onsdag 31. august 2016

Om august

Jeg kjenner litt på panikken i magen når jeg skal fortelle om august, for ... august skjedde bare ikke. Hodet hoppet over august og landet i oktober. Med alle nedbørsrekordene som kommer så beveger hodet mitt seg sakte mot jul, og i dag når jeg gikk fra jobb hadde allerede gatelysene slått seg på. Jeg derimot, har slått meg av. I likhet med alle andre så har jeg pådratt meg en liten forkjølelse. Den er så liten at jeg vanligvis ikke ville tenkt på den, men nå når jeg tenker på løp igjen, så skulle jeg gjerne hatt litt astmamedisin. Neida.

Sånn har i hvert fall august vært:

3.
En tur rundt Store Lungegårdsvann der jeg bare presset fart, og løp så raskt jeg klarte før jeg gikk litt for å hente meg inn. Intervaller, men ikke på den der kontrollerte måten. Jeg hadde bare behov for å kjenne litt etter.

5.
Sushiløping. Altså en liten løpetur for å hente sushi 2 km hjemmefra.

7.
Enda en kort løpetur, sånn fordi. Jeg tror den fordi-en kom av en dårlig samvittighet over at jeg ikke helt fikk til å legge inn de der langturene jeg følte jeg burde.

10.
Tredje på rad under 3 km.

15.
Bam, over 15 km i halvmaratonløypa til Bergen City Marathon. Fikk knekken opp fjellveien, og ble ganske kald også, fordi den sola som i utgangspunktet var der bestemte seg for å gå ned.

17.
3 timer rolig fjelltur som gjorde godt for sjela.

18.
Én time fjelltur jeg ble mye mer sliten av. Rakk såvidt quizen.

20.
2 timer rolig jogg rundt Store Lungegårdsvann. Rundt og rundt og rundt. Veldig zen, veldig fint for hodet, og tiden gikk mye raskere enn jeg hadde forestilt meg. Kjente 2-timersknekken på den siste runda, akkurat som forventet. Fikk litt troen denne dagen.

22.
6 km ute i den løypa som går litt overalt forbi der folk jeg kjenner en gang bodde. Litt som livet ellers, nesten.

27.
Eneste mølleøkta i august. En helt ok intervalløkt og en følelse av at møller er kjedelige.

(Det er mulig jeg finner mølla igjen i kveld, men jeg er litt usikker på hva som er best av litt rolig jogging og helt rolig avslapning for å bli kvitt den innbilte forkjølelsen.)

Totalt: 53 km løping
2015: 62 km
2014: 10 km
2013: 142 km
2012: 88 km
2011: 5 km

Store variasjoner i augustene mine, med andre ord.

mandag 29. august 2016

Siste uka før løp - "man trenger ikke å vite hvor man skal - bare at man skal komme dit"

Dette er ikke en "how to"-guide fylt med gode tips til hvordan du kan være best mulig forberedt til et løp. Hva du skal spise, hvilke økter du skal løpe eller hvordan du skal hvile.

Det her er tross alt min blogg, og det er en veldig uperfekt blogg. For hver økt jeg logger er det stort sett en som blir skjøvet litt på til den forsvinner. Det er ikke helt ideelt å tenke på sånn en uke før det som skal bli mitt femte halvmaraton, så jeg vil heller mimre litt tilbake.

