søndag 31. juli 2016

Om juli

Juli var måneden jeg tok ferie fra jobb, men ikke fra løpingen. Jeg har løpt mer enn på veldig lenge, og det har gjort at jeg har følt meg skikkelig bra, men jeg har også kjent på den plutselig dårlige samvittigheten hvis jeg ikke har løpt en dag. Det tror ikke jeg er særlig sunt, så jeg har balansert det med andre ting jeg ikke tror er særlig sunt, som å drikke milkshake, eller gå ut og spise burger på en onsdag. Da blir det i hvert fall litt balanse, kanskje.

1.
Jeg begynte juli oppe i nord med en joggetur med en venninne og i ukjent terreng. Hun bestemte fart og lengde, Værgudene bestemte intense regnbyger vekslende med sol. Veien var gruslagt og kupert, med utsikt mot havet. Rett og slett en skikkelig fin start på juli, med ca 4 km på en halvtime og en venninne som sa: "så lett du løper", som har vært mantraet gjennom resten av måneden.

2.
Fjelltur på litt over 2 timer,

5.
Tilbake i barndomshjemmet og ferieparadiset fant jeg frem den klassiske løperunda midt i skogen, i gjørme, fra stein til stein, over røtter og glatte berg. Selve runda er bare rundt 2 km, så det går an å løpe flere. Selv synes jeg det er så slitsomt at det stort sett holder med to. Det er likevel veldig gøy å hele tiden måtte holde konsentrasjonen oppe og løpe et sted der tiden uansett aldri blir så bra som i lettere terreng. 4,5 km denne gangen. Før jeg løp blogget jeg om selvransakelse.

7.
Den andre klassiske løypa i nærheten av barndomshjemmet er min absolutte favorittløype. Den er nøyaktig 3 km rundt et vann, men likevel med skiftende omgivelser og landskap rundt hele. Akkurat passe kupert, akkurat passe mengde andre mennesker, og alltid verdt det. Det eneste stedet jeg har løpt 5 ganger rundt og rundt uten å bli skikkelig lei. (Eneste stedet jeg har prøvd å løpe så mange runder også). Jeg løp om ettermiddagen etter en lengre fjelltur, det blogget jeg om her. Brukte 3 og en halv time på fjellturen ca 900 høydemeter.

9.
Samme runden i skogen som 5., igjen to runder. Så fornøyd at jeg blogget om fremgang. Denne kom også etter en fjelltur, denne på ca 2 timer og 500 høydemeter.

10.
Den tredje "go to"-runda når jeg ferierer hjemme, og den jeg kanskje liker minst, selv om det sikkert er helt irrasjonelt, for det er en ganske fin runde det også. Det er bare det at det ene stykket er så kjedeliiig. Denne dagen pøsregnet det. Noe helt vanvittig. 3 km var mer enn nok.

12.
Tilbake i skogen og klar for nye prestasjoner, fremgang og en runde jeg liker. Men så bare kom jeg aldri inn i flyten. Det var rett og slett ganske tungt, og når jeg møtte på noen blåbærplukkere så var det bare en ting å gjøre: Legge inn regelmessige blåbærspisepauser til jeg kom hjem. Det er uansett det ferieløpingen handler om. Men det ble to runder igjen.

13.
I Bergen var det mølla som lokket, og jeg løp en relativt kort intervalløkt.

15.
En skikkelig treig 7 km, som ble enda treigere av at jeg ved et uhell satte på en episode av Lørdagsrådet som jeg etterhvert fant ut at jeg hadde hørt før. Snork. Via Haukeland til Fjellveien.

17.
Optimisten i meg la ut på langtur på mølle, siden juliværet i Bergen har vært rekorddårlig. 15 km på mølle gjør at jeg er ganske sikker på at jeg kan få til hva som helst.

18.
Fra hjemme til hjemme, via Haukeland og Wergeland. Avsluttet med å kjøpe med meg en is og spise den mens jeg spilte pokemon go den siste km hjem.

19.
Juli har vært måneden for langturer på mølle. 11 km.

20.
En kortere tur i Løvstien, med en sløyfe innom "Jesus Lever"-steinen mot Løvstakken.

23.
Ambisjoner om å løpe over vidden ble til en fin og slitsom nok gåtur. Over 4 timer og 18 km.

25.
Nope.

31.
Den forrige løpeturen gjorde at jeg rett og slett var litt "nope" resten av uka. Det skjedde jo så mye annet plutselig, ikke sant? I dag tok jeg igjen med en altfor lang mølletur på 15,5 km. Nå er juli over.

Løping: ca 88 km.
2015: 42,5 km.
2014: 2,3 km.
2013: 45,3 km.
2012: 80 km.
2011: 13,5 km.

