tirsdag 31. mai 2016

Om mai

Mai har vært en måned der pågangsmotet har stått i fokus, og jeg har gravd frem ja-mennesket i meg. Jeg har innsett at sommeren jeg lengter etter er , og at den blir det jeg fyller den med. Nå har jeg jo valgt å fylle den med jobb, og da gjør det ingenting at mai er så fin som jeg drømmer om at juli skal bli.

2.
3 intervaller på totalt 2,5 km. To dager før løp jeg stafett.

5.
1,6 km utendørs og bakkete. Øver på å presse inn jogging når jeg har tid (ref. pågangsmot).

8.
3,4 km. En skikkelig varm og fin dag der jeg kommer på at jeg har meldt meg på halvmaraton og burde øve på langturene. Også første dagen i shorts utendørs, så det resulterte i gnagsår mellom lårene, og en litt skuffa T som gikk hjem fra Svartediket. Det var god stemning i kroppen den dagen.

18.
4x4 i rolig tempo (max 10,5 km/t), totalt 3,2 km.

19.
4,8 km mot Wergeland. Da tok jeg bybanen mot sentrum igjen, fordi jeg måtte sånn tisse.

23.
Prøvde meg mot Wergeland igjen, denne gangen så jogget jeg helt hjem. 6,6 km. Halve veien i kraftig motvind.

29.
1000m+800m+500m+400m+200m som totalt ble ca 5,2 km.

Det var alt jeg gjorde av løping i mai. Ca 27,5 km.
2015: 7,2 km
2014: 2,5 km
2013: 75,0 km
2012: 56,0 km
2011: 22,1 km

Men, jeg har gjort så mye annet i mai.
12. Fjelltur: 5,5 km,
15. Fjelltur 7,7 km.
18. Styrketrening.
21. Styrketrening,
23 Fjelltur. 6,5 km.
24. Fjelltur 8,7 km.
26. Sykkeltur 21,3 km.
29. Styrketrening

Så hvis jeg legger alt sammen så er jeg jo faktisk 2 km foran løpingen i 2013? Neida, det er ikke lov.
Jeg har forresten syklet mer enn det som viser her, for jeg har jo blitt helt festspillsykkel-frelst, og egentlig syklet hver dag siden de kom hit. Den på 21,3 km var eneste jeg bestemte meg for å telle som trening, siden jeg faktisk tok på pulsbeltet og startet loggingen.

lørdag 28. mai 2016

Jeg forelsket meg i måten han så meg på, men nå ser jeg han aldri lenger

Hun ringer og forteller meg at det er lenge siden sist hun fortalte meg det, men at jeg er tøff. Det er det hun sier, at jeg er tøff som holder ut å ikke være med han jeg er glad i.

Selvfølgelig begynner jeg å gråte. Det er det jeg gjør.

For jeg er ikke så veldig tøff. Jeg er forvirret og usikker og vet ikke helt hvilken vei jeg skal gå. Så jeg sitter rolig. Løper i ring.

Jeg er ikke særlig tøff, for jeg får det ikke til.

Forstår ikke helt at det gjør så vondt så lenge etterpå. Lurer på om det er fordi det er han jeg vil være med, resten av livet, og at alt som gjør vondt er kroppen sin måte å kjempe på, sin måte å si at jeg ikke kan gi han opp. Og da får jeg lyst til å si hold kjeft til kroppen min, for den vet ikke hva den snakker om.

Han flyttet fra alle drømmene mine, på samme måte som jeg flyttet fra alle hans.

torsdag 26. mai 2016

26.05.16

Tar ikke av meg shortsen før jeg må legge meg. Har fått gnagsår mellom lårene fordi de gnisser sånn mot hverandre. Det er det som er sommerkroppen for meg, på ekte. Tenk, lårene får lov å gnisse sammen fordi shortsen er kort og fordi jeg kan ha den på hele døgnet. Det er skikkelig fint, egentlig.

Så fint har jeg det, når sola skinner. At gnagsårene blir små gleder og jeg føler meg finere for hver eneste fregne jeg får. Jeg sprekker snart.

Jeg har funnet ut at jeg liker å sykle. Ikke i triatlondrakta, med raske briller og tynne dekk, men med de fine bysyklene Bergen har fått lånt fra Oslo nå når det er Festspillene, og så får vi som bor her låne de helt gratis.

Jeg er hun nerden. Hun som sitter på jobb og oppdaterer om syklene i nærheten av der jeg bor er tilgjengelige eller om alle er ute på tur. Går bort etter middag og sjekker, sånn i tilfelle der er en ledig likevel. Henger ved sykkelstativet og vurderer å ta bybanen til byen for å sjekke om det er flere ledige sykler der, selv om appen sier nei. Og så kommer der en, og jeg kan snappe sykkelen før appen har rukket å oppdatere at den finnes. 

Og så sykler jeg. Jeg sykler over hele byen. Bruker sykkelfeltene på veien, sidegatene, de med minst bakker. Jeg trør, men føler at jeg bare flyter av gårde. Sykler gjennom sykkel-tunnelen i Sandviken og det er det skumleste jeg har gjort i mitt liv. Det lukter piss og er kaldt og jeg vil ut. Ute er det steikende varmt og jeg svetter, men jeg har vind i kroppen og jeg flyter av sted. 

