onsdag 30. november 2016

Om november

November. En måned som forsvinner ut av tankene mine når jeg prøver å definere den. Begynte i hjertesorg, fortsatte i en slags kontinuerlig "opptatthet", forsvant i besøk og voldtektvitser. I går sovnet jeg før Dagsrevyen og sov helt til jeg måtte stå opp å gå på jobb igjen. November er en sånn måned som slår litt pusten ut av meg, men det er greit. Den er over nå.

Slik så treningen min ut:

02
24 minutter på tredemølle. Intervaller.

03
Hjemmeyoga 35 minutter.

05
Fjelltur 1 og en halv time. + Noen minutter på romaskinen.

06
25 minutter hjemmeyoga.

07
45 minutter hjemmeyoga.

08
3 km jogging, med motbakkeintervaller i Nygårdsparken. + 35 minutter hjemmeyoga.

10
35 minutter hjemmeyoga.

12
1 time innendørs sykling med Lørdagsrådet på ørene.

13
9 km jogging i rolig tempo.

14
30 minutter hjemmeyoga.

15
Motbakkeintervsller i Nygårdsparken ca 25 minutter i pissregn.

17
40 minutter motbakker i pissregn. (Ganske stolt over disse to dagene, altså.)

19
Innesykling i 1 og en halv time.

20
Uteløping 10 km i rolig tempo.

21
Hjemmeyoga 30 minutter.

24
Hjemmeyoga 24 minutter.

27
Lapskaustur med venninne, 1 og en halv time i varierende tempo. + Løping hjem.

Totalt:
En liten evighet med yoga.
Litt langsykling.
Litt langløping.
Noen motbakker i regn.

På vei mot målet?
Lapskauser meg fremover.






søndag 27. november 2016

Hårsår kjerring

Siri skrev årets beste innlegg som en kommentar til poenget jeg selv ikke klarte å komme frem til. Så bra var det at det ble publisert i Dagbladet.

Jeg ble positivt overrasket. For det kom jo en del "ÅÅÅÅ HÅRSÅRE KJÆRRINGER"-aktige kommentarer (som forventet), men det kom også ganske mange knakende gode tilbakemeldinger fra menn og kvinner som hadde lest innlegget og tatt til seg tipsene og konfronterte meningene som gulpet til overflaten.

Det skal ikke mange voldtektvitser til før jeg blir hårsår, men sånn på generell basis føler jeg at jeg er en oppegående bra dame, som ønsker at menn skal ha like rettigheter som kvinner. Og kvinner like rettigheter som menn. Jeg befinner meg ganske ofte i mannsdominerte miljøer, både på studiet,  i jobbene jeg har hatt og også på fritiden. Fordi jeg har tatt noen utradisjonelle valg. Men også fordi jeg synes mennene jeg omgir meg med er akkurat like kule/snille/bra/oppegående/hysterisk morsomme som kvinnene jeg omtaler som venner. Så enkelt er det.

Jeg synes det er unødvendig og dumt å tulle med overgrep på andre, uansett om det er menn som tuller om kvinner eller andre menn eller spedbarn, eller om det er kvinner som tuller om andre kvinner, menn, eller spedbarn. Etter en litt for fuktig kveld i går kommenterte jeg #voldtektLOL vs #voldtardegLOL og jeg mener også at det er en forskjell på generelle vitser (kan noen ganger i riktig setting være mulig å le av tror jeg) og vitser som gjør en annen person til offer.

Det aller, aller viktigste poenget for meg var uansett det at det skal være akseptabelt å si fra. Også på vegne av andre. Så kan det heller diskuteres om noen er for hårsåre, om en vits er over kanten eller ikke, og om gråsona er et sted vi vil befinne oss.

mandag 21. november 2016

Poenget

Jeg vil frem til noe, men jeg må spore litt av før jeg kommer til poenget:

Noen av dere som leser det jeg skriver vet jeg litt om, gjennom bloggene deres og/eller kommentarene dere legger igjen. Andre vet jeg sikkert ikke at eksisterer en gang. Det er helt greit for meg. Jeg innbiller meg at den typiske leseren her er ca sånn:
-Kvinne som omtaler seg selv som jente, mellom 20 og 35 år.
-Enten glad i å løpe, eller med et tungt hjerte, eller en blanding av begge.
-Er student eller har vært det.
-Bryr seg. Er ideologisk - samme hvilken ideologi. Bryr seg. Brenner litt for det du tror på.

