torsdag 30. juni 2016

Om juni

Juni er min absolutte favorittmåned, og i år har den vært ekstra fin.
1.
Begynte juni med innendørs styrketrening i 20 minutter. Kan trygt si at juni ikke ble en måned der styrke stod i fokus.

4. Årets første tur på Stoltzen. Syklet til Sandviken, gikk opp Stoltzen og de fine turveiene bort til Fløyen, hvor vi gikk ned og hjem.

6.
10 km. Jeg syklet først til Sandviken, før jeg jogget fjellveien bort til Svartediket. Innerst i Isdalen fant jeg en fin sti som jeg jogget litt oppover, før jeg snudde og jogget tilbake til veien. Derfra gikk jeg hjem. Stoppet selvfølgelig på butikken og kjøpte med en is. Det var en sånn dag. En skikkelig fin en.

8.
Tur på Fløyen med en venninne, teller mer som kos enn som tur, men det er viktig det også.

11.
Intervaller på mølle, men uten logging utover tid, så jeg vet bare at jeg totalt var på treningssenteret i ca 70 minutter, og hadde en gjennomsnittspuls på 163.

12.
Jeg løp Løvstien frem og tilbake, før jeg gikk hjem. Jeg vil slå et slag for Løvstien, for selv om den er litt kjedelig å komme frem til, så er den skikkelig fin å løpe. Grus, kupert, og like fin utsikt som fra fjellveien.

13.
Én runde rundt Store Lungegårdsvann, som jeg ikke helt husker nå.

14.
7,3 km på mølle, med den passende kommentaren "Kaboom!" fra meg selv. Intervaller, selvfølgelig.

17.
Ny tur i Løvstien. Ca 4,9 km.

18.
En tur i #Løperunden2016, en ny klassiker for meg: Hjemmefra, mot Haukeland, via Wergeland, med Lørdagsrådet på ørene. Mye asfalt, og mye oppover i starten.

20.
En dag da jeg egentlig ikke hadde tid til noe som helst, men løp en sein kveldstur i nabolaget. Ca 2,5 km.

21.
7,8 km intervaller på mølle.

22.
Motbakkeintervaller.

26.
12,4 km, via Nordnes og Gamle Bergen, en ganske klassisk runde som jeg ikke har løpt noe særlig etter jeg flyttet tilbake til Bergen.Mye brostein, og jeg glemmer alltid hvor rart det er å løpe på.

Takket være en klissvåt (men fantastisk) konsert to dager før joggeturen i shorts og regn, ble jeg satt ut av en forkjølelse resten av juni.

Løping: 63,4 km
Juni 2015: 49,7 km
Juni 2014: 21,1 km
Juni 2013: 74,6 km
Juni 2012: 77,8 km
Juni 2011: 63,8 km


lørdag 25. juni 2016

Derfor løper jeg

Jeg fikk en kommentar i går som gjorde at jeg måtte stikke noen fingre i jorda og kjenne etter; hvorfor løper jeg?

Før jeg kommer til svaret har jeg lyst til å si noe helt annet. Det er noe jeg har sagt før, og kanskje noe av bakgrunnen til kommentaren jeg fikk. Jeg er ikke en typisk løper. Da definerer jeg en typisk løper som en som ikke kan huske når hun egentlig begynte å løpe, som løper uten å tenke seg om, som vet nøyaktig på sekundet hvor raskt hun løper de fleste distanser, og som har en strukturert plan om hvordan hun skal nå målene sine, og en strava-konto. Jeg er ikke helt der, og jeg tror egentlig at veldig mange som løper ikke er typiske løpere etter min definisjon, jeg tror bare at det ikke er så mange som snakker høyt om det.

Jeg skal være den første (eller tydeligvis andre) til å innrømme at jeg ikke alltid er like gira på å ta på meg joggeskoene og komme meg ut i regnværet. Noen ganger frister det ikke. Det betyr ikke at jeg ikke liker å løpe. Det betyr heller ikke at jeg ikke liker å løpe godt nok til å fortsette å gjøre det, eller at jeg ikke liker løping godt nok til å skrive om det.

