jeg husker at han reiste bort uten å fortelle meg det på forhånd. Jeg husker at jeg gråt i sengen hans og ikke klarte å forklare hvorfor. Og det var det jeg ville forklare nå. At jeg hadde flyttet tilbake til Bergen, men det føltes som han forsvant for meg. Og jeg ville ikke ha det slik. Jeg ville ha han nærmere.

En halvtime senere møttes vi. Når jeg forklarte hvordan jeg hadde det så skjønte han det. At han hadde trekt seg unna meg. Men han ville ikke komme nærmere. Han ville heller trekke seg helt bort. Og jeg sa: da vil jeg ikke være vennen din heller, for det klarer jeg ikke. Og da gråt han også.

Det tok noen timer før jeg gikk. Han spurte om han skulle følge meg hjem, for det hadde blitt mørkt. Jeg sa nei. Gikk hjem gråtende. Gråt resten av kvelden og var kvalm av kjærlighetssorg.

II
Jeg var sikker på at han kom til å ombestemme seg. Om han bare fikk tid. At han sikkert savnet meg allerede. Etter noen uker fikk jeg et brev. Et skikkelig langt og ærlig brev om hvor glad han hadde vært i meg og hvor dum han hadde vært og om hvorfor ting ble som de ble. Jeg svarte. Husker ikke hva. Sikkert bare noe om hvor glad jeg fortsatt var i han.

Så vi møttes. De første gangene bare gråt vi. Det er en dum idé å tro at den som sårer deg kan være den som trøster deg. Jeg følte jeg kom nærmere han, fordi han åpnet seg.

III
Etterhvert sluttet vi å gråte.

Da begynte vi å le. Vi satt i hver vår ende på en benk i parken, med hver vår is, og lo av det den andre fortalte. Jeg følte at livet mitt var hakket bedre enn hans fordi han lo høyere av historiene mine enn jeg av hans. Noen ganger når jeg krøllet beina under meg falt hånden hans på anklene mine. Han kunne finne på å si sånne ting som gjorde det vanskelig å tro at det ikke egentlig var oss to som skulle være sammen likevel.

De kveldene gikk jeg hjem og tenkte. Vurderte hvor såret jeg hadde vært opp mot hva vi kunne få sammen. Tenkte på alle de aller fineste øyeblikkene vi hadde delt og klarte aldri å bli kvitt den måten han så på meg fra netthinna. Han så alltid på meg som om jeg var det aller beste verden hadde å tilby.

IV
Etter en sånn kveld der hånden hans hadde hvilt på ankelen min satt jeg igjen med en rar følelse. Det var sikkert noe med måten han så på meg, eller noe med det han ikke sa. Noe med måten han plutselig måtte hjem og noe som bare magefølelsen kan forstå.

Dagen etter fikk jeg vite om hun andre. At det var henne han vil være med nå. At jeg faktisk bare var en parkert del av historien hans.

Det føltes ikke som et knyttneveslag. Ikke som jeg plutselig så alt klarere. Ikke som å falle fra en sky. Det føltes bare ut som et helt enormt tomrom skulle sluke meg, og jeg mistet hele perspektivet på hvem han var, hvem han hadde vært. Det føltes som jeg hadde diktet opp en person i hjertet mitt som ikke eksisterte, og som selv ikke hadde villet eksistere som en del av hjertet mitt.

Først var jeg sint på han. Så lettet. Så sint på henne. Så sint på meg selv. Så sint på han igjen, og sånn går det i sirkler. Eller heller spiraler, som blir bittelittt smalere for hver gang. Til slutt forsvinnende små.

V
Jeg tenker på han hele tiden fortsatt. Sint fordi det var sånn her det skulle slutte, og letter fordi det endelig nærmer seg slutten fra min side også. Jeg er hele tiden litt redd for å aldri finne en jeg har lyst til å dele tiden min med igjen. Vet samtidig at jeg ikke er alene om å ha tenkt sånn, og at det sikkert snur det også. Kommer alltid til å huske første gangen han så på meg, men det er akkurat det blikket jeg håper at jeg kan se fra noen andre. Først skal jeg fylle meg selv opp igjen med alle de tingene som gjør at jeg er nok.

onsdag 20. september 2017

Oslo maraton 2017

Jeg løp inn til en tid på over 2:30 og ble instant forkjøla. Begge deler var nok veldig fortjent, med en oppkjøring som har bestått av lite løping og lite hvile.

Så det blei ikke ny pers. Som forventet.
Det ble ikke under 2:30. Også som forventet.
Det ble ganske kjipt underveis. Som forventet.
Men det var også ganske gøy. I hvert fall det jeg husker etterpå.

Jeg prøver meg på en recap:

Over startstreken:
Herregud. Gjør jeg dette igjen?
Herregud. Denne første slakke motbakken kjennes jo ut som en motbakke. Har jeg en eneste muskel i beina?

Km 2:
Mens jeg fokuserer på å løpe mellom trikkeskinnene, der det er lite folk så oppdager jeg at jeg må knyte skolissene. Jeg kommer meg ut i siden og knyter dobbeltknuter på begge skoene og banner, og løper ut til gjengen igjen. Denne gangen i hakket høyere tempo, og der og da passer det meg bra.

Frem til 7km:
Mennesker puster. Jeg hører de som løper sammen diskutere bakkene vi jobber oss gjennom og jeg vet at dette er styrken min. Jeg sliter ikke, jeg jobber og jeg har full kontroll.

Frem til Skøyen:
Nedoverbakker er gøy og skikkelig belønning - i begynnelsen. Så blir det også litt tungt og det blir mye banking mot lårene. Noen prater med meg og etter det er jeg litt sur.

Skøyen- Aker brygge:
Ok, jeg er så sur som jeg ikke husker å ha vært i et løp før. Det er flatt og kjedelig og jeg kjenner det i knærne etter nedoverbakkene. Ser på klokka at det har begynt å gå treigt, og jeg sliter skikkelig med å komme fremover.

Aker brygge:
Her lukter det mat, og jeg blir kvalm. Fortsatt sur. Vet at det kommer monsterbakke etter ca 15 km, og jeg er usikker på om psyken takler det.

Rådhusplassen:
Jeg løper inn til siden der heiagjengen står og tar noen psykiske grep (endrer på tightsen og skolissene). Jeg er sur og det har siden Skøyen fristet å bare gå inn til siden her og forsvinne i folkemengden. Men heiagjengen sier: nå er det tre kilometer, så er det nedoverbakke til mål. Dessuten måtte jeg ha hoppet over et gjerde for å komme meg ut av løypa her. Og så husker jeg at det er medalje i mål. Det vil jeg ha.

Rådhusplassen-Toppen av santhanshaugen:
I begynnelsen av dette strekket blir jeg forbiløpt av 2:30-gjengen. Det er ærlig talt ikke en kul gjeng, og det er ikke så gøy å bli forbiløpt av de heller. Men der og da kunne jeg ikke brydd meg mindre. 2:30 var aldri et mål for meg uansett. Og akkurat der handlet det mest om å fullføre. På vei opp til sankthanshaugen snur stemningen i meg. Jeg er rågod på bakker og løper helt opp. Det gjør ingen andre i gjengen rundt meg. Jeg tror jeg jubler på toppen, og jeg setter opp farten nedover. Prøver å drite litt i alt, og det fungerer. Sånn passe i hvert fall.

Toppen av sankthanshaugen - 400 m før mål:
Nedover, nedover og nedover til nedover føles ut som flatt og kroppen blir seig igjen. Jeg husker ingen av tankene. Hjernen forsvant omtrent permanent etter 6-7km.

Innspurt:
Jeg knuser til. 400 m før mål. Løper som om jeg ikke allerede har løpt 20,7 km. Løper forbi alle jeg ser. Det må ha sett teit ut, for jeg hadde en fartsøkning på ca 5km/t der på slutten. Aner ikke hvor det kom fra. Men jeg kom i mål. Jeg bøyde til og med hodet når jeg fikk medalje. Tok to boller, pustet ut og ble forkjøla.

Dagen etterpå meldte jeg på ny halvmaraton.

onsdag 13. september 2017

En

Det ligger i bloggens natur at det blir mye meg. Mye hjertesorg og bekymringer innimellom, nytt håp og livsforetter andre ganger, og kilometer løpt og de varmeste stedene i skogen og å nesten snuble i en oppoverbakke stort sett alltid.

