lørdag 24. september 2016

Accidental Courtesy

Det er litt unntakstilstand når Bergen internasjonale filmfestival arrangeres. Plutselig sitter jeg i en kinosal rett etter jobb før middagen er spist, sammen med en litteraturviter og en arbeidsledig og ser en dokumentar om norsk elektronikahistorie. Eller sånn som i går, når jeg like før midnatt satte meg ned like før midnatt for å se en film jeg egentlig ikke visste noe om. Accidental Courtesy het den. Når jeg gikk ned trappen fra kinosalen visste jeg én ting: denne må jeg fortelle om.

Historien er rett og slett ganske unik. En svart mann som oppsøker og blir venner med medlemmer i Ku Klux Klan og nynazister. En mann som er en uhyre dyktig musiker, og som har spilt med mange av de skikkelig store i amerikansk musikkhistorie, men som på et tidspunkt spilte i et countryband og fikk et helt lokallag i Ku Klux Klan til å danse. 

Filmen er urovekkende feel good. For gjennom vennskapene han danner med de i utgangspunktet skeptiske Klan-medlemmene så rustner verdensbildet deres, og flere profilerte Kluxere (er det lov å kalle dem det?) melder seg ut og som et symbol på den gjensidige respekten gir de fra seg de hvite, dekorerte kappene sine til Daryl, den svarte mannen. Det er umulig å ikke le når den tidligere klan-lederen besøker Daryl i Washington DC og de sitter på hver sin rad i turistbussen og klanlederen sier "Sorry that you had to sit in the back, Daryl". 

Den urovekkende feel gooden får et brått avbrudd når vi blir tatt med til Ferguson og Black Lives Matter-bevegelsen. De er rasende for at Daryl bruker tiden sin på å bli venner med klanmedlemmer, og at han tar vare på kappene og de undertrykkende symbolene han får fra dem. De kjemper her og nå, og at Daryl siden 1990 (bare) har samlet 26 kapper imponerer de lite. Det er ekstremt interessant å høre ambisjonene til de som kjemper for svarte : De ønsker et segrigert samfunn der svarte kan ha sin egen økonomi, beskytte sin kulturhistorie og slippe å forholde seg til hvite. Og de er villige til  å sloss for å få det. Det minner urovekkende mye om klanmedlemmene sine ønsker om hvordan verden skal være. Daryl sin strategi passer dårlig inn i det bildet.

Han sier det best selv. Svarte opplever det som at han svikter deres sak. Klanmedlemmer og nynazister opplever at han setter bildet deres av svarte på prøve ved å være enn ordentlig venn som lytter til det de har å si. På samme måte opplever de største rasistene det som at hvite mennesker som behandler svarte som likeverdige at de svikter den hvite arven. 

Det er tankevekkende og vondt. For jeg vil jo helst leve i feel gooden, at for hver menneske Daryl møter så blir verden et bedre sted. Samtidig er det heldigvis umulig å ikke tro på Daryl og det spørsmålet han prøver å finne svar på: Hvordan kan noen hate meg når de ikke kjenner meg? Det hele filmen viser er at de som blir kjent med han hater han ikke. Det er jo et sted å begynne.

tirsdag 20. september 2016

Sånn

Jeg har en litt rar følelse i magen. Går utenfor komfortsonen min og blir med på det andre synes er gøy. Jogger alene med tunge bein i dagene etterpå. Vet at beina er tunge fordi jeg er på vei et sted, og vet at de må være tunge før de blir lettere. Vet at det jeg holder på med nå er viktig, nødvendig og noe jeg har lyst til.

Og så føler jeg meg så veldig håpløs samtidig. Ser meg selv utenfra på joggetur og ser bare en som ikke helt får til, og hører hun som sa "ja, det er jo ikke så veldig bra" om halvmaratonet mitt i bakhodet. Det er ikke det, jeg vet at det ikke gikk bra, det er bare det at det var viktig for meg likevel. Orker ikke å psyke meg selv ned når jeg jobber med å psyke meg opp. Men så rakner det litt likevel.