Jeg hadde egentlig et mål om å komme opp i halvmaratondistanse i løpet av juli, om jeg skal løpe i begynnelsen av september. Det klarte jeg ikke, men jeg har hatt flere langturer. De fleste av disse har vært på mølle, og jeg kjenner at jeg har behov for å øve på distansen utendørs. Det er bare synd at været ikke har vært bedre - samtidig som det på mange måter har vært perfekt til å kjøre på med litt hverdag og løping etter jobb. Det har tross alt ikke føltes særlig som juli de siste ukene.

mandag 25. juli 2016

Nope

Jeg vet ikke helt hvorfor, men i dag er en sånn dag da jeg har mest lyst til å gå i dvale i noen måneder. Legge meg godt til rette under dyna og bare sove, se serier og spise snop.

I stedet for kom jeg meg over dørstokkmila, for det har jeg øvd så mye på at jeg har blitt skikkelig god på det. Jeg tok på meg tightsen og t-skjorta og pulsklokka og joggeskoene.

Men altså. I det jeg startet pulsklokka 200 m hjemmefra så falt hele himmelen ned. Det rett og slett høljet. Jeg løp kanskje 50 m før hjernen og hjertet og sjela og beina og kroppen sa: "Nei. Nope. Gidder ikke." Så spurtet jeg heller hjem. ca 250 m.

Bergen er lunefull sånn, men jeg venter til oktober med å ta ut all motivasjonen min på de verste regnværsdagene. I dag er jeg bare fornøyd med at jeg kom meg ut og fikk kastet søpla før regnet kom og lurte meg inn igjen. Nå skal jeg heller drikke te og legge meg på sofaen og huske på at det er en dag i morgen også. Da tror jeg at jeg velger mølla.

fredag 22. juli 2016

22

I dag sitter gråten i halsen. Den svir, nesten etser. Tårene sitter løst som regndråpene på bladene utenfor. De faller og blandes med alt det andre våte. Hver tåre en liten dråpe.

Til slutt så renner det over.

I dag kjenner jeg på sårheten. I stemmene og i savnet. Jeg er bare en rose i rosetoget. To skuldre mot to skuldre.

Jeg er ikke en av dem som har så mye å si. Jeg er en av dem som satt paralysert foran tv-en, mens jeg så regnet treffe vannet utenfor. Tunge regndråper. Jeg husker at pappa kommenterte at det er tyngre å svømme i ferskvann enn saltvann, og at jeg brukte resten av sommeren på øve på å svømme. På å tråkke i den gjørmete delen av bunnen, og puste og ha hodet under mens jeg svømte.

Jeg var en av dem som ikke visste at jeg var en av dem som savnet. Ikke før navnet hans var en del av en altfor lang liste. Og jeg er bare et navn på en altfor lang liste av mennesker som i større eller mye mindre grad ble indirekte truffet.

Det regner nå, slik som det regnet da. Alle dråpene fyller alle havene, og han jeg savner kom aldri til vannet.

tirsdag 19. juli 2016

Rosetog

Jeg er glad sommeren renner bort i regn, og ikke blod og tårer.

Det er nok nå, av alt som vises på tv og gjør vondt.

Jeg lurer på, holder dere rosene deres fremdeles?

lørdag 9. juli 2016

Om fremgang

Det er litt skummelt å snakke høyt om fremgang, for akademikeren i meg er usikker på om den er signifikant. Derfor skal jeg ikke snakke om tallene nå, om hastigheten og lengden og den viktige og målbare fremgangen. Den fremgangen som teller når det er snakk om å slå sin egen personlige rekord. Nei, jeg kommer ikke til å si noe om den.

Jeg kjente på den ikke-målbare fremgangen i dag. Den som jeg bare kjente var der når jeg var på vei opp en altfor bratt og altfor seig bakke og jeg ikke gav opp. Da tenkte jeg at jeg ikke hadde kommet meg opp for et år siden. Jeg hadde kanskje ikke prøvd en gang, og i dag kom jeg opp, og jeg fortsatte.

Det handler ikke bare om bakkene. Det handler om at jeg tar på meg joggeskoene selv om lårene kjennes seige. At jeg kjenner etter hvordan jeg beveger armene og plasserer beina, og at jeg ikke alltid rekker å vaske favoritt-løpeshortsen før jeg har tenkt til å løpe igjen.

Det er en sånn type fremgang som er vanskelig å måle, og man merker ikke marginene. Jeg vet egentlig ikke helt om jeg er sterkere mentalt nå enn i februar, eller om det bare føles bedre fordi jeg har det bedre. Likevel, når jeg leter ti år tilbake i hodet mitt, så ser jeg at fremgangen er markant. 