Jeg vet nøyaktig når jeg begynte å løpe. I desember 2008 kjøpte jeg noen hvite joggesko med blått nike-logo, og den aller første joggeturen var ca 1 km lang, på sørpete underlag på en smal asfaltert vei langs en bekk, før jeg snudde og gikk hjem og følte to ting: shit, slitsomt og wow, stolt.

Hadde noen fortalt meg da at jeg kom til å løpe mitt første halvmaraton i 2012, og at jeg kom til å gjøre det flere ganger, så hadde jeg kanskje gjort mye annerledes. Viktigst av alt tror jeg det hadde gjort at jeg fikk troen på meg selv mye tidligere. Og en av de tingene som motiverer meg aller mest er troen på at jeg får til det jeg holder på med.

Nå kommer vi til grunnen til at jeg løper. Endelig. For meg handler løping egentlig veldig lite om tidene, lengdene og løpene. De er likevel viktige brikker i det som gjør at jeg strekker meg selv, utfordrer meg selv, når nye mål og får kjenne på mestringsfølelsen.

Mer viktig for meg er det å bruke løpingen til å oppleve. Løping (når jeg skriver løping mener jeg jogging), gjør at jeg beveger meg raskt nok til å kunne dekke store deler av byen i løpet av en time, og sakte nok til at jeg får med meg det jeg ser. Jeg liker å kunne jogge langs Svartediket og se solen brøyte seg vei gjennom tretoppene, og like etter kjempe meg opp fjellveien og se det gamle ekteparet som sitter på en benk og ser ut over byen. Jeg liker å kjenne på variasjonene, i underlag og stigning og i humøret mitt underveis. Jeg liker å kverne tankene mine til de forsvinner fordi beina og veien fremover tar over. Jeg liker å løpe de samme intervallene to uker senere og kjenne at det ikke er tungt på samme måte som sist. Jeg liker å kjenne at jeg vinner over meg selv, både ved å slå de gamle tidene, men også ved å løpe et lite stykke lenger enn hjernen min tror jeg klarer.

Jeg liker følelsen jeg får i kroppen når jeg tar på meg joggeskoene og kjenner pulsbeltet rundt brystet. Jeg liker å ta den nøkkelen uten nøkkelhank og putte den i den bittelille lomma i shortsen. Jeg liker å jogge så sakte jeg kan, og jeg liker å løpe så raskt jeg bare klarer. Beina blir ofte tunge, men det er fordi jeg gjennomfører, fordi jeg utfordrer meg selv, fordi jeg innimellom blir litt overivrig. Jeg trives mye bedre med tunge bein enn med tungt hode.

Jeg er ikke den typiske løperen, men jeg er en som løper. Jeg håper hvorfor er tydeligere nå.

onsdag 22. juni 2016

Overskuddsløping

Jeg har tatt litt av i juni. Det føles i hvert fall slik akkurat nå, når jeg har løpt både mandag, tirsdag og onsdag. Jeg klarte nemlig ikke å gjennomføre mandagsturen helt sånn som planlagt, så jeg hadde litt å ta igjen i dag følte jeg. Litt bonus-løping liksom.

Bonus-løping er pur overskuddsløping. Det vil si at jeg har lov å snu når som helst. Lov til å ombestemme meg å bare rusle rundt. Lov til å stoppe og kjøpe en is og å legge meg ned i gresset og se på himmelen. Derfor er det kanskje litt overraskende at jeg valgte å løpe superbratte motbakke-intervaller.

Egentlig ikke. For jeg fikk lov til å gi meg når som helst, og det skulle ikke så mye til før jeg kjente melkesyra i lårene. Og det kan jo være litt digg innimellom.

Det ble en kamp mot psyken, selvfølgelig, og det har jeg så innmari godt av. Jeg ble overrasket over min egen evne til å fortsette, og på andre forsøk klarte jeg å løpe helt opp den lange, bratte bakken, og fortsette litt videre. Fremgang!