Nå skal jeg nærme meg poenget:
Selv om vi er forskjellige, så tror jeg de fleste som kommer innom dette hjørnet av internettet er en relativt homogen gruppe. Og det som kanskje er vanskeligere å ha selvinnsikt på: Jeg tror vi er en del av eliten. Ikke akkurat makteliten, men hjerneeliten. Vi har tenkt oss om, vi som er her inne. Vi har gjort oss opp noen meninger. Sett en dokumentar. Synes peer review er et kvalitatsstempel, og tror mer på NASA enn den der filmen på youtube. Ler litt av kommentarfeltene innimellom, blir provosert av teite venner på facebook, men gidder ikke kommentere. Går på quiz og blir litt sur fordi vi ikke husker hvilke andre land som har nasjonaldag 17. mai. Kan sitte med vinglasset i timevis og diskutere politikk med likesinnede.

Og der kommer jeg til poenget:
Det her er kritikk av meg selv. På fredag satt jeg midt i en typisk guttegjeng. Vi snakker om Big Bang Theory (jeg hater, en annen elsker), om fredagsfølelsen, om øl og om julegaver til kjærester. Vi ler og jeg ler jeg også. Plutselig drar en den altfor langt, og jeg er blitt punchline i en vits om voldtekt. Og de ler. En griner nesten av latter. Og jeg? Jeg ler jeg også.

Jeg mener at det er viktig å si fra. Viktig å være en stemme som sier fra når det ikke er greit. Viktig å korrigere når det blir for drøyt. Men hittil har jeg aldri klart det når det gjelder meg selv. Klarer ikke å si noe som ødelegger stemningen, ødelegger inntrykket av meg som "en som er med".

Jeg har lyst til å si at såpass må vi tørre å ofre. I dag tror jeg heller jeg skal minne meg selv om at jeg lever i en hjerneelite-boble. (Og jeg må minne meg selv på at det begrepet er elendig i møte med mennesker utenfor den boblen).

Jeg klarer ikke å komme nærmere poenget enn det i dag.
En dag håper jeg at jeg kommer dit.

torsdag 17. november 2016

Plutselig i dag stod jeg med hendene over hodet og jublet i dusjen

Det er store svingninger i denne kroppen for tiden, og på en eller annen måte har den håpløsheten jeg følte flyttet seg til en del i hjernen som sier "om alt er så kjipt uansett så kan du vel gå ut i regnet og løpe litt, da?". Omg, hjernen!

Men det blir ofte som hjernen har sagt, og plutselig så har jeg tatt på meg både swix og refleksvest OG den der dustete lua som ser ut som en badehette som jeg egentlig aldri har brukt. Skal det være så skal det være.

Det er sånt vær der det ikke regner bare litt, men egentlig ganske mye. Kombinert med fem grader celsius, så synes jeg det er et ganske vanskelig vær å kle seg etter. Har truffet ganske bra hittil (men lua ble litt overkill i dag). Når skoene blir gjennomvåte etter tjue meter innser jeg at det har ikke noe å si om jeg jogger én eller ti kilometer - våt blir jeg uansett.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å snakke om regn og løping, for det er bare sånn det er i Bergen. Det er stort sett vått hele tiden, vi har bare hatt en veldig fin høst hittil. Så vått løpevær er jeg egentlig veldig vant til.

Det jeg ville si var: Motbakker!