Om noen få dager løper jeg halvmaraton i Oslo. Vanligvis har jeg løpt så mye jeg klarer og analysert statistikken og vasket yndlingstrusa i god tid i forveien. Denne gangen har jeg ikke løpt langt siden juli, trusa (altså "den" trusa) ligger et sted i flyttekaoset og jeg har ikke googlet en eneste pastaoppskrift. Det her bare skjer. Og det er litt deilig det også.

I dag vil jeg ikke tenke på meg selv. Det ordnet seg for meg. Jeg moste meg gjennom seks år på UiB og kom ut på andre siden som noe. Tiden vil vise hva, men jeg kom gjennom og ut på riktig side. Jeg tenker på alle de som er på vei inn, eller sitter fast et sted midt i. Alle de som ikke blir sett og som kanskje ikke sier så mye annet enn "nei, takk" til pose. Jeg tenker på de som synes studietiden er det ensomste de har vært med på, som ikke har noen å drikke øl med og klø seg i hodet med eller bare en som savner de når de er borte.

Studiemiljøet er et sted jeg føler meg hjemme. Studietiden husker jeg som noe bra, og jeg fikk mange gode venner. Samtidig mistet jeg noen gamle, ble kjent med noen jeg aldri så igjen og gikk på smell etter smell etter smell. Innimellom var jeg ensom, selv om jeg aldri var forlatt.

Så jeg ser ekstra på de hver eneste time. Prøver å være så rundt i kantene som jeg har mulighet til. Viser flere sider av meg selv enn jeg er vant til. Er mer sårbar enn jeg trodde på forhånd. Jeg har ofte tenkt at jeg er iskald. Men jeg bryr meg, visst.

fredag 1. september 2017

Fredagsjoggen

Jeg kan si mye om det å begynne i ny jobb. Det er lærerikt, spennende, sosialt, nervepirrende, osv osv. Men det er også skikkelig slitsomt. Jeg skal ikke si jeg er trafikkfarlig når jeg kjører hjem på fredagsettermiddagen med engasjert hjerte og overfylt, tungt hode - men ... 

Da er det nesten magi å jogge litt. Det er ikke alltid det er så mye som skal til, og ofte blir det minste motstands vei med en liten runde i nabolaget. Sånn ble det ikke i dag! I dag kjørte jeg så langt veien gikk, og jogget på kjerreveien videre, på et sted jeg aldri har vært. Først var det flatt, med en litt sandaktig bred vei med utsikt mot sjøen. Så ble det smalere, skogsvei med steiner, store trær på begge sider, veien bevegde seg oppover og fulle bekker som sildret på sidene. Litt yr i lufta. 

Ikke overraskende: ingen folk i løypa (parkeringsplassen var også tom). Perfekt på en fredag. Så ble stien en sti - altså betydelig smalere, med små trebroer over myrene, og plutselig veldig nært havet. Jeg hørte beina mine mot treplatene og susing fra bølgene som traff land. Den lyden. 

Etterhvert ble det slutt på trebroene, og jeg hoppet fra stein til stein ... til det ble slutt på steinene og jeg skle rundt i myra. Klissvåt på beina fortsatte jeg videre. Det er noe med fredagskveldene. Det frister liksom mer å bare fortsette og fortsette. Det går ikke an å bli mer sliten enn det jeg allerede er (Joda, det gjør det). Jeg ville egentlig fortsette et godt stykke videre, spesielt siden stien gikk tilbake til å være sti. Men så kom den: elven. Den som ikke var mulig å komme over uten å være Lars Monsen. Og det gidder jeg ikke å være. 

Så da snudde jeg, og hjemturen var veldig lik, bare mentalt halvparten så lang.

God helg.

tirsdag 22. august 2017

Fem fine

i.
Jeg løper gjennom skogen. Først er det en smal sti fylt med brune barnåler. Så er det gjørme, før det blir myr. Jeg stopper nesten opp når jeg må konsentrere meg om å hoppe fra stein til stein. Om ikke jeg stopper, så gjør i hvert fall tankene mine det. Etter hoppingen følger jeg en smal sti slæsj bekk oppover til et lite platå og kjenner igjen "bensintreet" det der kunne henge twist når jeg gikk søndagsturer med pappa for et kvart århundre siden. Så blir det lyst, og jeg kommer frem til vannet som ofte er målet, men ikke i dag. Jeg følger stien langs vannkanten og jeg husker ikke sist jeg gikk her, men jeg vil ikke stoppe, jeg vil løpe og se og utforske og sjekke om jeg husker og hva jeg husker, for jeg vet egentlig ikke. Løper forbi en stein som stikker litt opp ved siden av stien og husker alle gangene mamma har fortalt om den steinen, at den heter kirkesteinen og at oldemoren min måtte gå her for å komme til kirken og at det sikkert var i kirken hun møtte oldefar. Og jeg har ikke vært her på femten år, for jeg trenger ikke gå der for å komme til kirken, og jeg vil ikke i kirken uansett. Jeg løper. Snubler meg gjennom enda en myr og skoene lager lyder for hvert steg etterpå. Jeg løper forbi et par med hund. Og så kommer jeg inn i den mest magiske skogen jeg vet om. Den med de høyeste trærne og den mykeste mosen, og den fineste bålplassen som morfar alltid passet på. Og på akkurat denne dagen da jeg løper akkurat hit så skulle morfar feiret bursdagen sin. Og det er litt som at alt gir litt mening, hvorfor jeg tok til venstre og ikke til høyre og absolutt skulle finne ut hvor langt jeg kunne komme på denne stien. Å finne igjen et av mine aller fineste barndomsminner. Jeg puster bare, og løper videre gjennom skogen hjem.

ii.
Knekkebrød med leverpostei.

iii.
Jeg har en jobb som gir meg mestringsfølelse. En sånn jobb som jeg nesten kan ønske å bruke tid på å perfeksjonere 24/7, men som jeg også kan legge fra meg klokken tre og si "perfekt blir det aldri uansett" og ta fri med god samvittighet.

iv.
Jeg har litt lengsel i hjertet og det gjør vondt. Jeg savner alt det bra jeg har hatt rundt meg de siste årene som jeg reiste fra. Men det gjør godt i hjertet å vite at jeg fortsatt har det, bare litt lenger borte. At jeg en gang sikkert får det her også, når brikkene faller på plass. Den tryggheten inne i meg om at alt kommer til å ordne seg, for det har det stort sett før.

v.
Min splitter nye sjef som sier til mine splitter nye kollegaer at "jeg liker sånne som T, for hun smiler og sier "det får vi til" og så blir ting gjort". Og jeg vet det er sant, fordi jeg jobber med å være sånn.

Og bonus: hunden som sukker dypt før han sovner i sengen min.

torsdag 17. august 2017

#sliten

Et av orden jeg bruker mest og liker minst: sliten.

Jeg trodde jeg var unormal som ble sliten. Med førti studiepoeng fysikk i semesteret, mål om halvmaraton, lederverv og lyst til å bli med på alle konserter og alle fjellturer. Uten overskudd til å lære meg å klatre, eller sette personlige rekorder eller jobbe frivillig på BIFF.

I dag er jeg eldre, med mer kunnskap og enda mindre selvinnsikt. Jeg er med på å ta i mot tusenvis av studenter og jeg har lyst til å fortelle hver og en av dem at de er tøffe. Ikke fordi de begynner å studere, men fordi de kommer til å legge inn en innsats og jobbe for å fullføre. Det er tøft, og flere av de kommer til å kjenne det på kroppen. Hver og en kommer på et tidspunkt til å bli slitne.

Jeg trodde jeg var unormal når jeg sovnet på sofaen etter middag og ikke hadde overskudd til å drikke øl med studievennene mine. Jeg kunne begynne å gråte om jeg ikke hadde lyst til å stå opp når klokka ringte, og heller ble liggende en time ekstra. Selv om jeg ikke egentlig gikk glipp av noe annet enn å se meg selv som den jeg ønsket å være.

Nå vet jeg at det egentlig ikke er unormalt. Og nå vet jeg at jeg overlevde. (Helt ærlig - noen ganger var jeg i tvil.) Nå skal jeg ta i mot nye studenter, og jeg gjør det med litt skjelvende hender, med all min egen usikkerhet projisert over på dem. Med all min egen usikkerhet fortsatt liggende i meg, og likevel helt sikker på at vi skal overleve dette.