Sykler runder rundt Store Lungegårdsvann, mot Nordnes og Laksevåg. Det er så lenge siden sist jeg syklet, men det gjør ingenting for jeg husker hvordan jeg gjør det. 

Det er ikke så dumt, det, å av og til hoppe ut av skallet sitt og bare ha det fint.

tirsdag 24. mai 2016

Sinnet

Jeg skulle ønske jeg var akkurat der. I den tette, rare, bittelille baren i Geneve. Der de spilte høy fransk hiphop og alle stod utendørs og bare hang og var altfor kule. Jeg skulle ønske jeg var akkurat der, i andre etasje.

Det høres kanskje litt sånn. Jeg kan jo ikke fransk, så for meg handler det bare om å ikke forstå hva de synger om. Men at de kanskje er litt sinte, og det er jo egentlig jeg også.

For herregud, jeg er så sint for tiden. For at jeg ikke er et sted der hele fremtiden ligger åpen foran meg, og jeg gleder meg. Fordi jeg ikke føler at jeg er midt i verden og at jeg har en jeg drømmer om å komme hjem til når jeg lander.

Jeg er så sint for at jeg fortsatt kjenner hjertet knuse litt og litt og litt og litt, før det noen dager rakner helt og jeg må sy det på nytt.

Det er derfor jeg går så mye. For å styrke hjertet. Derfor jeg løper. Prøver å finne ut hvor jeg skal, men i mellomtiden finner jeg nye runder. Uansett hvor jeg begynner, og hvilken vei jeg tar, så ender jeg opp i utgangspunktet.

Det er mye fremgang i det.


lørdag 21. mai 2016

Han er ute og røyker igjen

Jeg sitter på sofaen med pcen på fanget og jeg ser over veien til naboblokka, og halvparten av gangene jeg sitter sånn og løfter blikket så står han der og røyker. Det er ca så ofte jeg tenker "hva er det jeg gjør med livet mitt?"

Jeg røyker i hvert fall ikke.

I dag har jeg faktisk gått på treningsenteret for å sykle litt og trene styrke. Der var det halleluja-stemning, for det var lørdag klokka sju og vi var bare tre tapere der. Jeg jublet inne i meg. Klarte ikke å bestemme meg for om det var best å sitte eller best å stå på spinningsykkelen, men det betydde egentlig ingenting.

Det som var viktigere var at jeg benyttet muligheten til å prøve smithmaskinen for første gang. Den har alltid sett så skremmende ut, synes jeg. Den viste seg å være riktig så hyggelig, og jeg kan skjønne hvorfor den er så populær. Treningssenteret mitt har visst fjernet den hyggelige stake-maskinen siden sist jeg var der, så da fant jeg en bosu-ball og prøvde noen nye øvelser på den. Den ene hadde jeg funnet når jeg googlet "strength training for runners" og gikk ut på å lene seg over ballen, med beina og armene i gulvet og rumpa opp i været over ballen, og så løfte armene og overkroppen. For å si det sånn: Det gikk ikke. Jeg lå oppå ballen i flere minutter og prøvde å overtale meg selv til å slippe bakken med hendene, men da er jeg sikker på at jeg hadde trillet av ballen eller veltet eller et eller annet skremmende. Så jeg lå henslengt over denne altfor svære ballen som jeg egentlig ikke skjønner at godt voksne mennesker kan ligge slengt over i dødsens alvor for å få bedre kropper. Så jeg lo. Først inne i meg, og så veldig fnisete på utsiden. Før jeg bestemte meg for å gjøre noen litt enklere bosu-ball øvelser for å vise at jeg kanskje visste litt om hva jeg holdt på med, før jeg pakket sammen og gikk hjem.

Det er ikke så rart at jeg ikke får helt taket på styrketreningen.

torsdag 19. mai 2016

Hverdagsjogg

Nyttårsforsettet mitt var å ikke slutte å trene i løpet av 2016.
Det har jeg foreløpig klart.

Da jeg startet opp bloggen igjen var en av grunnene at det motiverer meg å lese om andre sine opp- og nedturer, fremganger og utholdenhet når ikke alt går som planlagt. Dessuten savnet jeg litt den her stemmen som forteller om det å være på bunnen av egen formkurve. For det er der jeg har vært, og veien opp er en jævlig seig motbakke.

Det er gøy å snakke om de dagene jeg kjenner det går fremover. Når farten plutselig har økt og jeg kjenner på et voldsomt overskudd av krefter og endorfiner. Og så er det litt gøy å dele nedturene også, fordi det er godt å kjenne litt på det, og i det jeg kjenner på det bestemme meg for å snu det og komme sterkere tilbake. Likevel, de aller viktigste joggeturene for meg - de som er med på å bygge meg og opp og gjøre meg til den jeg ønsker å være - det er hverdagsjoggeturene. Det er de som kommer inn i mellom lykke-joggeturene og hat-joggeturene. Det er de som fyller tomrommet og gjør at jeg ikke begynner å lure på om jeg har sluttet med joggingen. Og i dag hverdagsjogget jeg.