Jeg knuser de! Selv om det pøsregner og jeg ble forbiløpt tre ganger av samme person. Jeg kommer meg helt opp hver gang, men det koster litt hver gang også. I dag to runder flere enn i forgårs. Knus, knus, knus! Pulstopper og pust som går helt i stå. Melkesyre som kryper opp gjennom leggene.

Og regnet som fordamper før det treffer kroppen sånn at jeg glemmer å tenke på det.

Jogger rolig hjem etterpå og gleder meg så vanvittig til neste gang jeg skal løpe. Kjenner det i hele kroppen at det her, det her er det jeg driver med, det har jeg har tenkt på og snakket om og savnet og ikke funnet. Og så har det lagt der hele tiden, i den der bakken.

Plutselig stod jeg med hendene over hodet og jublet i dusjen.
Endelig.

mandag 14. november 2016

Planen

Av og til synker hjertet mitt så langt ned i magen at selv øynene blir blinde. Du vet den følelsen i halsen når du kjenner at du veldig snart kommer til å gråte? Det er akkurat som den grøten i halsen legger seg foran øynene også, og jeg blir helt blind.

Jeg kjenner at målet mitt på forrige halvmaraton handlet aller mest om å nå igjen meg selv. Siden jeg ikke klarte det, har det blitt målet for neste også.

Ingenting vondt i det. Det er jo det å perse handler om. Å nå igjen seg selv på sitt beste.

Det er bare det at jeg vil nå igjen meg selv på alle andre områder også. Og så vil jeg bli enda litt bedre enn henne - T anno 2013. Jeg vet jo at det er mulig, for jeg vet at hun ikke var perfekt. Men så kommer disse dagene da jeg bare kjenner hjertet visne og jeg føler meg helt vanvittig alene. Da er det vondt å ha mål som ligger så langt framme, som egentlig er tre år tilbake.

Jeg har et viktigere mål enn alt som har med løping å gjøre. Jeg må nå igjen meg selv, og derfor har jeg bestemt meg for at 2017 blir året da jeg flytter fra Bergen. Det er ikke sikkert det hjelper på noe, for det på innsiden følger som regel med uansett hvor jeg drar. Jeg tror det er det eneste rette.


søndag 13. november 2016

Søndagstur

Bergen har blitt novembergrå og innimellom faller det bittesmå dråper fra himmelen. Jeg ble sittende i pysjen i sofaen lenge etter jeg var ferdig med å spise frokost. Prøvde å finne ut hva slags søndag det her er. Til slutt gikk jeg og skiftet til treningsklær. Den rosa tightsen og swixen. Den lette jakka utenpå, og hansker. Jeg tok på meg langturskoene mine, som er relativt nye, men ganske tunge, sånn at jeg ikke skal løpe så fort. 

Det er alltid litt ubehagelig i begynnelsen når jeg har bestemt meg for å jogge på lav puls. Mennesker som løper forbi forsvinner i horisonten nesten med en gang, og jeg føler at jeg nesten ikke klarer å nå igjen folk som er ute og lufter hunden. Da får jeg jobbet med psyken i samme slengen. Rolig og kontrollert sier jeg til meg selv, og så følger jeg med på pulsen og tar den på alvor og roer ned nesten hele tiden.

Skyene lå tungt over byen, og bare vekselvis kunne jeg se Ulriken stikke frem. Jeg labbet rolig rundt og lot meg selv bli forbiløpt. Etterhvert blir det sjelefred av sånt også. Det er noe ekstremt behagelig med det å kjenne at "sånn kunne jeg fortsatt i evigheter". 