Jeg løp litt seinere på kvelden enn til vanlig, for jeg har fått plass til to middagslurer tidligere i dag. Når jeg seiget meg opp bakkene stod solstrålene gjennom bladene på treene. Litt varmere i noen drag, og litt kjøligere i skyggen.

Jeg fulgte med på at pulsen gikk i taket, men jeg fortalte meg selv at selv om syra kom krypende, så hadde hodet det bra. Følelsen av å fortsette er bedre enn følelsen i det beina stopper opp og hjertet prøver å finne igjen seg selv.

Hver gang jeg nådde toppen løftet jeg hendene i været. Det er viktig å feire alle små seire, tenkte jeg, og var glad for at det var ingen i nærheten. Etter jeg hadde stoppet pulsklokka og jeg var på vei ned igjen, stoppet jeg ved en stor stein. Jeg klatret opp og stod der og så utover.

Og det var det, på den store steinen, at jeg bestemte meg for at jeg måtte skrive om overskuddsløpinga. For den handler ikke om motbakkene og syra og pulsen og repitisjonene. Den handler om sola og skyggene og følelsen i hodet. Det er den samme følelsen som å gå hjem fra byen etter at sola har stått opp. Samme følelsen som å sitte i gresset rundt en engangsgrill som begynner å bli kald. Samme følelsen som å sitte på Fløyen og spise solo-is og se på cruise-turistene. Det er den der overveldende følelsen av at livet er noe som er verdt å kjempe seg gjennom. En bitteliten dråpe med lykke som gjør alt det andre verdt det.

mandag 20. juni 2016

3 år

Ok, det er litt rart hvor fort tiden går når en ser tilbake. Denne gangen har det gått så raskt at det allerede har gått en uke siden det var tre år siden, og jeg glemte det helt. Jeg skulle ønske jeg visste det i august, at jeg skulle være så oppslukt i fremtiden at den dagen skulle forsvinne helt for meg.

For det er over tre år siden han kysset meg for første gang, og litt mindre enn tre år siden vi bestemte oss for at det var den dagen vi visste det var oss to. Vi lå på gulvet i den gamle leiligheten min, den med en flekk i gulvet som lignet på en fugl. Det jeg skal skrive nå er så klisjéfylt at det får meg til å vri meg i stolen, men det er sant. For det kysset var bedre enn alle andre kyss, og jeg var verdens heldigste hver gang jeg fikk gjenoppleve det. Vi sovnet sammen på sofaen min, og jeg våknet og var redd for at det ikke betydde noe for han. Han våknet, og ville være sammen med meg samme kveld.

Det er så rart hvordan store ting begynner med de små. I en seng i Roma sa jeg det til han, at jeg følte meg som verdens heldigste sammen med han. Da glitret det i øynene hans og jeg tror han ble oppriktig sjokkert. For meg hadde det vært underforstått hele tiden.

Jeg kjenner det fortsatt, det suget i magen når jeg ser han komme mot meg. Jeg smiler, og sier noe teit som får han til å le. Det gjør han fortsatt, selv om ingenting er som før. For nå holder vi rundt hverandre, prøver å finne en måte å trøste en som har mistet den en er gladest i. Det er så urovekkende behagelig, samtidig som det stikker nye kniver i hjertet. Vet at det sårer like mye som det heler, og det er umulig å si at det er nok nå. Du tørker tårene mine med sandpapir og det er umulig å slutte å blø.

Ok, så det har gått tre år nå. Tiden har ikke stått stille. Det er først nå det føles som den stopper opp, først nå jeg lurer på hvor dagene våre ble av.

søndag 19. juni 2016

R.I.P. Feminism

Jeg vet at alle som leser bloggen min er oppegående og ressurssterke mennesker. Det er kanskje det eneste jeg vet at gjelder for hver enkelt av dere. At dere holder ut å lese veldig mye tekst, uten å se veldig mange bilder. Jeg vil at dere skal huske på det, at dere er en privilegert gjeng, at selv om dere kanskje tenker dere om litt for mye litt for ofte, så er dere nok over gjennomsnittlig reflekterte.