Altså, jeg skriver det her nå fordi det egentlig går ganske bra med meg. Jeg har fortsatt en følelse i magen av at det jeg holder på med er verdt det. Fordi jeg liker å løpe, og fordi jeg liker å være en som løper. Jeg skriver det fordi jeg vet at det ofte skjer noe inne i meg når høsten kommer, og fordi jeg er så redd for den personen jeg kan være i mørket. Jeg prøver bare å anerkjenne følelsene mine før de vokser seg store.

Så akkurat nå jobber jeg med ettervirkningene av at mitt siste halvmaraton helt objektivt stempler meg som en dårligere løper enn 98% av alle andre som har løpt et halvmaraton. Jobber med å spore meg selv inn igjen på stoltheten og veien videre.

Følger en slags plan som jeg prøver å holde, men prioriterer egentlig én ting over alt det andre: å øve på å snu den negative stemmen inne i meg til å bikke over til positiv, eller i det minste nøytral.

Sånn har jeg det.

søndag 11. september 2016

Neste steg

Første steg på veien er over. Denne uka har jeg brukt på å tenke på neste. Eller først har jeg hvilt litt, øvd på å ta på joggeskoene igjen og så tatt en liten joggetur for å kjenne etter om det her faktisk er noe jeg vil. Det er det faktisk.

Jeg har egentlig ikke brukt så mye tid på å tenke på neste mål, for i bakhodet har det hele tiden vært Bergen City Marathon. Heldigvis er universet mer uforutsigbart enn som så. I helgen møtte jeg noe tilfeldig en person som også er glad i å løpe, og som har et løpemål jeg ble invitert til å henge meg på. Det betyr at løpehodet mitt ble litt turbulent, spent, nervøst og ikke minst giret. 

Det ligger an til at mitt neste mål er dette:
1. Halvmaraton i utlandet.
2. April.
3. 2:20

Det sykeste er at det er noe inne i hodet mitt som tror at det her er helt fullstendig realistisk. Det her, det skal faktisk skje.

onsdag 7. september 2016

Litt om alt

Jeg hører på Sang til Sonja og sitter plutselig på toget på vei ut fra Oslo S april 2015. Kjenner på den samme lengselen til Bergen, utopi-byen min mellom alle fjellene. Hører på Hjerteslag og kjenner hjerteslagene til det knuste hjertet mitt, i kjelleren på Garage sammen med alle andre og helt alene. Jeg stod bakerst, og etter siste ekstranummer gikk jeg rolig opp trappene, ut dørene med spellemannhåndtak og så løp jeg og tok siste bussen hjem.

Det minner meg om en norsk film, om oppvekstromaner og om de to siste årene i livet mitt. De to årene som skiller seg sånn fra alle de andre.

Jeg er mer enn det jeg blogger om. Akkurat det er litt godt å kjenne på når jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om søndagen var en opptur eller et nederlag.

Sender en stor pakke i posten i dag, og på vei til butikken prøver jeg å finne ut hva neste mål er, og hvordan jeg skal komme dit og hva jeg skal gjøre i morgen. Har tenkt på å finne et nytt treningsprogram å følge, om bare litt. Har foreløpig ikke kommet på noe lurt, så planen for i morgen er litt lavterskel styrketrening eller en liten tur med joggesko.

Det er ikke så farlig. Det ordner seg.

søndag 4. september 2016

Comeback

Jeg nådde to av målene mine i dag. Jeg møtte opp, og jeg kom i mål. Midt i mellom der skjedde det mye, det var tøft og tungt, og hyggelig og lett. I motsatt rekkefølge. Jeg endte på en tid som er min hittil lengste - men det ligger en pers i det også, for så lenge har jeg aldri løpt før.

Det føles litt rart å si det, men jeg er egentlig fornøyd. Det viktigste for meg når jeg meldte meg på var det å komme tilbake, og nå er jeg her ... nesten. Jeg må bare løpe litt til, trene litt mer, melde meg på flere konkurranser, og så - en dag: målet.