Et sted rundt store Lungegårdsvann kjente jeg dråpene treffe ansiktet som nålestikk, og ikke lenge etterpå begynte det å regne såpass tett at det var best å bevege seg hjemover. Klarte likevel å holde både tempo og puls nede, og ikke bli fristet til å løpe så raskt jeg kunne tilbake til dusjen.


onsdag 9. november 2016

Det som kanskje skremmer meg mest

Jeg har gjort en fullstendig ukvalifisert politisk analyse. Gått gjennom alle mulige punkt som gjør at Trump-bomben (heldigvis ikke bokstavelig, ennå) kunne slå ned. The Apprentice og House of Cards er selvfølgelig viktige punkt i den lista. Sammen med Hemsedalsaken og Brexit. Sammen med "Morna Jens!" og Syria. Sammen med epostservere og kvinnehat. Sammen med leppestiftkjoler og meningsmålinger. Et sted på lista står også en frustrert middelklasse, en frustrert underklasse, frustrerte rikinger og frustrerte idioter. Sammen med et rustbelte som virkelig har rustet i stykker. Sammen med Kanye2020, Kim Kardashian og det å sitte fast mellom Mexico og Canada.

Det som skremmer meg mest

er alle de fullstendig ukvalifiserte politiske analysene. Politikk som memes og personlige historier. Politikk som humor på bekostning av andre. Politikk som ikke klarer seg som bare det. At du leser det her - fordi det landet i fanget ditt, i stedet for å lese noe #viktig.

Jeg er ikke så bekymret for meg. Eller deg. Jeg er bekymret over de hundrevis av one linerne og morsomme bildene som overfyller feeden min. At det er en egen artikkel om at det ble spilt Rolling Stones etter talen til Trump.

I dag er det greit. Herregud, vi er så i sjokk at når jeg gikk forbi treningssenteret så jeg at alle møllene var ledige og alle ellipsemaskinene var opptatt. Det er lov å reagere. Det er til og med viktig.

Men har ikke det egentlig vart hele valgkampen? Har ikke det blitt valgkampen?

Det er det som skremmer meg. At så mange har så lavt attention span at vi tror vi får det fulle bildet av 30 sekunder video uten lyd på facebook. Gidder ikke se debatten.

For ingen som har prøvd å finne ut noe som helst på egenhånd ville vel stemt på Trump?

Nå må vi bare passe på å ikke gå i samme fella selv.

(Minner igjen om at dette er en fullstendig ukvalifisert personlig kommentar, som egentlig ikke har noen verdi for andre enn meg selv.)

mandag 7. november 2016

Mine alternative aktiviteter

Når jeg sier alternativt, så mener jeg alternativt.

YOGA
Jeg har bevegd meg litt inn i yoga-land i det siste. Det er ikke så viktig for meg å være så veldig smidig og tøyelig og bøyelig - så lenge jeg kan ta på tærne mine uten å bøye knærne er jeg fornøyd. Så yoga har aldri vært noe jeg har gjort særlig mye av, det har blitt litt for Dharma (ref. Dharma og Greg) for meg. Jeg sliter rett og slett så mye med hodepine at jeg har behov for avspenning, og jeg kommer over YogaCamp og ble litt solgt over hvor lavterskel det er. Ganske sikker på at dette ikke er for de som faktisk eier en yogamatte.



ROMASKIN
På treningssenteret der jeg går er det en romaskin med fiskespill som gjør at intensiteten varierer naturlig i løpet av det tiden spillet varer. Det er ganske gøy. I kjelleren til foreldrene mine står det en romaskin uten fiskespill, men med intervallprogram. I fiskespillet varierer jeg frekvensen, i intervallprogrammet varierer jeg motstanden. Begge deler er egentlig ganske langt utenfor komfortsonen og langt over i zzz-sonen, men når jeg begrenser det til mellom 5 og 10 minutter etter det jeg egentlig holder på med, så synes jeg det egentlig er ganske ok. Alternativt iallfall.

SPINNINGSYKKEL
Altså, jeg sykler. På en sykkel som står i ro. Alene. Foran meg har jeg en video av at jeg sykler opp alpene, eller på en strand i USA. På ørene har jeg Lørdagsrådet. Målet er å sykle ganske langt, slik at det kan telle som en langtur. Målet er at jeg bare skal gjøre det. Målet er at jeg skal holde beina i gang. Det er aldri morsomt, men det er aldri veldig kjedelig heller. Egentlig trives jeg ganske godt, men aller viktigst er at det kommer til å komme godt med under halvmaraton i april. Jeg gjør det så lenge jeg ikke har lyst ut å løpe i mer enn en time av gangen.