Hvor begynner jeg? Kanskje med at jeg har gjort et helhjertet forsøk på å fylle en tom termos.
I februar opplevde jeg å stivne veldig i leggene, det har jeg egentlig glemt litt nå, men jeg er glad jeg kom over det. I februar kjøpte jeg meg også nye joggesko, og jeg blogget om et nederlag. Jeg skrev også noe av det som har klart å definere meg siden:
Det er fortsatt mye vanskelig, og det kommer det til å fortsette å være en stund til. Målet må være å få all denne tiden der livet kjennes så voldsomt på pause, til å være tiden der jeg klatrer noen steg på stigen. Der jeg kan bruke litt av tiden jeg har til overs på å gjøre kloke valg og løpe nok til å kunne svare at det som gjør meg glad er løpingen - og den gjør jeg litt av hver dag.
I mars løp jeg med minus på løpekontoen, i tillegg til å minne meg selv på at det er viktig å gå i sine egne sko. Mars handlet i grunn veldig, veldig mye om kjærlighetssorgen, og da kjenner jeg at jeg har det mye bedre nå. Heldigvis hadde jeg en skikkelig bra løpetur også. I april gikk jeg og tenkte på fjellet, Jeg tenkte noen siste tanker før staffeten, og ikke minst, jeg meldte meg på det her halvmaratonet og satte noen mål. Jeg skrev også noe som er akkurat sånn jeg føler det nå:
Det er den litt vonde foten når du endelig bestemmer deg for å jogge rolig en kort tur. Den som går over med en gang du har tatt av joggeskoene, og blir erstattet med en gryende forkjølelse når du kommer ut av dusjen.
I mai skrev jeg litt om treigeklubben og drømmen min om å ikke være medlem der lengre. Det var også ca på denne tiden at ting begynte å bli litt behagelig igjen. Jeg øvde på å trene psyken ved å gå på fjellturer der andre bestemte sted og tempo. Jeg var fornøyd med at nyttårsforsettet fortsatt holdt (det gjør det fortsatt), og at hverdagsjogging var en del av livet mitt.

I juni begynte jeg for alvor å slippe taket på kjærlighetssorgen og sperrene. Jeg skrev om overskuddsløping og etter å ha løpt bakkeintervaller skrev jeg noe jeg trenger å bli minnet på:
 Det er den der overveldende følelsen av at livet er noe som er verdt å kjempe seg gjennom.
Jeg brukte også tid på å forsvare meg selv som løper, og plutselig var juni forbi.

I juli løp jeg mye mer enn på lenge, og påsto at jeg nesten kan løpe halvmaraton på viljen alene. Akkurat det får vel tiden vise. Midt i alle de gode løpeturene så sa jeg plutselig nei selv om jeg hadde kommet meg over dørstokkmila. Det ble likevel nesten 90 km totalt i juli på meg.

August har vært en måned med dalende motivasjon, noe som kommer frem her og her, men heldigvis med noen oppturer også, ikke minst er jeg glad for å ha reflektert over hva jeg liker med løping som ikke har med løping å gjøre og hvor fornøyd jeg egentlig har vært med veien mot målet.

Så hvordan har jeg det nå en uke før løpet?
Jeg er pissnervøs og føler meg fullstendig utrent. Litt usikker på om jeg har løpt noe i det hele tatt faktisk. Da er det fint å se tilbake, se at jeg har tenkt lure tanker og hatt en for meg jevn fremgang både når det kommer til antall økter, lengde og ikke minst glede. Det aller fineste for meg er å kjenne på hvor viktig det her har vært for meg, og hvordan jeg egentlig har kommet til mål bare ved å stille på startstreken.

mandag 22. august 2016

Ting jeg liker med å løpe som ikke handler om å løpe

1. Når jeg kommer ut av dusjen og har håret i turbanen og legger meg ned på badegulvet/tar på meg pysjen.

2. At jeg ikke trenger å involvere andre mennesker i løpingen min (men at jeg av og til gjør det likevel).

3. Når jeg plutselig finner ut at jeg har sjokolade i skapet (fordi jeg kjøpte den med meg på vei hjem fra løpinga), og sitter i sofaen og spiser sjokolade selv om det er mandag, uten at jeg får elendig samvittighet.

4. Følelsen å ligge i senga med lår jeg kjenner at er slitne.

5. At jeg har noe å si når han der ute på byen spør om jeg har noen hobbyer, og at jeg ikke merker når han går når jeg er midt i analysen av femte kilometer i mitt tredje halvmaraton.