Vi kommer til å bli slitne, men det er helt greit.

tirsdag 8. august 2017

Metaforer om livet

Jeg liker ikke uttrykket "å gå gjennom noe". Det får det til å høres ut som at livet, eller alt det vanskelige i det, er som en tunnel eller noe. At det som skjer med oss er noe som utelukkende får oss til å miste perspektivet, forsvinne inn i mørket, og når vi kommer gjennom, så har landskapet endret seg. Jeg går ikke gjennom tunneler. Jeg flyter i vann.

Noen ganger flyter jeg oppå, andre ganger føles det ut som jeg drukner. Av og til prøver jeg å finne bunnen med foten. Det er ikke alltid jeg finner den. Og noen ganger er den gjørme. Hele tiden nye strømmer som flytter enten meg eller vannet jeg flyter i. Alltid noe nytt som påvirker, inspirerer og irriterer. Hele tiden i bevegelse, aldri vite i hvilken retning. Aldri vite om dit jeg er på vei er fremover.

Jeg tror ikke på motbakken i forrige innlegg. For livet er ikke en fjelltur, og heller ikke en walk in the park. Det handler ikke om å kjempe seg opp alle bakker og drømmen om å en dag stå på toppen og se ned på alt man har kjempet seg gjennom, overvunnet og beseiret. Jeg vet ikke nok om livet til å si hva det er. Om det er en fjelltur handler det mindre om å nå toppen og mer om å finne noe å holde seg fast i når man står i gjørme opp til knærne og vil prøve å dra seg ut. Det handler om å rive opp litt lyng i samme slengen. Og kanskje sette fast mamma sin dyre fjellsko. Det handler om å gå en annen retning om veien fremover blir for tung. Om å sette seg ned å spise sjokolade om solen titter frem, eller om du plutselig mister stien. Det handler om å stoppe og snu seg tilbake, å løpe i motbakker, å holde blikket festet mot stien foran og av og til se opp mot toppen foran. Det handler om å nikke og si hei til de du møter. Å respektere vær og værmelding. Respektere vante fjellfolk, grave seg ned i tide, og ingen skam å snu.

Eller du, bare gjør det du allerede gjør. Det er det som er livet.

Jeg tror vi klarer oss.

søndag 6. august 2017

Homesick

Jeg har fått den drømmejobben jeg har snakket om. Den som gjør at jeg føler meg som meg selv igjen. Og så har jeg flyttet hjem. Det er en sånn ting som jeg kan si med helt avslappet ansiktsutrykk, og avslutte med et smil. Det føles stille, på en måte. Som å dra en kjelke i snøen. Bare en mild suselyd som jeg bare hører om jeg lytter. Egentlig er det ganske stort, for jeg har ikke bodd på hjemstedet mitt på ordentlig på nesten ti år. Så selv om jeg kjenner på roen og gleden så kjennes det også som å sitte på kjelken på toppen av bakken og kjenne at friksjonen mister taket og kjelken akkurat begynner å gli. Tusen følelser i magen, og visshet om at ting kommer til å suse forbi i høy fart - og at det kommer til å bli verdt det. Jeg kommer til å snu meg og se opp mot bakken og tenke på hvor glad jeg er for at jeg gikk helt opp, og hvor glad jeg er for at jeg også tør å sette utfor. Selv om jeg kanskje ikke helt har kontrollen, og ikke helt hvor jeg ender opp.

Det føles likevel bunnsolid trygt.

(Jeg hadde lagret et tomt utkast med denne tittelen for kanskje et halvt år siden, etter å ha hørt på Kings of Convenience og funnet ut at jeg måtte bestemme meg for om jeg skulle bli i Bergen eller gjøre et forsøk på å flytte hjemover. Jeg har vært livredd for å ikke føle meg hjemme om jeg flyttet tilbake. Og jeg har vært livredd for å alltid lengte et annet sted. Akkurat nå er jeg glad for at jeg er her. Så får fremtiden vise hvor permanent det blir.)

søndag 23. juli 2017

Jaktøyne

"Legg til som venn" står det under profilbildet hans og jeg trodde vi var venner. Trodde det var det vi var enige om. At han har fått ny kjæreste er ikke så farlig, for det er lenge siden jeg mistet han som min. Det er ikke så mange uker siden han satt med fingeren sin mot ankelen min og fortalte historier jeg lo av. Det svir i nostalgien min å miste han som venn også.

Jeg har plommerød leppestift og danser alene i et bryllup i det en tar tak i hånden min og drar meg med ut. Han vil fortelle meg at jeg blir sett. At selv om alle heller prater med venninnen min, så virker jeg mer spennende, dypere. Jeg liker å bli sett, det gjør alle. "Bullshit," sier jeg. "Hun er ikke en grunnere person av meg fordi hun snakker med flere. Hun har heller et ekstra lag rundt kjernen sin hvor hun slipper folk inn. Og i kveld mangler jeg det laget." Orker ikke å slippe noen inn.

I dag kjenner jeg på en tristhet fordi jeg ikke vil åpne meg, ikke vil møte noen, vil ikke annet enn å danse alene. Det får jeg. Og jeg gleder meg til den dagen jeg vil noe annet.

mandag 17. juli 2017

10 måneder til 17. mai

Det er visst mer å fordøye enn jeg trodde. Jeg tror det er et bra tegn. At jeg fordøyer.

Disse dagene skriver jeg mer enn jeg løper. Jeg sover mer enn normalt. Sovner på sofaen etter jobb og orker ikke våkne. Setter på videoer med søvnhypnose på youtube for å få sovne om kvelden. Blir sur på alle stemmene som har fortalt meg at jeg skal puste. Holder pusten. Sovner til slutt likevel.

Det er ikke det at jeg er så veldig trist. Jeg er aller mest sur. Sur på en sånn måte som fjortenåringer blir sure. Skikkelig furten og litt gretten og veldig tiltaksløs. Sjekker telefonen hele tiden, venter på en  måte på en melding som skal dra meg litt ut av alt. Men den kommer ikke, for ingen er hjemme og jeg har ingen som drar meg ut.

Det er ikke synd i meg. Det er ikke derfor jeg er sur. Jeg er sur fordi jeg likevel synes synd i meg selv. Orker egentlig ikke å være henne. Vil heller bare være meg.

søndag 16. juli 2017

Fjellreven

Life imitates art, og livet mitt er de siste episodene av en tv-serie der alle løse tråder nøstes opp, og alle knuter som ikke løses opp klippes i stykker.

I dag la jeg fjellreven-jakken i en svart sekk og gav den til Fretex.

Jeg husker når jeg kjøpte den, tidlig 2012. Etter at jeg i 2011 møtte han som hadde lik jakke, og varme hender og som jeg kysset midt i Nygårdsgaten og seks måneder senere aldri så igjen. Herregud, jeg trodde han knuste hjertet mitt. Men han bare forsvant.

Rundt midnatt på nyttårsaften 2012 veltet et batteri og traff meg i armen. Ermet fikk store brune sviflekker og jeg kjente bare på hat og skuffelse og før jeg la meg den natten kom jeg borti speilet over sengen min og det knuste. Noen dager senere kjøpte jeg meg ny jakke. Fjellreven Greenland.

Udødeligheten.

Jeg tok selfie i heisen på vei opp til lesesalen i den jakken. Gikk tur rundt Store lungegårdsvann. Lurte alltid på hvorfor ermene var så lange. Vi gikk på No Stress hver tirsdag og jeg drakk IPA sammen med han jeg forelsket meg sånn i og de andre.

Vi to stod utenfor der jeg bodde og så opp mot Fjellveien og lurte på om det var julelys eller billys som skinte så kraftig. Du pekte og jeg lente meg inntil.

Om sommeren hang jakken urørt i skapet. Hver vinter dukket den opp igjen.

I november flyttet jeg fra han, til Oslo. Foret på jakken var tynnslitt, sånn som de blir når de er brukt noen år. Jeg kjøpte meg en ny og tykkere jakke, for vinteren var kaldere og lengre der borte. Hjertet hans frøs, og hjertet mitt klapret.

Jakken har hengt i skapet siden jeg flyttet tilbake. Så jeg la den i en sekk i dag og gav den til Fretex. Jeg sjekket lommene før jeg brettet den sammen. Den ene var tom, i den andre lå en sånn liten klistrelapp fra et museum. Jeg stod litt med lappen i hånden og tenkte på fotografiene vi så den dagen, og hvordan vi gikk gjennom skogen, at det kanskje var den dagen vi lå sammen helt stille, og at du helt sikkert tok flytoget hjem noen timer senere.