Sånn sett er det litt dumt å skrive akkurat dette innlegget til dere, for dere vet alt jeg kommer til å skrive fra før. Jeg er ganske sikker på at hver enkelt av dere har tenkt på alt det her før. Likevel har jeg troen på at dere er sånne som også tenker at det er viktig å gjenta det her, igjen og igjen og igjen.

Så her kommer det. Igjen.

En liste over alt som gjør at jeg er hverdagsfeminist og rister på hodet hver gang noen påstår at kvinner og menn er helt likestilte, og at det eneste som skiller oss er biologien og den medfødte interessen til kvinner for å tilfredsstille.

Alle punktene på listen er ting jeg har erfart selv, som betyr to ting: 1) Det er ikke basert på forskning 2) Dette er ting som én gjennomsnittsperson (som ikke er sint på menn) har opplevd.

i. Jeg har tatt busstoppet ett stopp ekstra etter at en mann som ble pågående i løpet av bussturen gikk av på det stoppet som var nærmest hjemmet mitt. Fordi jeg var oppriktig redd for at han skulle finne ut hvor jeg bodde.

ii. Jeg har blitt spurt av en mannlig professor om jeg har slanket meg, fordi "jeg ikke vugger lenger når jeg går".

iii. Jeg har blitt fortalt av eksaminator i fysikk på mastergradsnivå at "jeg visste ikke at du var så smart", etter jeg fikk en B på en eksamen jeg bestemt mener jeg fortjente A i.

iv. Det blir forventet at jeg skriver møtereferater i avdelingsmøtene selv om det ikke er en del av de formelle arbeidsoppgavene mine.

v. Jeg har med vilje unngått å ta på meg de klassiske "dameoppgavene" når jobben arrangerer fest, så jeg har ikke baket kake, ordnet mat eller lokale ... og heller sett at de andre kvinnene har ordnet opp.

vi. Jeg blir oppriktig provosert når jeg leser "jenter" som antonym til "menn". Spesielt i den saken her.

vii. Jeg har observert at menn oftere setter kaffekoppen oppå vaskemaskinen, og at kvinner oftere putter andres kopper inn i oppvaskmaskinen. Uavhengig av karrierenivå og egentlige arbeidsoppgaver.

viii. Jeg har vært på møter der det har blitt sagt "unnskyld, men nå blir det litt teknisk her" til meg, av en mann som sikkert ikke helt forstod at jeg faktisk forstår "litt teknisk" etter seks år på matnat.

ix. Jeg har blitt spurt av taxisjåføren om jeg er alene hjemme.

Heldigvis vet jeg at jeg er heldig, at listen min er kort. Jeg er en av dem som har utdannet meg og arbeider innenfor et mannsdominert yrke. Jeg har ingen barn. Jeg har sluppet å ta de "valgene" som gjør at man stiller litt svakere enn menn i en karrieresituasjon. Jeg har aldri blitt overfalt, eller voldtatt av en venn. Likevel er jeg redd for å gå hjem alene, jeg er redd for å ta buss, og jeg er redd for å ta taxi.

Jeg vil bare si det enda en gang, det alle allrede vet. At selv vi som ikke egentlig kan klage har en haug med historier som menn ikke vil lytte til.

onsdag 15. juni 2016

Om spirene

I februar puttet jeg alle paprikafrøene fra taco-paprikaen i en bitteliten potte med jord. Jeg satte den i vinduskarmen og vannet den. På internett stod det at det holdt med to frø i hver potte, men noe inne i meg var redd for at det ikke skulle spire.