6. Å analysere løpeturen i alle de ulike appene ting blir logget i etter jeg kommer ut av dusjen og er ferdig med å ligge på baderomsgulvet.

7. Fremgang.

8. At folk automatisk tror du har bittelitt mer kontroll på livet når du forteller at du liker å løpe enn det som egentlig er realiteten.

9. Det at jeg alltid tenker noe positivt om alle jeg løper forbi når jeg er ute og løper. "Fint hår!" og "Fine sko!" og "Fin jakke!", men sjelden noe mer intelligent enn det.

10. At jeg plutselig i dag etter å ha løpt der ganske ofte oppdaget at jeg faktisk løper under helikopterlandingsplassen på Haukeland uten å ha tenkt over det. Følte meg på en veldig rar måte som en superhelt. (Det her handler litt om å løpe, men også om den der deilige følelsen av å orientere seg steder man egentlig ikke er kjent, og plutselig vet hvor både øyebygget og hudbygget og kvinneklinikken er uten å egentlig ha vært på Haukeland - bare løpt forbi).

11. De stolte snappene jeg sender til en spesifikk venninne som jeg vet at alltid heier på meg.

12. At det å klippe tåneglene plutselig gir mening på et dypere nivå.

Sikkert to ting til.

fredag 19. august 2016

Veien mot målet

... Målet er veien, osv.

Jeg løp x km på mandag. På x km brukte jeg y minutter. (Det er vel ikke sunt for dere å vite faktisk hvor langt og raskt jeg løp?). (Ikke si det til noen: x = 15 og y = 120). Altså, det gjør meg akkurat litt bekymret for målet om å løpe et behagelig (eller raskt) halvmaraton om to uker og to dager. Jeg får faktisk akkurat litt vondt i magen når jeg tenker på det. For det er jo fryktelig langt, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke egentlig har gjort nok. Nå er det nesten ikke tid til et skippertak heller.

Så kommer jeg på at det er litt sånn det føles. Den der lille løpsredselen og prestasjonsangsten som kommer snikende når det er for sent å snu og for sent å trene på seg trygghet.

Jeg kommer til å stå på startstreken. Jeg skal over mållinja. Og alt det som skjer mellom der orker jeg ikke tenke for mye på.

Det jeg heller tenker mye på er:
1. Jeg er ganske heldig som løper. Jeg tenker ekstra over det når jeg løper kloss forbi Haraldsplass sykehus og folk i rullestol sitter røykende i røykehytta. Da føler jeg meg i overkant privilegert. Jeg er egentlig ganske fornøyd med det å i det hele tatt ikke ha en mild forkjølelse som tetter neseborene, og enda mer takknemlig for at føttene og resten av kroppen har holdt ut den belastningen jeg har påført den.

2. Jeg er ganske heldig som har mulighet til å løpe nesten når jeg vil og hvor jeg vil og at det som oftest stopper meg er at jeg skal gjøre noe jeg synes er gøyere. Andre ganger er jeg bare lat. Ganske ofte er jeg og joggeskoene et helt annet sted enn det jeg trodde når jeg først tok de på.

3. Jeg er ganske awesome som plutselig er sur når jeg ikke løper x km raskt nok, når det ikke er lenge siden jeg syntes 2 km (eller 0,2) var mer enn nok. Det er ganske kult å være på en oppadgående kurve, og føle at om det der halvmaratonet bare var om tre måneder, DA ... For om tre måneder er det kanskje et nytt, eller om et år, eller ti år. Jeg er på vei.

4. Jeg er faktisk latterlig fornøyd med at jeg har klart å pushe både fart og distanse (bare ikke samtidig), og jeg er stolt av de bittesmå turene jeg har lirket inn de dagene jeg egentlig ikke hadde tid.