Jeg la lappen tilbake i lommen og gav sekken til Fretex.

onsdag 12. juli 2017

Løpe

Det skjer noe når du slipper taket.

Eller kanskje det er de nye skoene. I følge Strava så løper jeg i hvert fall litt raskere for hver eneste tur jeg gjennomfører. Jeg tror det er hjertet, at det ikke ligger som en stein i magen, men bare slår og slår. Jeg tror det er hjernen, som plutselig ikke tenker og bare gjør. Jeg tror det er viljen, som bare vil.

Jeg er bare meg selv, gjør alt jeg gjør fordi jeg har lyst til det. Fordi jeg skjønner at jeg trenger det. Skjønner hva som er best for meg.

Av og til tror jeg det er sinnet. At jeg løper bort fra alt. Jeg har så mye jeg vil bort fra, og akkurat nå løper jeg i ring for å prøve å nå meg selv igjen.

Vet egentlig ikke hva det er, men det føles som de siste to årene har trent opp styrken min, utholdenheten min og at det er nå jeg får betalt for det. Med hundre kilo mindre på skuldrene.

Det var bare det.

mandag 3. juli 2017

Bergen del 2

Det begynte slik: This Time Tomorrow. Med den sangen som for alltid skal gi meg sommerfugler i magen, fremtidsoptimisme og en tro på at alt ordner seg. Setter den alltid på som første sang når jeg skal fly. Sitter alltid på vindussetet. Blir alltid litt overrasket over alle følelsene som kommer når jeg hører The Kinks og ser husene under meg bli små, samtidig som jeg forsvinner inn i en sky.

Det fortsatte slik: Hanging. En høst som handlet aller mest om at jeg mistet halmstrået mitt. Jeg trodde jeg gjorde det eneste riktige når jeg slapp alt jeg hadde i hendene for å komme hjem til han. Too little, too late, svarte han, uten at han visste hvor mye han knuste. Ingenting i meg slapp taket, ingenting ble helt som Ane Brun fortalte meg. I hvert fall ikke den høsten.

Våren som fulgte: Twin Peaks. Han reiste. Han orket ikke denne byen når jeg var her. Jeg forsvant i limbo. Hørte på Twin Peaks mens jeg gikk over gamle nygårdsbroen i pøsregn. Gikk på quiz på Nobel Bopel og snakket om feminisme i litteraturen og om Norges styggeste rådhus. Gikk på don Pippo for første gang. Drakk bare vin fordi øl smakte oss. 

Sommeren som forsvant: Sonsick. Han kom tilbake. Det var voldsomt. Det var som den sangen. Akkurat sånn.

Ny høst: Er det lov å si jeg ikke husker noe av denne høsten? Jeg har lagret én sang til spillelista, og kanskje den sier alt. Gunshot - Lykke Li.

Ny vår: Jeg har vasket ned leiligheten. Skrubbet den. Hengt over kjøkkenbenken for å skrubbe vekk fettflekker av flisene. Jeg har grått på den styggeste måten som finnes, og søkt opp navnet hennes på instagram fem ganger. Så måtte jeg slutte. Det betydde plutselig ingenting. Jeg har hørt på Sigrid så mye, jeg kan sikkert ikke høre på henne igjen. Men det var hun som fikk sagt det. 

I går gikk jeg i pøsregnet. Jeg hørte på den spillelista jeg brukte å høre på når jeg bodde i Oslo. Den jeg hørte på flyet når vi gikk inn for landing. På flytoget. På bussen forbi St. Olavs plass. Den jeg sluttet å høre på den dagen jeg flyttet til Bergen. Fordi Oslo gjorde vondt. Og Oslo gjorde vondt, det ødela meg litt. Men jeg skyldte på Oslo når jeg flyttet til Bergen igjen, og det var aldri Oslo. Det var aldri meg. Det var alltid han. 

Nå flytter jeg fra Bergen også. Det føles litt som å dumpe seg selv, for jeg vet nesten ikke hva jeg er uten. Men når jeg er en sekk full av stein, kjennes det deilig å slenge det av meg. Jeg vet igjen ikke hva jeg er eller hvem jeg er. Jeg vet bare at jeg er litt bedre, at jeg velger helt selv, at livet er det frieste jeg eier. Det blir hele tiden litt bedre.

Jeg gikk altså tur i går og hørte på den vondeste spillelisten min i pøsregnet. Jeg ble gjennomvåt, våt i håret gjennom hetten osv. Og jeg lo for meg selv. Jeg klarte ikke la være å smile. Jeg hoppet ned alle bakkene, og helt ensom i gaten sang jeg med på den siste sangen (Gooey) som brøt med hele spillelisten. Jeg tror det ordner seg.

søndag 25. juni 2017

Permanent

Det skjer så mye nå. Jeg har ikke skrevet om noe.
Han knuste hjertet mitt igjen. Permanent.
Midt i alt det vonde gjør det godt også.
Leiligheten selges og jeg flytter igjen. Permanent.
Tror jeg.

Jeg er på vei til å kaste den gamle jobben og flytte inn i en ny. En som ligger hjertet mye nærmere.
Jeg løper ikke så mye. Jeg løper litt når jeg blir skikkelig sint.
Eller skikkelig redd. For den her fremtiden.
Den har ikke vært så snill de to siste årene.

Nå håper jeg at alt snur. At jeg finner noen som vil være glad i meg sammen med meg,
og at jeg finner ut (igjen og igjen) at jeg kan være glad i meg alene.

Denne uka har jeg drukket en flaske champagne.
Håper det er den følelsen som gir ringer i vannet.

Alt snur nå.

mandag 22. mai 2017

Heiagjeng

Så jeg prøver å skrive litt fra telefonen. Liggende på magen i den grå sofaen, med haken ikke bare hvilende, men trykt ned i puta. Bh-en ligger over armlenet og det er innsyn fra naboen. I dag skal jeg legge meg tidlig. Kjenner at mandag er ekstra slitsomt når man venter. Har litt lyst til at tiden skal stå stille og litt lyst til at den skal gå litt raskere.

Kl 07:07 spurte en narkoman meg om hva klokka var.
Sju-null-sju sa jeg. Syv minutter over syv, spurte han, og jeg sa ja. Han snakket penere enn meg.

I går gikk jeg en tur og gikk forbi en som lette etter pusten på toppen av en bakke. Jeg fikk lyst til å snakke med han, spørre om hva han trente for/mot. Hørte på pusten hans når jeg gikk forbi. Jeg bruker litt tid på å tenke på alle de jeg ikke er venner med. Alle som er normale, oppegående mennesker, med og uten vennegjenger, og jeg som går forbi.

Senere løp ei forbi meg. Hun hadde gigantisk rumpe, men jeg ble mest imponert over hvor raskt hun løp og hvor lenge hun løp raskt.

Så var det han som spurtet så sinnsykt raskt opp den lange bakken jeg såvidt når toppen av. Jeg ble nesten stående og glo. Jeg gikk bare videre.

Jeg heier sånn i hele kroppen på alle de som er ute og løper. Og når jeg er den som er ute og løper får jeg ofte lyst til å rope fine ting til de som er ute og går. Innimellom får jeg lyst til å ligge i gresset og gråte, føler meg tykk i tightsen og treig i skoene. Men når jeg ser noen som minner om meg, på mitt beste og på mitt verste, så heier jeg bare. Skikkelig intenst inne i hodet mitt.

Og det skriver jeg nå, her fra sofaen min, sånn at du vet det til neste gang du er ute og løper.

mandag 8. mai 2017

Han

Jeg har sovnet alene i to år nå. Noen ganger våkner jeg i stjerneformasjon med hodet ned i puten. Oftere våkner jeg på min side, med øynene mot veggen. I helgene: et lite stikk i magen før jeg står opp.

Jeg vet ikke lenger hva jeg egentlig vil. Det er det lenge siden jeg har visst. Egentlig er valget enkelt. Egentlig vil jeg våkne med han. Selv om det betyr at det blir varmere under dyna. At jeg kanskje våkner med hodet enda nærmere veggen.

Det er ikke det jeg er redd for.

Jeg er redd for å enda en gang våkne opp alene. Med et stort stikk i magen og flere dager som blir tatt bort fra meg. Jeg er redd for å være hun som prøver en gang til, når det ikke er noe å prøve på.