Og det gjorde det heller ikke. Ikke første uka, og ikke andre. Jeg følte meg litt håpløs som vannet potta med jord, som om jeg pleide noe som ikke levde. Og det var jo akkurat det jeg gjorde, men kanskje spesielt på helt andre områder i livet.Internett fortalte meg at det kom til å spire etter ca to uker, men det tok nesten to uker til.

Plutselig så spiret det. Jeg hadde flyttet den bittelille krukka fra vinduskarmen og dekt den til foran radiatoren, men jeg vet ikke om det var det som gjorde utslaget, eller om det handlet om tålmodighet. Jeg kan ikke så mye om planter, sånn egentlig.

Det var minst femten små spirer i den bittelille krukka, og noe inne i meg skalv av glede når jeg så det. Endelig får jeg noe til, var det kanskje jeg følte. Eller så var det noe av den samme barnslige gleden som jeg opplevde når jeg var åtte og lirket et paprikafrø oppi potteplanten til mamma. Den spiret den også.

Etterhvert måtte jeg luke bort de fleste, for selv jeg forsto at sånn kunne de ikke leve. Så jeg måtte kaste noen av paprika-barna mine, og til slutt sto jeg igjen med tre. Nå bor de i hver sin litt større potte, og en av de har allerede to tendenser til blomster. Jeg har sluttet å sjekke på internett hva som er vanlig og hvordan det faktisk skal bli paprika av det, men det gjør egentlig ingenting.

Jeg har sett at det av og til virker, å pleie det som ligger gjemt under jorden, at det av og til blir spirer av slikt.

tirsdag 14. juni 2016

Sperrene

Jeg jobber mot sperrene og tøyer de litt lenger for hver gang. Jeg jobber mot meg selv som foreslår at det hadde vært best å få til alt nå med en gang. Musesteg, tenker jeg, skynde seg langsomt. En fot foran den neste. Det er det det handler om. Om å gjennomføre, litt hver gang. Ikke bare de dagene alt er på topp, men også de dagene da alt er litt dritt. Det gjør ingenting om langturen blir 10 minutter jogging og fem minutter gåing, på repeat, repeat, repeat. Det gjør mer om den ikke blir noe av.

Jeg skal løpe fartslek, 3 minutter raskere enn de neste 2, og selv om jeg legger lista lavt så må jeg justere underveis. Det blir en slags intervall-greie og det er kanskje definisjonen på lapskaus. Det er fjerde dagen på rad jeg har tatt på meg joggeskoene, og jeg sier det er greit. Lapskaus er lov, alt er lov.

En på jobb forteller at NTNU har forsket på hva som er den mest effektive treningsformen. Han er tykk og har skiva full av rekesalat og har ikke løpt siden ungdomsskolen, det er jeg sikker på. Jeg sier ingenting, vet at han sikkert snakker om fire ganger fire, og jeg tenker at det aller mest effektive er det som får deg opp av sofaen, det som ikke gjør noe om det tar en time i stedet for sju minutter på stua. Sier ingenting, og løper lapskaus når jeg kommer hjem.

Nå skal jeg ha to dager uten å løpe en meter, før jeg skal finne på noe lurt på fredag igjen. Det handler om å forsette, finne flyten og slutte å lete etter den hver gang jeg ikke finner den. Bare en fot foran den neste.

søndag 12. juni 2016

Om oss

Vi lever den samme kvelden igjen. Den der jeg holder øyekontakt med han, og vi ler akkurat som før, og så spør jeg hvordan det egentlig går med han. Han som egentlig er så altfor langt borte, og som reiste for å slippe å være i nærheten av meg. Tre timer senere sitter vi begge og gråter, og det gjør så vondt som bare akkurat dette gjør vondt.

Jeg sier det han en gang sa; at hvis det er sånn det skal være, så går det ikke. Det blir for slitsomt, det blir for mye, det blir altfor vondt. Og jeg aner ikke om jeg mener det.

Jeg får ikke sove når jeg legger meg, for det begynner allerede å bli lyst. Våkner to timer senere og lurer på om jeg skal stå opp. Sover fem timer til og jeg har ikke sovet til så langt ut på dagen på mange år. Våkner og er ikke sulten, vil ikke opp av senga, men står opp likevel. Spiser litt likevel.