TUR
Altså, tur er ikke  alternativt, men det må inn her. Det handler 98% om overskudd. Jeg er nemlig skikkelig glad i å gå. Om det er å gå i conversene over brosteinen, eller i salomonene over vidden, jeg liker det. Det beste er å gå alene, og det nestbeste er å gå sammen med noen. Fem minutter før vaskemaskinen er ferdig (blir til femten), eller tre timer en lørdag formiddag. Undervurdert og underkommunisert og godt for sjela.

SVØMMING
Jeg skriver opp svømming selv om det ikke blir så mye av det i Bergen. Jeg savner studentmedlemskapet i SiB og tilgangen på basseng. Og så savner jeg sommeren og det å kunne svømme utendørs. Jeg er en skikkelig mamma-svømmer, som svømmer på brystet så rolig som det går an. Det er ikke det at jeg ikke prøver å svømme raskere, det er bare det at kroppen blir som et cruiseskip i vann - altså ganske vanskelig å få fart på. 

Styrketrening og diverse løpsrelaterte økter teller jeg ikke som særlig alternativt i denne runden. 

tirsdag 1. november 2016

Om å bli dumpa

Det er over et år siden jeg spurte han rett ut. Om han trodde det kom til å gå, at jeg ikke kunne gå rundt og ikke helt vite. Jeg trodde han skulle si ja, hvis ikke hadde jeg ikke spurt. I stedet så han på meg og sa nei, det var nok best at det ble slutt.

Så da ble det slutt.

Og jeg gråter fortsatt. Får fortsatt klump i magen og lurer fortsatt på om det kommer til å gå. Om jeg kommer meg gjennom det her på ordentlig.

Jeg vet ikke helt. Jeg var sikker på at vi to var sånne som klarte alt. Vi var bestevenner, vi så hverandre, vi lo sammen og jeg sovnet med hodet mitt i armhulen hans.

Jeg klarer ikke og ønsker ikke å være sint på han. I stedet er jeg sint på meg selv. Så vanvittig forbannet innimellom at jeg ikke klarer å se meg selv i speilet.

Noen ganger sint fordi jeg mistet han.
Andre ganger sint fordi jeg gjorde alt og ville gjort alt for han igjen.

Jeg er lei meg.

Og kommer sikkert til å være det en stund til.

Oktober

Jeg er litt ute av blogg-loopen, men skal vel klare å oppsummere oktober også. Helt kort tror jeg at jeg kan beskrive det sånn: blandede følelser. All in and all out. 

1.
Jeg tok en "Hei oktober"-ferie som gjorde at jeg gikk inn i måneden med trappejogging i 25 grader pluss. Etterfulgt av svømming etterfulgt av pizza og vin.

2.
Begynte såvidt på "Prosjekt sykkel" med 35 minutter på spinningsykkel, etter å ha satt på årets siste vaskemaskin med sommerklær.

3.
5x5 min intervaller, totalt 7 km.

4.
Gikk over et fjell, 2 timer.

6.
45 minutter på tredemølle.

8.
Gikk over et annet fjell. 5 timer.

10. 
Halvtime rolig jogging.

11.
1 time fjelltur.

16.
5 og en halv time fjelltur.

17.
Fortsatte "Prosjekt sykkel" med litt over en time på spinningsykkel.

18.
20 minutter på tredemølle.

22.
40 minutter løping, etterfulgt av utfall-bonanza i nygårdsparken.

23.
Toppet "Prosjekt sykkel" med over en og en halv time på spinningsykkel.

29.
Bevegde meg tilbake til nordnes i joggeskoene og avsluttet joggeturen på vinmonopolet.

Medregnet fjellturene ble det 70 km i oktober. Ikke medregnet er jeg litt usikker, jeg har glemt å tenke på det.