Jeg er hun som løper halvmaraton etter halvmaraton etter halvmaraton uten å egentlig komme fremover.

Jeg ligger fortsatt i grøfta.

Av og til skulle jeg ønske at jeg trodde på ultimatum eller hva som helst, bare ikke kjærligheten.

fredag 5. mai 2017

Stating the obvious

Dette skal ikke handle om løping, men det begynner der.

Meg, joggeskoene, shortsen og singleten. I den motbakken med inntørket gjørme, kvister og steiner. Kjører på med den første harde økta etter halvmaraton. Det er så fint vær at det å mose melkesyre ut av lårene føles helt ok. Alt hadde vært helt ok i dag.

Jeg ser meg selv utenfra når jeg jogger rolig hjem igjen. Kjenner et kommende gnagsår mellom lårene, og et på høyre overarm, som har gisset mot singleten hele økta. Ser svetteflekken som har dannet seg mellom sports-bhen og magen. Ser magen, magen, magen. Alltid den.

Og jeg tenker at de som ser meg ikke vet hva de ser.
Og jeg tenker at det er bra at de ser meg akkurat nå.

At jeg er hun som lar lårene bule ut fra den korte shortsen. Viser frem grevinnehengene i singleten. To brystvorter som peker hver sin vei. Et rødsprengt ansikt. At jeg ikke dropper joggeturen i dag fordi det er så mange andre ute. At jeg ikke tar på en jakke for å skjule det jeg ikke vil vise - selv om det har bikket tjue grader og jeg svetter lett.

Jeg tenker at det er bra jeg er den personen. Den som står der naken i dusjen i svømmehallen og viser frem legger med eller uten hår, pupper som verken strutter eller henger. At jeg er hun som både har briller og linser, og som har maskara jeg ikke alltid bruker. Noen ganger kommer usminket og andre ganger har på både foundation og leppestift.

Jeg tenker at det er awesome at jeg ikke legger ved et bilde av meg selv i sports-bh for å gjøre et poeng av dette innlegget, eller poserer ved siden av meg selv på instagram for å fronte fremgang, motivasjon og håp. Jeg tenker at det viktigste er at jeg er der. I hverdagen, og gjør sånne ting som jenter som meg gjør. Tar bussen og løper og bader og quizzer og danser og drikker og slapper av og lever. Og så tar jeg med meg kroppen min på alt det - på samme måte som at du tar med din.

fredag 28. april 2017

21,1 km senere

Nå har det nesten gått en uke siden jeg løp halvmaraton i Wien. 02:30:39 ble det. Sånn ganske nøyaktig.

Jeg sa før start at målet var 2:20. Men samtidig brukte jeg mer en 2:45 på forrige halvmaraton. Så 2:30 er nærmere målet enn jeg har vært på en stund. Dessuten betyr vel det at jeg får fortsette å løpe og melde meg på løp og prøve å gjøre lure valg? Jeg tror det. Det er en vei frem til målet.

Så hvordan var det?

Før start
Fulle u-bahner ut til startområdet, men vi klarte å presse oss inn likevel. Med den gjennomsiktige starterbagen fylt med potetgull til målområdet. Følte meg litt nervøs, og veldig klar. Vi fant lastebilen vi skulle levere bagen til relativt raskt, og brukte mer tid på å finne ut hvordan i alle dager vi skulle komme oss inn til startpuljen vår. Den var nemlig lett å finne, med store banner, men relativt avsperret med gjerder rundt. Til slutt hoppet vi bare over gjerdene, og jeg aner ikke hvordan alle andre kom seg inn på området.

1-5 km
Ved start spilte de Wienervals og det var det blandede følelser for i løpegjengen min. Jeg tror jeg likte det. Det ble i hvert fall mer enn nok tysk techno når vi bevegde oss lenger inn i løypen. De første fem kilometerene gikk over en bro og inn i en park med en fin allé. Jeg fikk tiden til å gå ved å se på alle de rare menneskene rundt meg. Et tog kjørte forbi etter 2-3 km og jeg husker at jeg tenkte "jeg liker tog" på det tidspunktet. Ble også litt stresset av å se en av løpsvennene mine foran meg før drikkestasjon nr 1.

6-10 km
Etter første drikkestasjon buktet løypa seg langs elven, før vi krysset den. Her kjente jeg at jeg hadde blitt sulten. (Jeg klarte nemlig ikke å spise fullt så mye som jeg nok burde til frokost - og å gi fra meg bananen min sammen med bagen). Etter vi krysset elven ble det mer folksomt, mer by, og mer action. Det passet meg bra. Husker at jeg så en kråke som fløy over meg på et tidspunkt og at jeg sa til meg selv at det var en ørn og at dette var et fint naturøyeblikk.

11-15 km
En av grunnene til at jeg ikke har skrevet noe før nå, er fordi jeg rett og slett ikke husker så mye av løpet. Det var gøy, og det var lett, og det var tungt og det var relativt monotont. På en bra måte. Jeg koste meg hele veien, og når jeg ikke gjorde det, så gjorde jeg det likevel. Apropos 11-15 km. Her ble hjernen til mos og jeg lurte på hvor langt det kunne være frem til Schloss Schönbrunn. Langt, ble fasiten. Jeg tenkte på om jeg skulle melde meg på neste års halvmaraton allerede, siden jeg trivdes så godt. Samtidig sank tempoet. Samtidig ble jeg forbiløpt av noen som spiste burger fra McDonalds. Samtidig satte jeg en fot foran den andre og fortsatte. Et tog kjørte forbi på et tidspunkt og jeg tenkte til meg selv "du sier at du liker tog" og så tvang jeg meg selv til å tenke "tog" med smilefjes bak.

16-20 km
Jeg løp veldig sakte her. Så jeg bestemte meg for at jeg like gjerne kunne sette opp tempoet, for den farta jeg holdt her kunne jeg alltid falle tilbake til. Jeg gjorde det et stykke, og falt tilbake i tempo, før jeg prøvde igjen. Hjernen var most og klarte ikke å forestille seg eller motivere seg for hvor langt fire kilometer, tre kilometer, osv var. Mens jeg prøvde å regne ut hvor lang tid ting tok var jeg 500 meter nærmere mål. Uten at jeg helt klarte å skjønne hva det ville si. Alle disse kilometerne ble løpt i en lang gate, mens jeg kjempet med meg selv og prøvde å forstå hvor jeg var. Av og til rykket jeg litt, av og til falt jeg litt tilbake. Det var ikke så mye mer å gå på, men jeg fortsatte.

21 km
Husker bare han som hadde krefter igjen til en sluttspurt, som nådde meg igjen når det var ca 20 meter igjen til mål. Jeg så ham i sidesynet og tenkte "ikke faen" og satte inn et gir jeg ikke visste eksisterte. Løp fra han og de tjue neste foran meg. En rar spurt jeg ikke aner hvor kom ifra. Nå når jeg har sett bildene fra målområdet skjønner jeg ikke helt hvordan det kan ha føltes ut som en spurt i det hele tatt, der jeg kommer i rolig tempo mot mållinja. Men det er bare en ting som er helt sikkert under et halvmaraton: hjernen forsvinner ca halvveis.

Jeg har lyst til å gjøre det igjen.
02:30:39.
Tror det er min 4. beste plassering og 3. dårligste. Helt midt på treet og jeg er helt fornøyd med det.
Viktigere enn tiden var det at jeg holdt roen, holdt håpet, og holdt bena i gang gjennom hele løpet.


tirsdag 18. april 2017

Hjelp, jeg skal løpe halvmaraton!