Jeg var hun som løp tre-tusen-meter på trettifire minutter på ungdomsskolen. Jeg var hun som kom så sent i mål at hun ikke fikk bli med på fotballen etterpå. På videregående ble jeg slått av hun med astma. Jeg var hun som ikke eide en eneste sports-bh og som følte at svette var synonymt med å være sliten.

Derfor vet jeg at jeg har hatt fremgang, og helt enormt mye av det. Det er fremgang for meg å si ja når noen spør om jeg vil bli med på en joggetur. Det er fremgang at noen andre får styre farten og distansen og om vi plutselig skal gå eller spurte. Aller helst vil jeg ha all kontrollen selv.

Jeg føler meg fortsatt ikke trygg på distansen halvmaraton. Forhåpentligvis tøyer jeg distansestrikken opp i 15-17 km i løpet av juli, da føler jeg at jeg er i rute på ordentlig. Det jeg derimot føler meg helt trygg på er fremgangen. Jeg kjenner det i hele meg nå, at det er mulig, at det nesten er slik at jeg kan løpe 21 km på viljen alene.

Det har jeg ingen planer om å gjøre. Jeg ønsker å gjøre det som trengs, slik at jeg når målene jeg har satt meg, og slik at jeg i september igjen kan skrive om fremgangen og om hvor utrolig jeg synes det er å kjenne at jeg blir bedre.

torsdag 7. juli 2016

Bare gjør det! (men tenk deg litt om først)

I år ferierer jeg i Norge. Det gjør at jeg er litt dratt mellom to impulser: jogge så mye som jeg vil (/tror er nødvendig) og å gå i alle de fine fjellene vi har. Ispising har jeg alltid tid til, og blir alltid prioritert aller øverst. No worries.

I dag slo jeg til med begge deler (eller alle tre, da). Først en fjelltur som tok halve dagen, så en is og så en joggetur. Det anbefaler jeg ingen å gjøre, det er nesten sånn at jeg vil fraråde det. Restitusjon er tross alt viktig. Men så er det jo litt sånn at jeg ikke alltid får gjort så mye som jeg vil, så jeg kjører på med "Har du lyst, har du lov" som motto. Det fungerer ikke like bra i alle livets situasjoner. I dag virket det, på den måten at jeg plutselig hadde byttet ut fjellskoene med joggeskoene og stod på grusveien og tenkte "Å, herregud". For beina var faktisk akkurat så tunge at jeg faktisk tvilte litt på om jeg kom til å klare å fullføre den bittelille runda jeg hadde sett for meg - og det selv om jeg lovte meg selv at det var lov å gå når pulsen ble høy. 

Det gikk a) overraskende lett og b) overraskende tungt, på en og samme tid. Det fikk meg til å kjenne veldig på følelsen av 17 km i et halvmaraton, og den rare mentale prosessen som skjer akkurat da. Den store vekslingen mellom "Jeg er best i verden" og "kan jeg legge meg ned i grøfta nå?" som surret rundt i hodet. 

Begge tankene overvunnet av et "Det her er det kuleste jeg har gjort i år som bare jeg bryr meg om" når jeg hadde rundet løypa. Ca 3 km grus og sti og asfalt.

tirsdag 5. juli 2016

Selvransakelse

2015 var året da jeg gjemte meg inne i meg selv og ventet på at tiden skulle gå. Jeg levde etter mottoet "Enten så går det bra, eller så går det over", og så gikk det over, og så begynte jeg å leve etter mottoet "Tiden leger alle sår". 2015 var ikke et spesielt bra år for meg.

2016 har hittil vært året der ting har falt litt mer på plass, men fortsatt ikke føles helt bra. Egentlig føles alt litt malplassert og jeg liker ikke helt følelsen av å være der jeg er. Derfor har 2016 også vært året for selvransakelse. Jeg har brukt mye tid og enda mer energi på å 1) finne ut hva jeg egentlig vil i livet og 2) finne ut hvorfor jeg ikke gjør akkurat det.

Det er av og til veldig vanskelig å være ærlig med seg selv. Nei, vet du hva, det er nesten alltid å være ærlig med seg selv, spesielt når det gjelder å ha selvinnsikt på det en selv ser på som sine aller dårligste sider.

Det er latterlig hvor mye fornektelse som bor inne i meg, og hvor mye energi det tar å dra de dårlige sidene ut av meg, se på de og begynne så vidt og tenke på hvorfor jeg har dem og hvordan jeg skal ta tak i dem. Det blir noen tårer av slikt.

Forhåpentligvis kommer det noe godt ut av det. Jeg håper å finne ut hva som er dårlige vaner, hva som er resultatet av den kjipe kjærlighetssorgen, hva som sitter dypt og hva som er lett å fjerne. Mest av alt håper jeg at selvinnsikten skal hjelpe meg med å en dag være der jeg ønsker å være.