På et punkt lovte jeg meg selv å ikke bli opphengt i følelsen av å egentlig ikke være bra nok til å løpe. Det er ikke alltid like kult å skrive om løping, siden det ikke alltid føles som jeg løper (ganske ofte lunter og loffer jeg). Det kan være skikkelig skummelt å stå med startnummeret og se at alle andre ser ut som de løper. Heldigvis er løping og løp både en idrett der folk konkurrerer mot hverandre, men også en aktivitet hvor det er lov å bare kjempe mot seg selv. Både med tanke på tider og rekorder, men også den stemmen i hodet som forteller meg at det er best å finne en grøft. Det er ikke mange andre steder hvor de aller beste kan konkurrere med de aller dårligste og det er greit. Det gjelder bare å følge de spillereglene som gjelder, og å innse sine egne svakheter, men hei, det har vel aldri vært et problem?

Jeg identifiserer meg med alle som blir anpustne ved å gå opp en trapp og som heller graver seg ned under dyna enn å gå å hente posten i regnvær. Jeg identifiserer meg også med de som snakker om joggesko og analyserer høydeprofiler og som liker min/km bedre enn km/t.

Egentlig handler det bare om en ting, og det er noe alle klarer uansett nivå:
Å komme seg ut, og sette en fot foran den andre.
Plutselig så er du i mål, og da ser du at hver målstrek er en ny startstrek.

tirsdag 16. august 2016

AUG

Hittil har ikke august vært så kult. Julimotivasjonen forsvant med juli, og jeg satt igjen i regnværet og visste ikke helt hvordan jeg skulle lete frem treningsklærne fra den skuffen på soverommet. Endte alltid opp med å grave meg ned under dyna i stedet for å lete dem opp, og sovnet til regnet som trommet mot hjernen.

Så kom sola tilbake, og jeg pustet lettet ut, før jeg pustet skikkelig tungt opp en bakke. Hei, det er håp! 

Det her halvmaratonet er forsvinnende langt borte i hodet mitt, men altfor nært i virkeligheten. Det blir spennende å se om jeg i det hele tatt kommer meg til startstreken (joda), og når håpløsheten kicker inn. I går tok det ca en time. Jeg håper å klare å drøye den ca to. 

I mellomtiden har jeg blitt hekta på denne sangen (best beskrevet som barokkpop?). Jeg har sett hele denne serien (ikke verdt det, men litt verdt det likevel om du ikke har noe bedre å gjøre på). Jeg har lest denne artikkelen (for vi som reiser kollektivt og bryr oss om design). 

Jeg har bygd ikea-møbler og sett så mye kardashians at jeg spurte mamma om vi kunne dra på family vaycay. Jeg har jobbet overtid og fått høyere lønn. Jeg har gått i full regndress og blitt gjennomvåt likevel.

Når solen først kom så spiste jeg to is på rappen. 

Og ellers har jeg ikke så mye å fortelle. 

søndag 7. august 2016

En pinne for Hemsedal, en pinne for landet

I går var jeg på en fest. En helt vanlig bursdagsfest med studenter og folk i tjueåra med fast jobb. En fest med kaker og potetgull og øl og vin og bursdagssang. En fest der vi snakket om Pokémon Go og masterstudier og regnværet over Bergen. Nesten sånn det alltid pleier å være, bortsett fra den samtalen i det ene hjørnet. Den samtalen der tre unge menn snakker om Hemsedal, om voldtekt, og om hvordan en sak har tatt helt av når det er "helt klart at hun har vært et sted hun ikke burde ha vært". De snakket om name dropping av de virkelige ofrene, mennene. 

Det er lenge siden jeg har kjent hver eneste muskel i kroppen stramme seg så hardt på grunn av det noen har sagt. Heldigvis og selvfølgelig ble ikke de tre mennene på denne festen sittende alene med samtalen sin, det var ikke bare jeg som kjente musklene mine knyte seg og magen vrenge seg. 

Det finnes nok som er skrevet om saken, og dommen er lett tilgjengelig for de som vil lese selv. Jeg hadde ikke tenkt til å skrive noe om det, om akkurat denne saken, selv om den river i rettferdighetfølelsen i meg, den river i rettssikkerheten og den river i den tryggheten vi burde ha. Men jeg ble ikke ordentlig skremt før jeg hørte disse tre unge mennene sitte på en fest og si "stakkars menn som har fått livene sine ødelagt".