Det er den sviende følelsen i halsen rett før jeg begynner å gråte.

Denne gangen fordi jeg tror jeg slipper taket.

onsdag 8. juni 2016

Om å fortsette

Knarvikmila delte en video på facebook i dag, som kanskje ikke er så veldig spennende, men det var en ting hun sa som satte seg i meg og som gjorde at jeg tenkte: ja.

Hun som snakker skal løpe sitt første halvmaraton i september, og har fått en treningsplan som hun skal følge, mot at hun filmer fremgangen sin. Ganske kjent konsept for alle som følger diverse løp i sosiale medier.

Det kan av og til være litt irriterende med slike ting i feeden min, siden det ofte ser så veldig enkelt ut. Intervall der, langtur der og motbakkeløp der. En svett selfie og et kveldsbad etter løpeøkta i skogen på mykt underlag. Og vips, første halvmaraton unnagjort på 1.45.

Noen får det til. Å gjennomføre, både drittøktene og hverdagsøktene og lykkeøktene. Da kan det se litt sånn vips ut etterpå.

Men tilbake til hun i videoen. Hun som ikke har løpt halvmaraton før. Hun møter motgangen; det vonde kneet og pollensesongen. Hun får ikke løpt sånn som hun hadde tenkt, og ikke alle øktene blir ikke gjennomført.

Så sier hun det som satte seg i meg:
At selv om det ikke har blitt sånn som hun hadde tenkt, så har hun i hvert fall fortsatt. At hun har brutt ut av tanken sin om at hvis hun ikke kunne løpe halvmaraton og gjøre det bra, så kunne hun like godt la være.

For i det hun sa det, så følte jeg meg så mye sterkere. For jeg kommer ikke til å løpe halvmaraton og gjøre det så bra som jeg egentlig har lyst til. Ikke nå med en gang, men kanskje en gang som nesten er snart. Hvis jeg fortsetter å trene frem til halvmaratonet til høsten, og fortsetter å trene til det halvmaratonet som kanskje kommer etter det.

Og så er det ganske mye stolthet i det å faktisk stille opp også. Å være tøff nok til å stå på startstreken (eller godt stykke bak den), med startnummeret litt seget ned på magen, og med en blære som helst vil på do en gang til. Det er mye stolthet i å ligge bakerst i løypa og ikke hoppe ut.

Jeg kjenner en som ikke vil løpe halvmaraton før hun vet hun kan løpe på under to timer. Mens hun trener seg opp, uten å tørre å stille til start har jeg allerede løpt fire.

Fordi det er mye styrke i det å bestemme seg for noe, jakte på det, og gå for det. Selv når alle andre løper forbi.

søndag 5. juni 2016

Om å sovne i sola

Jeg går forbi to jenter som står på en stige uti fjorden, og de har vann til lårene. Hun ene lager en slags hvinelyd, og hun andre er helt stille, før hun kaster seg i vannet. Jeg er femhundre meter unna, og jeg skal ikke bade ennå.

Det er søndag, det har vært både torsdag og lørdag, og jeg jobber med meg selv. Jeg har funnet målet mitt, og jeg tror jeg begynner å finne veien dit også. Ikke for halvmaraton-løp og klesvask, men for meg selv. Den jeg ønsker å være, eller kanskje den jeg er og hvordan jeg kan føle at livet mitt reflekterer det.

Det er som vannflaten. Helt rolig utenpå, for det er ingen som trenger å vite. Fylt med strømninger på innsiden, fylt med skrekkblandet fryd og frydblandet skrekk. 

Jeg døser i sola, går med tunge bein opp fjellene. Ser at andre snapper bilder av utsikten, før jeg går med like tunge bein ned igjen. Jeg drikker hvitvin utendørs, sitter med en solo i solveggen, glemmer å spørre om påfyll på kaffen.