Jeg føler jeg har gjort det meste rett de siste dagene, men jeg har vært veldig klar over at grunnlaget har vært noe tynt. Likevel, her er sånn ca hvordan det føltes underveis:

Start:
Hold hodet kaldt.

100 m:
(Jogget forbi ei som gikk), ikke kaldt.
La meg bak to tyske pensjonister og bestemte meg for at de skulle få lov å dra. Var en del av en gruppe og de litt bak meg snakket om hvilke mål de hadde, og alle var nok litt mindre ambisiøse enn meg. De var også ganske andpustne allerede. Jeg følte meg veldig lett og sterk.

1 km:
Dette gikk fort. Jeg hadde lav puls og lå bak tyskerne. Resten av feltet hadde dratt fra oss, men det var helt greit. Jeg kjente på hvor mye bedre følelsen allerede var enn forrige gang, da jeg startet altfor hardt.

2 km:
Hadde løpt fra tyskeren og nådd igjen en annen rygg. Han ble kompis-ryggen min en stund. Han hadde tidligere hatt hjerteproblemer, og det var fire år siden sist han hadde løpt dette løpet her, men han hadde løpt flere andre løp i mellomtiden. Han hadde ikke så veldig høye ambisjoner, og var veldig positiv for hver milepæl vi nådde.

3 km:
Hadde løpt fra kompisryggen, og begynt å nærme meg to jenter som var yngre enn meg. Var ferdig med løpets bratteste motbakke (ifølge meg), men ikke den seigeste. Hadde blitt belønnet med nedoverbakke, og jeg var veldig fornøyd med at jeg allerede plukket rygger, selv om tempoet og pulsen var forholdsvis lav.

4 km:
Hadde nådd igjen jentene og lå litt i ryggen på dem mens jeg peilet meg inn på neste rygg. Plutselig var vi kommet til første drikkestasjon, og jeg var fornøyd med at den var flyttet litt frem i forhold til sist jeg løp. Den gangen var det tomt for drikke på første drikkestasjon, men denne gangen stod de klare (sånn som det må være). Jeg tok mine første steg mens jeg drakk.

5 km:
En flat km som inkluderte en vending, så jeg fikk en titt på de raskere løperene og syntes ikke de så særlig skumle ut.

6 km:
Nådde igjen ryggen jeg hadde sett meg ut og la meg bak henne. Det var ikke hun særlig interessert i, så hun sakket ned veldig og slapp meg forbi. Her var det plutselig en drikkestasjon til, og jeg gikk litt igjen.

7 km:
Hadde løpt fra alle ryggene mine og fortsatte for meg selv. Hadde også begynt på en ny stigning. Det var ikke særlig bratt, men det var seigt og varte lenge. Det tok ikke så veldig lang tid før jeg møtte en motorsykkel og mannen som ledet hele greia og var tilbake til start. Det ble egentlig veldig tungt etter dette. Det er noe med å få se hvor treigt og teit du løper. Det er hakket gøyere å være den raske av de treige enn den treige av ... alle. Jeg levde litt på alle de jeg allerede visste at lå bak meg, og at jeg fortsatt egentlig følte meg ganske bra.

8 km:
Her fikk jeg fullstendig knekken. Det var uventet og egentlig skremmende. Hittil hadde alt gått relativt fint, og jeg hadde plutselig en ny rygg foran meg som jeg siktet meg inn på. Men pulsen viste over 200 selv om tempoet var relativt lavt (når jeg ser på høydeprofilen nå, så ser jeg at det skjedde en del stigning før dette punktet, som sikkert hadde en del innvirkning). Jeg kaldsvettet og følte at jeg ikke hadde kontakt med kroppen. Det føltes som tankene mine ikke fikk kontakt med tankene mine, og jeg var faktisk litt redd fordi det hele føltes så veldig uvant. Vurderte å kaste inn hele håndkleet når jeg passerte et røde kors-telt her, men valgte å heller prøve å justere ned tempoet. Pulsen var fortsatt like høy, og jeg valgte til slutt å gå. #vendepunktet. Det tok lang tid før pulsen var senket og jeg begynte å jogge rolig igjen, men kaldsvettingen ga seg ikke, og nordavinden føltes brutal. Jeg frøs, selv om det var rundt 20 grader. For å si det sånn: Den ryggen foran meg forsvant, og jeg så den ikke igjen før i garderoben.