Nedtellingen sier at det er under fem dager til startskuddet går til min sjette halvmaraton. Det betyr:


  • Jeg er konstant skjelven i beina.
  • Og har litt forhøyet puls.
  • Kjenner meg litt småsyk.
  • Er supergira og superslapp samtidig.
  • Har ikke løpt på altfor lenge.
  • Har ikke bestemt 100% hva jeg skal løpe med.
  • Kan finne på å kjøpe nye joggesko og bestemme meg for løpe med dem. (Neida, men jeg føler meg utilregnelig).
  • Jeg kjøpte 1 kg pasta på butikken i dag.
  • Jeg tror på personlig rekord og jeg tror på personlig kræsjlanding.
  • Jeg visualiserer jubel og jeg visualiserer å bli forbiløpt og jeg visualiserer å løpe forbi ca 2000 personer på de siste 10 km. 
  • Jeg snakker om løping selv om de andre snakker om andre ting. "Hvordan var påsken din, T?" "Begynte treigt, men det er alltid kjekt med positiv splitt".
  • Jeg googler "kostholdsplan 1 uke før halvmaraton", "trening 1 uke før halvmaraton", "tips halvmaraton", "hjelp halvmaraton", "half marathon", osv osv osv.
  • Jeg drikker mye vann. 
  • Jeg slapper av og stresser. Samtidig.
  • Jeg sover litt dårligere om nettene.
  • Ler nervøs latter.
  • Gleder meg skikkelig.
Heldigvis vet jeg at sånn er det alltid. All trening som ble gjort i mars er glemt, og all trening som ikke er gjort i dag er det eneste jeg ser. Skulle kanskje løpt 30-40 km i løpet av kvelden for å kompensere? Vet heldigvis at tankene bare er tull, at alt har begynt å krølle seg litt allerede. Prøver å huske alt som er gøy. Mennesker som heier når jeg løper forbi. Folk jeg tar igjen når de har blitt slitne. Stålkontrollen og rutinen. At jeg vet at jeg får det til, uansett hvor tregt det måtte gå. 

Har skikkelig lyst til å bli stolt. Har veldig lyst til å bikke 2:20. Tror ikke jeg har trent godt nok til å klare det på ordentlig, men har lyst til å kutte 15 minutter fra halvmaratonet i august/september, og tror at det er godt innenfor rekkevidde.

Knekk en fot.
Nå skal jeg ta på meg joggeskoene og kjenne på gørra. Så skal jeg hvile.

fredag 31. mars 2017

Om mars

03.
Jeg blir med på fredagspils, men drikker ingenting. Sier at jeg må løpe når jeg kommer hjem. Forteller om halvmaratonet. At jeg ikke får løpt så mye som jeg ønsker. Han ene sier at løpet er kjørt, at det er for kort tid igjen til løpet at det er noe vits. Jeg går hjem og har lyst på taco, men løper en liten runde først.
Ca 5 km.

04.
18 km i rolig tempo og jeg tenker på han dagen før, at det aldri blir for seint.

05.
Ca 20 minutter styrke.

06.
Ca 40 minutter intervaller, Først én lang, så 2x400m + 2x200m var planen, men 400m ble for langt. 4x200m. En sånn dag der hjernen har på alle bremser som finnes, og beina allerede er slitne. En skikkelig kamp, altså, og jeg kom meg gjennom sånn Ok-.
7 min styrke etterpå.

08.
Ca 50 minutter med løping i snø. Jeg hørte på podcasten Bra damer, og orket ikke å gå i tog selv.

09.
Ca 40 minutter styrke.

11.
Ca 13 km rolig, Det var meldt regn, men var opplett når jeg stod opp, så jeg kom meg ut og løp til regnet tok meg igjen. Da var jeg halvveis oppe i fjellsiden.

12.
Ca 40 minutter løping, før jeg plutselig tråkket litt skeivt ned fra en fortauskant. Ble litt bekymret for overtråkk og skader, så jeg safet med å ta bybanen hjem.

14.
Ca 20 minutter intervaller på mølle. 2 minutter yoga etterpå. Det var en sånn dag der ingenting virket, og jeg skulle gjøre yoga for å få hodet litt tilbake på plass. Ble avbrutt av at mamma ringte med en dårlig nyhet, og da var plutselig alt annet bagateller.

16.
Ca 7 km i løvstien i mørket.

18.
Reiste hjem og jogget en strabasiøs langtur på nesten to timer, men bare ca 13 km. Det snødde og var glatt og sørpete på bakken. Jeg hørte på lørdagsrådet og fokuserte bare på å ikke gi opp. Klarte det.

19.
En liten fjelltur på ca 1 time.

21.
En intervalløkt som gikk som den skulle. Ca 45 minutter.

23.
Skulle løpe 8 km, men endte med 2 km pga regnet som slo mot meg når jeg kom meg ut. Det var helt greit. 35 minutter med yoga når jeg kom inn igjen.

25.
Halvmaraton, 21.1 km. Løpte halvmaratonløypa til BCM i passe behagelig tempo, og brukte 2 timer og 45 minutter på det. Aner ikke om det gjør meg roligere eller mer stressa mot det løpet jeg skal løpe. Fornøyd med at beina holdt og at jeg kom meg opp alle bakker og overalt uten å miste verken humøret eller viljen.

26.
Restitusjonsgåtur i fjellveien, ca 2 timer, og ca 30 minutter yoga når jeg kom hjem.

30.
Ca 7 km i snøvær og motvind.

31.
Ca 2,5 km i skogen, med alt det medfører av gjørme og omveier og klissvåte sko og glatte berg og forsiktighet.

Totalt ca 110 km løping.

Totalt mars 2016: 39,7 km
Mars 2015: 11,9 km 
Mars 2014: 38,1 km 
Mars 2013: 33,4 km 

fredag 3. mars 2017

Om februar 2017

Februar gikk fort. 

02.
En ganske kort, og ganske rask (for å være meg) løpetur rundt her. Fulgt av et kvarter yoga på gulvet.

04.
To runder rundt Store Lungegårdsvann, ca 8 km totalt.

05.
Fin tur på Fløyen. Fulgt av 35 minutter yoga.

06.
Denne dagen snudde alt litt. Jeg var sliten i utgangspunktet. Jeg klarte ikke å vri hodet til å ikke legge merke til de slitsomme motbakkene. Klarte ikke å stenge ute at jeg hadde valgt å løpe hjem fra jobb i stedet for å ta bussen, og jeg kjente at jeg skulle gitt mye for å være hjemme, spise middag, og egentlig bare dra dyna over hodet og sove til neste morgen. For det var en sånn drittdag i utgangspunktet. I det jeg nådde det punktet på turen hvor jeg bruker å få piffen tilbake. Når det er sånn 2 km igjen, og jeg skjønner at jeg egentlig har gjort noe veldig lurt. Det er tross alt ganske digg å løpe 7-8 km sånn helt gratis. Men jeg kom ikke helt dit at jeg fikk piffen tilbake. I stedet kom en rusa person og slo mot meg. Tok springfart fra andre siden av gaten, og kom helt brått på meg. Traff heldigvis bare helt dårlig. Personen forsvant før jeg reagerte. Jeg ristet på hodet og jogget videre. Så stoppet jeg opp. Og så gråt jeg. Jeg hulket faktisk. Jeg tror at jeg i løpet av mine nesten ti år i Bergen aldri har følt meg så sårbar. Og så ble jeg sint. Og så har jeg følt mye på det etterpå. Uten å bli særlig lur.

10.
10 minutter sykling. (Forklaring: begge møllene på konferansehotellet var opptatt). Fulgt av intervaller på mølla når den ene ble ledig. Kårer dette til månedens beste økt. Kanskje.

12.
40 minutter hjemmeyoga.

15.
Reprise av mølleøkta fra 10.

17.
Den andre økta som er nominert til månedens fineste økt. Ca 15 km ute. Fjellveien i solnedgang. En av de turene som gjør at alt jeg holdet på med gir mening.

18.
40 minutter styrketrening med vekter.

19.
Skikkelig bra intervalløkt. Ca 45 minutter totalt. Fulgt av ca 30 minutter styrketrening (inkludert rulling og sånne lure ting).

21.
Enda en skikkelig bra intervalløkt (må vel nesten røpe hemmeligheten: lang intervall+2x medium intervall+4x kort intervall). 6 minutter tøying etterpå.

22.
3 litt treige km.

Og så. Sluttet det. De siste 6 dagene i februar skjedde det ingenting. Jeg reiste bort, ble syk og mistet piffen. Dvs, mistet generelt piffen. Ble egentlig ganske deppa, på den måten at hele fremtiden og nåtiden virket ganske håpløs, og alt det der. I dag kom jeg meg ut og fikk jogget igjen. I dusjen når jeg kom inn igjen sa jeg høyt til meg selv: Er det mulig å være så dum. 

Det var ikke et spørsmål. Jeg kom bare på det jeg allerede visste. Jeg blir deppa når jeg ikke holder alt i gang. Når jeg stopper opp og mister litt kontrollen. Jeg løp en liten tur i dag, stoppet for å ta bilder og alt det der. Og nå føles alt så mye bedre.

torsdag 23. februar 2017

Litt ekstra tilstede

Jeg hører på denne. Skrur opp lyden litt ekstra. Har behov for å kjenne på gjenklangen i brystkassen. Lytte litt. Være litt ekstra tilstede i dag.