Senere på kvelden stod jeg sammen med en venninne i en bakgård og snakket om tryggheten.

Jeg vil ikke gå hjem alene, for det er uansvarlig. Selv om jeg bare har drukket to øl og har på meg bukse så er det min feil om noe skulle skje. Kvinner skal jo ikke gå alene etter det har blitt mørkt.

Jeg vil ikke ta taxi, for hun vi kjenner ble jo voldtatt av en sjåfør. (Og selv om jeg alltid har følt at taxier er tryggest likevel, så endret det seg den gangen sjåføren spurte meg om jeg bodde alene når vi stod parkert utenfor der jeg bodde).

Jeg vil ikke bli med på nachspiel, for det er jo der det oftest skjer.

Jeg vil ikke bli fulgt hjem, selv ikke av en kompis. For det var jo den gangen, da han hentet meg og ble med inn, han som var bestevennen min. Og det var midt på dagen og det var med kofferten min og jeg var endelig kommet hjem til sommeren. To meter av han la meg i bakken og han la seg oppå og nektet å slippe før jeg ga han et kyss. Når jeg nektet og nektet og han slapp så sa han at det var jo bare på tull.  

Jeg tror ikke at alle menn er skumle. Jeg vet at det er ganske få som står for de overgrepene som skjer. Jeg vet at overgrep ikke er det samme som anger, og jeg vet at terskelen allerede er høy for å melde i fra. 

Jeg skulle bare ønske at flere menn forstod hvor vanskelig det er å vite hva som er det riktige valget akkurat denne dagen, for å unngå å sette seg selv i en farlig situasjon, unngå å ikke bli hørt om noe skulle skje fordi du selv satte deg i en farlig situasjon.

For jeg vet ikke lenger, hva som egentlig er trygt. 

fredag 5. august 2016

Jeg skriver dette blogginnlegget bare for å forplikte meg til å gå ut å løpe

Jeg har bestemt at dagens joggetur skal avsluttes utenfor sushiplassen, og at det er greit å ta bussen tilbake. Jeg har visualisert at jeg tar klærne ut av skapet og at jeg knyter på meg skoene. Jeg ser for meg at jeg jogger rolig bortover fortauet og at jeg gir litt på akkurat i den bakken.

Med en liten motivasjonsknekk etter en lang uke. En uke som overfalt meg og holdt meg i bakken. Det er rart hvor redd det går an å bli for noe så vagt som "fremtiden". Og hvor lammende redselen kan være.

Jeg øver på å senke tersklene. Øver på å være på utsiden av komfortsonen. Øver på å gjøre litt i stedet for ingenting. Øver på å være fornøyd med det jeg får til.

Så da klarer jeg vel det; bittelitt løping før jeg tar helg.

torsdag 4. august 2016

Det regner i Bergen

Jeg sitter på bussen og jeg ser ut vinduet og jeg får ikke med meg noe før jeg sitter på den samme bussen på vei hjem åtte timer senere. Det er meg, robot, og jeg har rundet mitt første år i jobben jeg er i, og jeg har ikke tenkt til å være her så lenge, men jeg trives helt greit akkurat nå. Jeg søkte på drømmejobben i sommer, den jeg er kvalifisert til og ønsker meg og likevel følte jeg at det var helt greit når noen andre fikk den. For om jeg ikke lever en sky, så lever jeg definitivt i en sky, og jeg får ikke helt med meg hva som skjer og jeg klarer ikke helt å vite hvor jeg er.

Det passer bra at jeg løper femten kilometer på tredemølle, for livet er en maraton og ikke en spurt, og livet er en tredemølle og jeg er ikke på vei noe sted.

Det er sikkert ikke sant, men om du har flydd gjennom en sky så vet du at det er umulig å vite om det går fremover, men lett å vite at det sikkert blir turbulent.