9 km:
Herifra var det meg mot veien og det handlet mest om å motivere meg selv til å fortsette og å ikke la noen av de bak meg slippe innpå. Det gikk jo egentlig ganske greit, for selv om jeg sikkert hadde sikt en km bak og en km frem, så så jeg ikke en levende sjel. Jeg hadde fortsatt skyhøy puls og vekslet på å gå og å jogge og lurte på hvordan det her kunne skje (lurer fortsatt, egentlig, for alt under 15 km i kontrollert tempo har jeg jo kontroll på).

10 km:
Husker at jeg trodde at 9 km skiltet var 10 km, og at når 10 km kom så var det litt kjedelig, men også veldig selvsagt. Noen av vaktene ropte og sa at jeg var over halvveis nå og jeg lurte på om hun visste hvor lang halvmaratondistansen er.

11 km:
NÅ var jeg over halvveis, og NÅ snudde løypa og NÅ når jeg kjente på optimismen gikk jeg rett inn i en motbakke. Dette var også et av de mest øde områdene i løypa. Møtte på noen sauer jeg fikk lyst til å si "Bæ" til og så tenkte jeg "nå har det klikket helt for deg" og så tenkte jeg at jeg heller kunne blogge om søte dyr på veien, slik som Siri. Møtte også en delegasjon av en britisk heia gjeng, og ble egentlig ikke såå motivert av å høre "You will cross the finish line eventually", men jeg smilte og ga tommel opp likevel.

12 km:
Enda en tung motbakke og jeg skjønner ikke hvor alle de kom i fra. Heldigvis et par unge gutter på toppen som heiet på en gående meg og minnet meg på at det finnes en dusj et sted og at etter motbakken ble det unnabakke. Score, altså. Her fikk jeg litt piff tilbake, selv om jeg visste at løpet egentlig var kjørt. I tillegg var jeg så vanvittig, vanvittig lei av å være alene i the wilderness.

13/14 km:
Her hadde de lagt om løypa litt siden sist, og det var egentlig en veldig hyggelig omlegging. Akkurat passe mye nedover, og jeg fikk løpe den seige bakken i motsatt retning, da var den overraskende nok ikke så seig. (Men overraskende nok ganske seig likevel). (Innså nå at dette var km 14 og ikke 13, og jeg aner ikke hvor jeg begynte å tenke feil, men generelt: 8-20: ensomhet).

15 km:
Lang nedoverbakke, men endte i bratt oppoverbakke, og på denne km tror ikke jeg jeg så et eneste menneske, ingen konkurrenter, og ingen frivillige. Eller, jeg møtte et par på sykkel som sa at det ikke var så langt igjen nå. De skulle bare visst.

16 km:
Drikkestasjon der jeg sa "ja, takk" til alt, både vann, sportsdrikk og banan. Resten av km var en lang og seig motbakke (herregud, hvor mange var det av de?), men det kom ikke som en overraskelse, siden det var denne km jeg nådde igjen så mange så veldig mye tidligere. Uansett om jeg så fremover eller bakover så jeg ingen nå. Så jeg gikk. Og jeg jogget mens jeg telte lyktestolper. Og så gikk jeg litt til.

17 km:
Her jogget jeg litt og var fast bestemt på å fokusere alt jeg kunne på å komme fremover.