Så skal jeg fortelle at jeg har det bra. At jeg ble slått til på løpetur, og at det gjør meg forbanna, men at jeg har det bra. Jeg holder det gående, løper i vei, og har funnet så mye mestring og bra greier i februar. Har tenkt ut tolv blogginnlegg om mølleintervaller, motbakker, langturer, pissregn og tightser som gnager. Om at følelsen av awesome blandes med tvilen ca hele tiden og uansett. Det er følelsen av å være påmeldt et løp og følelsen av å drive å gnage akkurat litt utenfor komfortsonen. 

Jeg tenker at jeg er smartere nå. Kjenner igjen alle følelsene som kommer. Utilstrekkeligheten og spørsmålene om jeg er bra nok. Så kommer jeg på at jeg gjør det fordi at jeg av og til synes det er gøy. Og så kommer tolv dager på rad hvor det er så supergøy at jeg teller minutter på jobb før jeg kan løpe igjen. Sjekker strava i lunsjpausen og hører på løpespillelista på bussen. Nerder om løping på jodel.

Det går selvfølgelig opp og ned, men det har det alltid gjort, og det vil det alltid fortsette å gjøre. Så lenge jeg husker på det, så klarer jeg lettere å kjenne på trendene. Ikke kjenne så mye etter hvordan jeg har det akkurat nå. Tenke mer på hvordan jeg har hatt det i det siste, hvordan jeg tror jeg kommer til å ha det fremover.

Og jeg tror jeg kommer til å ha det kjempefint.

tirsdag 14. februar 2017

Tiltaksløsheten/slimet i halsen

Prøver å løpe
legger meg på gulvet i stedet
med håndflatene ned i teppet
og kinnet som hviler på parketten.

Husker ikke at jeg går og legger meg,
men hver morgen våkner jeg altfor tidlig.

onsdag 1. februar 2017

Om januar 2017

04
Ca 7 km rundt i Bergen sentrum. Kjente på følelsen av 2017, og den følelsen var ganske god, den.
Gjorde 15 minutter yoga når jeg kom hjem.

05
Litt over en time sykling.

07
Ca en halvtime på mølla. 3x5 min. Fulgt av 15 minutter styrke.

08
30 min på mølle, 15x1 min. Fulgt av 5 min på romaskin.

09
20 min hjemmeyoga.

12
Ca 40 min på mølle. 4x5 min + 3x1 min. Fulgt av 30 min yoga.

13
35 på spinningsykkel en fredagskveld (etter en øl. Er sånt lov?)

14
Fjelltur, ca 2 timer. 30 min yoga når jeg kom hjem, for å få tilbake varmen.

15
10 km joggetur i rolig tempo. 30 min yoga når jeg kom hjem.

16
8 km transportløping.

18
15 min på mølle før jeg møtte noen venner. Fornøyd med å mose både denne og transportløpingen inn i timeplanen.

22
Ca 2 timer fjelltur.

23
Ca 6,5 km transportløping.

24
Ca 30 min hjemmeyoga.

26
Ca 7 km transportløping, og senere 30 min hjemmeyoga.

31
20 minutter på mølle, 1x5 minutter. Tapte mot forkjølelsen som har tatt over kroppen.

Totalt ca 40 km løping. Mot 25,1 i fjor.






torsdag 26. januar 2017

Repeterende tanke under løping

Jeg velger å ikke kalle dette et mantra, for når noen sier at de har et mantra så tenker jeg at de har full kontroll. Det har ikke jeg. 

Men jeg har øvd litt på å løpe i det siste (også), og har funnet en tanke jeg går til når det blir vondt. Pain is temporary, glory is forever.

Neida. 

Eller, ligner det litt? Den repeterende tanken min høres ca sånn ut i hodet mitt "oi, så det er der jeg har vondt nå, lurer på hvor lenge det varer og hva som blir det neste?" 

For det er kanskje litt sånn at pain is temporary - og ikke på den måten at det går over når jeg kommer hjem og legger meg på sofaen, eller om jeg bare går et par lyktestolper nå så blir alt lettere. Men rett og slett så går det over selv om ingenting endrer seg. Hodet finner en ny kroppsdel og tenke på, eller ser noe rart eller kommer på den der scenen i friends hvor de spiser ostekake fra gulvet og lurer på hvordan jeg egentlig hadde reagert på en sånn situasjon. Jeg er jo ganske glad i kake. Og oi, nå gjør det ikke så vondt i leggene lenger, men jeg kjenner at jeg begynner å bli skikkelig sulten. 

Det jeg kjenner i leggene i motbakkene går over på et flatere parti, men kommer tilbake to kilometer senere. Det rullerer og forandrer seg og det gjør litt vondt å hele tiden skulle fortsette. Men det er det det handler om, sant.

De sier at det bare blir lettere. Når du først kommer i gang så kommer du til å like det. Og etterhvert så finnes det noe som hete runner's high og da kommer du til å skjønne alt.

Men det er ganske ofte ganske slitsomt også, og av og til en liten kamp mot tankene (og det som kanskje gjør litt vondt). Heldigvis gjør det så sinnsykt godt å kjenne på følelsen av å fortsette, å være en som fortsetter, og til slutt komme frem.

mandag 23. januar 2017

I dag er jeg:

-løpesliten i beina
-avslappet
-fornøyd med hvordan jeg har det
-en anelse bekymret for hvordan det går med verden

I dag har jeg:
-Løpt
-Jobbet
-Gjort noe som jeg hadde tenkt til å gjøre før jul - men utsatt
-Bestilt billetter: av typen fly- og konsert.

I dag har jeg ikke:
-Sendt den snappen med alle følelsene mine som jeg tenker på hver kveld før jeg sovner. Dag X+1.

mandag 16. januar 2017

BRA NOK

Herregud, er det nødvendig å skrive dette innlegget her igjen?
---------------------------------

Jeg tror kanskje jeg ikke har tenkt nøye nok gjennom hva jeg ønsker at livet mitt skal være. Eller kanskje jeg har tenkt for mye på det.

Det har seg sånn at det er ettårogfiremåneder siden jeg ble dumpet. Kanskje ettårogtremåneder siden han sa at han var helt sikker på at det aldri ble oss to igjen. Men så har jeg liksom ikke helt trodd på det likevel, for jeg har jo hatt så lyst til at det skulle bli oss to igjen. Jeg har jo vært overbevist nok for to. Jeg er jo vanligvis ikke en person som tror så veldig sterkt på noe, og jeg har overraskende lett for å legge mennesker bak meg. Så når jeg har trodd på han, og trodd på oss, og aldri mistet den troen - så har jeg tenkt at det må være det som er rett. At vi to skal være sammen, det kan bare være at det tar litt tid. (Det hjelper at alle menn jeg møter beviser for meg hvor uengasjert jeg kan være i andre).

Nå har jeg kommet til det punktet der jeg ikke vet. Jeg har kanskje vært der ganske lenge, men tidligere har jeg visst at om alt hadde snudd i dag så hadde jeg blitt med på det. Gjort det samme igjen og slengt meg helhjertet rundt halsen hans.

En million fibrer i meg tror at jeg hadde gjort det i dag også.
Og en million andre fibrer i meg tror at jeg kanskje ikke hadde gjort det likevel.

Mest av alt fordi det er plantet en tanke i meg om at jeg aldri var bra nok. At selv om det ikke er sant, så får jeg innimellom en overveldende følelse av at det hele tiden var mest meg og min overbevisning (/kall det kjærlighet) som vant. Jeg var den bølgen som skylte over han og gjorde at han druknet.

Jeg kan ikke gå tilbake til å være den bølgen. Og jeg kan ikke bare være skvulpingen i vannkanten redd for å kvele.

Det var det der med hva jeg ønsker at livet mitt skal være. For det som egentlig er greia med dagen i dag er at jeg kjenner på roen også, at det ordner seg. Fordi jeg har det egentlig veldig bra med å bare være meg selv. Jeg kjente på en skikkelig gledesrus på joggetur og jeg hadde en sånn følelse av at livet og meg vi bare klikker, liksom. Jeg føler på T anno 2013, og jeg kjenner på at jeg har det fint. Føler meg bra nok, og at jeg hele tiden flytter litt på mine egne ideer om hva jeg ønsker å være. Hvem jeg ønsker å være.

Men jeg blir ikke særlig mye klokere på alt det rundt, altså. Det blir jeg ikke. Men det får vel være greit så lenge jeg har det bra nok i dag.

fredag 13. januar 2017

GRAUT

En dag før jul kommenterte jeg på bloggen til Chassi. Jeg svarte på fem spørsmål som egentlig sa relativt mye om meg som person. Eller kanskje ikke. Døm selv.

Uansett, det er den mest lønnsomme kommentaren jeg noen gang har lagt igjen noe sted, for nå i januar ble jeg plutselig en grøtbok, eller grautbok, rikere. Det skal sies at jeg hittil i livet bare har vært sånn middels engasjert i grøt, med fredagsgrøt på MatNat som en peak i forholdet. Da passet det jo sånn helt OK bra at den grøtboken jeg fikk er over middels avansert, komplisert og fancy. Oh-Oh. Og jeg sa at jeg lovet å teste oppskriftene...

Jeg begynte prosjekt graut i dag. Jeg lagde en modifisert versjon av kveitegrauten på s 20 (jeg vet at Chassi følger med og har samme boken selv. Dere andre, det er den av Lasse Skjønning Andersen). Slik så min versjon ut:

2,5 dl havregryn
2,5 dl lettmelk
2,5 dl vann
Kokes på middels/svak varme

1 appelsin
1/4 lime
1 ss sukker
Kokes på middels/svak varme i ca 20 minutter. 

Noen valnøtter
Litt honning
Litt havsalt
Varm/rist valnøttene i en stekepanne. Hell de av, varm opp honning og havsalt (min panne var så varm at alt boblet bananas med en gang), hell valnøttene oppi igjen og karamelliser de. 

Og sånn så det faktisk ut:


Det ble sinnsykt mye grøt, så den klarte jeg ikke spise opp. Det ble minst dobbelt så mye som jeg vanligvis ville spist, men så kan jeg være veldig småspist når det kommer til grøt også. 

Dom:
Perfekt utfordring til en fredag.
Litt vanskelig å skjønne hvilken rekkefølge ting burde skje i, så jeg kjørte på med alt på en gang. Det gikk overraskende greit. 
Skulle ønske jeg visste på forhånd: Hvordan i alle dager finhakker du appelsin? 
Overraskelse: Karamell av honning og salt er helt sinnsykt godt. Får lyst til å lage det til all maten min fremover.
Ikke overraskelse: Jeg har jo lest boken, og skjønner at forfatteren legger stor vekt på kombinasjonen søtt/salt, knasende/mykt, syrlig osv. Denne grøten har alt det. Og det funker. 
Mye styr for "bare" grøt. Men det er hele poenget. Det er ikke bare grøt, det er dødsgodt. 
#Overbevist.

lørdag 7. januar 2017

Om ønsket om å være bedre enn jeg er

2. juledag:
Jeg går rett i kjelleren etter å ha prøvd kjoler til festen jeg var invitert på. Alt jeg hadde i kofferten hadde blitt "feil" i løpet av de få dagene jeg hadde vært hjemme, så jeg fant frem noen gamle favoritter som fortsatt hang i skapet. Den ene fikk jeg ikke over skuldrene en gang. Den andre kom over skuldrene, men ikke over rumpa, og så vidt jeg vet går det ikke an å gå ut uten å dekke over den. Så jeg begynte å gråte i stedet. Gikk bokstavelig talt rett i kjelleren og la meg under dyna. Tok på meg pysjen og nektet å bli trøstet.

Jeg gikk aldri på den festen. Følte meg som en førtiåring i klærne jeg hadde tatt med (no offence), og når jeg hadde prøvd de gamle kjolene i størrelse S så følte jeg meg plutselig altfor stor til å kunne føle meg fin også.

Jeg blir faktisk helt flau når jeg skriver det her, for dønn ærlig: Det er så dumt.

Men det er helt sant. Jeg kan av og til helt alene gjøre sånn at jeg føler meg så dårlig og feil og rar at jeg ikke orker tanken på å vise meg ute blant folk. Er ikke det rart?

Jeg viser stort sett bare denne siden av meg selv til meg selv, eller skriftlig på internett. Når jeg sendte en melding for å si fra at jeg ikke kom skrev jeg bare "sorry, jeg kommer ikke i kveld likevel. Mamma ville jeg skulle være hjemme. Sukkeemoji smileemoji. Kos dere!" Ikke "Føler meg ikke bra nok i meg selv til at dere eller jeg hadde satt pris på å komme. Har grått bort all sminken og ingen klær jeg har lyst til å ha på meg."

Og nå er det januar. Høytid for å føle seg litt dritt fordi man ikke er bra nok, og høytid for å føle seg driiiitbra bare man får til litt.

Altså, jeg vet ikke jeg. Jeg tror vi har godt av et spark i baken av og til. Og jeg tror min 2. juledag under dyna var min monsterbakke. Jeg orker i hvert fall ikke ha det sånn igjen. Men jeg tror ikke at det kommer av at jeg ikke er bra nok. Jeg tror det kommer av at jeg glemmer å minne meg selv på det, og at alt rundt meg tjener godt på å minne meg på det motsatte.

Så en dag en jodel som sa: "Innser at jeg aldri kommer til å bli en av de 'pene jentene'". Jeg ble litt sint, jeg, faktisk. For det første er hun som har skrevet det sikkert mye penere enn hun er klar over. For det andre er det vel ikke så spennende å være pen? For en gangs skyld svarte jeg. "Det er ganske kult å være blant de interessante, kule, spennende, sporty, avslappede, smarte, kreative eller morsomme jentene også. Det er ikke SÅ spennende å drikke hvitvin og ta gruppeselfies, liksom". Representing eldre og med livsvisdom. Eller bare meg selv som minner meg selv på hva som er viktig.

onsdag 4. januar 2017

Om desember

Litt på etterskudd, uten at det gjør så mye...

03.
Begynte desember med storbyferie og ferieløping. Det ble en skikkelig gøy løpetur hvor jeg fant en park med nydelig utsikt og en overraskende solnedgang. Det ble ikke så langt, men det var heller aldri meningen. Det viktigste var tross alt å sikre årets julegaver. Ca 3 km.

04.
Hjemme fra tur løp jeg en runde - først oppover og så nedover. Det regnet, var surt og mørkt, men jeg stoppet på toppen og tok et bilde av Bergen. Av og til savner jeg jo byen. Ca 3,5 km totalt. Når jeg kom hjem gjorde jeg ca en halvtime hjemmeyoga.

07.
Intervaller på mølle, ca 30 min. 3x5 minutter intervaller.

08.
Ca 3 km løping, med innlagte intervaller i motbakke.

10.
Hjemmeyoga ca 30 min.

12.
Hjemmeyoga ca 40 min.

13.
1 time og 15 minutter sykling på spinningsykkel, fulgt av 40 minutter hjemmeyoga.

15.
45 minutter hjemmeyoga.

17.
1 time og 40 minutter sykling på spinningsykkel.

18.
Tur i motbakke (klarer ikke kalle det fjelltur når jeg ikke kom opp på en topp), ca 45 minutter. Fulgt av ca 20 minutter hjemmeyoga.

19.
Ca 40 min hjemmeyoga.

25.
Også kalt 1. juledag. Da løp jeg i snø opp til leggene. Det var ca like tungt som å løpe motbakkeintervaller med en mage proppfull av kjøtt. Ganske slitsomt egentlig. 25 minutter.

26.
20 minutter på romaskin. (#lært)

28.
Ekte fjelltur, Ca 1 time og 40 min. Fulgt av 20 min på romaskin.

29,
12 minutter på romaskin.

31.
Årets siste joggetur ble gjennomført i øspøspøsregn i skogen, med klissbløt mark og stier som hadde blitt til gjørme. Ganske slitsomt det også, med andre ord. Men skikkelig deilig også. Jeg kjente på godfølelsen, Fniste litt av meg selv når jeg på et punkt løp med vann godt over skohøyde og skitspruten stod opp over leggene. Jeg fikk sagt godt nyttår til den andre galningen jeg møtte inne i skogen.

Det ble en del forskjellige aktiviteter i desember, men ikke så mye løping. Det er det på tide å gjøre noe med, for april har begynt å nærme seg. Jeg har planer om å trappe opp løpingen, men vil egentlig gjerne ha tid til alt det andre også. Vi får se hvordan det går. Det ordner seg.