18 km:
Her hadde jeg fått knekken igjen, og plutselig ble jeg forbiløpt av de to jentene jeg ikke hadde sett snurten av siden den fjerde kilometeren. De hadde en skikkelig heiagjeng i det de løp forbi meg, men jeg så at de 200 m lenger fremme begynte å gå. Det var dessverre altfor langt frem for meg til at jeg kunne klare å nå de igjen på det tidspunktet.

19 km:
Altså, det er her du skulle ønske at det bare kom et mirakel og stilte klokka tilbake en time eller noe. Men det skjer jo ikke. Det er jo det som er med knekken, når den først har kommet så slipper den ikke taket. Jeg visste godt at alt hadde raknet, og det var ikke så mye å gjøre med det. Jeg jogget litt innimellom likevel, men ...

20 km:
ENDELIG ferdig med alle motbakkene. Men null krefter til overs. Kan jeg ta denne snarveien? Kan jeg legge meg i denne grøfta?
Plutselig lå det en mann rett bak meg som hadde satt i gang sluttspurten LITT før det jeg så for meg var fornuftig i forhold til det løpe jeg hadde løpt. Men ikke søren om en mann jeg ikke hadde sett i løpet av hele løpet skulle ta meg igjen her. Så jeg svarte og ga alt jeg hadde. Når jeg snudde meg så så jeg at han bare hadde sprunget for å sette seg i bilen. Det var da jeg tenkte at jeg skulle ønske jeg ikke hadde lagt så aleine så lenge, for det hjelper så vanvittig å ha noen rundt deg som hjelper til med tenkinga, som gjør det opplagt at det er viktig å holde ryggen, ikke slippe, henge seg på.

Det jeg også så når jeg snudde meg var at kompis-ryggen lå rundt 500 m bak meg, og da holdt jeg tanken om at ikke søren at noen skulle nå meg igjen. Så jeg ga det jeg hadde, selv om jeg kjente at det ikke akkurat var så veldig imponerende.

21 km:
Det her går.

Tid:
02:47

Så det her er fortellingen om en liten kollaps. Men vet dere hva?
Løpet var en liten fiasko-forestilling, og jeg kjente at det var ganske flaut underveis. Etterpå, derimot, så kjente jeg på hvor vanvittig stolt jeg er. At målet om å møte opp faktisk var det viktigste for meg. Det å melde meg på og det å kjenne på alle de følelsene igjen. Det å legge en innsats i å fullføre noe, og det at jeg ikke ombestemte meg underveis. Det høres kanskje ut som psyken sviktet underveis her, men den gjorde egentlig ikke det. Den hjalp meg fremover hele veien, det er bare nå når jeg ser tilbake at jeg kjenner på hvor vondt det var. Jeg lovte meg selv rundt 12 km at jeg ikke skulle komme med en eneste unnskyldning for hvorfor dette ikke gikk veien, og det skal jeg heller ikke. I dag var jeg ikke godt nok trent til å levere noe bedre. Men jeg gjennomførte, og jeg er på vei.

lørdag 3. september 2016

Dagen før

Først: Nå gleder jeg meg.
Så: Og så er jeg ganske nervøs også.

Jeg gjør overtroiske ting og prøver å huske hvordan det var sist. Har puttet en neve superchips i en pose og lagt den i sekken. Det er overlevelsestips nr 1 for tiden rett etter målgang for meg. Jeg har gått rundt i løpetights og sports-bh siden jeg kom hjem fra jobb i går. Jeg har studert løypekart og høydeprofil og stilt halvmaraton-relaterte spørsmål på jodel.

Jeg har ladet pulsklokken og holder på å lade kroppen også. Har vært ute og bevegd på beina, og kjenner hvordan det kribler i løpefoten når jeg forteller meg selv at i dag skal jeg bare gå fort. Jeg har tenkt ut overlevelsesstrategier for når det begynner å butte i mot. Tanker for 1 km og for 16, og den siste motbakken før mål.

Jeg føler meg forberedt og uforberedt og jeg slapper av med høy puls.
Akkurat sånn det skal være, tror jeg.