Det har nemlig vært litt uvant å være tilbake i Bergen. Med et litt annet startsted for joggeturene, en ny tredemølle å forholde meg til, og likevel veldig lite ukjent terreng. Jeg opplever at hverdagsjoggeturene ofte blir litt bedre om det blir en oppdagelsesferd ut av det, å løpe i en litt annen parallellgate enn vanlig, feil vei rundt vannet, eller aller helst, løpe et sted jeg aldri har løpt.

I Bergen har det etterhvert blitt en utfordring. Med utgangspunkt i sentrum har jeg løpt i Fjellveien, i Isdalen, rundt Store Lungegårdsvann, Løvstien og ut mot Nordnes. Jeg har løpt i Munkebotn over til Eidsvåg, forbi Haukeland, til Nesttun. Til Laksevåg og Bønes, jeg har løpt på Melkeplassen og i villaområdene i Fana. Jeg har løpt motbakker i Nygårdsparken, mot Løvstakken og Danmarksplass. Jeg har løpt om kapp med Bybanen og opp Fløyen. Og av og til så føles det som jeg har sett alt. Vet hvem som har en høne i hagen 4 km fra hjemme og hvordan brosteinen i gamle Bergen kjennes mot beina.

Jeg liker å være den som vet disse tingene, og jeg blir fortsatt overrasket over alt jeg oppdager. I dag hverdagsjogget jeg forbi Haukeland og til Wergeland. Jeg så ned på Brann stadion og gjennom det som kanskje var en park. Jeg har alltid løpt langs veien der bussen går før, så jeg ble litt overrasket over at jeg ikke hadde oppdaget denne før. Små gleder, og den største er alt det andre jeg ennå ikke vet at eksisterer, og alle stiene jeg ikke vet at jeg ikke har løpt.

onsdag 18. mai 2016

Meg og James

De siste dagene har sklidd forbi i James Blakes ånd. Litt stillferdig, litt vondt langt inne og litt behagelig utenpå. Jeg har ikke helt visst hva jeg skal si, om det er noe å si.

Jeg har følt litt ekstra, og samtidig distansert meg veldig fra hele den greia der. Har ikke så lyst til å kjenne så veldig etter.

I dag fant jeg tredemøllen igjen, og gjennomførte noen treige intervaller av typen 4x4 og rett hjem og dusje. Jeg føler meg to år fra halvmaraton-form, men det er sånn det er. Kan ikke gå i kjelleren for det. Skal bare fortsette, uten å tenke så veldig mye, og uten å kjenne så veldig etter. Det er så utrolig viktig for meg å bare gjøre dette, bare gjennomføre, bare være litt den personen der igjen.

Jeg gikk en tur på 2 og en halv time og to små topper i helgen. Beina protesterte, de nektet faktisk. Turkamerat Mamma sa at jeg bare hadde godt av det, og jeg kjente på udugeligheten. Jeg er litt usikker på hva som skjer om jeg ikke helt får dette til. Skuffer helt sikkert ingen andre enn meg selv, men jeg er redd for akkurat hvor skuffa jeg kan komme til å bli.

Derfor er det viktig at jeg gjør litt mer enn ingenting, at jeg hele tiden pusher litt til, at jeg utfordrer stemmen inne i meg som ikke tror i det hele tatt. At jeg finner alt det fine som skal ta over. At jeg plutselig løper noen meter på autopilot, og at det plutselig tar over og 21 km kommer innenfor rekkevidde.

Så skal jeg begynne å tenke på hvor stolt jeg kommer til å bli.

torsdag 12. mai 2016

Øvelse

Denne uka har ikke jeg løpt i det hele tatt. Jeg har gått tre turer på fjellet som har tatt mer enn to timer hver, de fire siste dagene. To av disse turene har vært en utfordring til meg selv, der jeg har øvd på to ganske spesifikke ting som jeg tror jeg kan få bruk for under halvmaraton senere. Den siste var bare kos.

Det første jeg har øvd på er å gå en tur jeg ikke vet så veldig mye om, bare ca hvor lang den er. Lang nok til å bli sliten, og variert nok til å møte på noen små knekker underveis. Jeg øvde på å kjenne på følelsen når den bratte bakken fortsetter rett i en ny bratt bakke, og nå toppen aldri er rett rundt neste knaus. Den der uvissheten som alltid finnes, uansett hvor mye løypekart og høydeprofiler som har blitt lest. Den som av og til kan lede inn i total kollaps, og som er så veldig vanskelig å øve på.

Det andre jeg har øvd på er å gå sammen med andre. Å ikke si noe om at jeg trenger tjue minutt på å komme i gang, og å bare smile og snakke og late som ingenting. Legge igjen stemmen som sier "men jeg er så tung i beina i dag" i bunnen av første bakken. Øve på at noen har friskere bein i første bakken, og at noen har friskere bein i siste bakken. En øvelse i å ikke alltid gå i mitt eget tempo, og i å glemme å kjenne etter.

Det har også vært en øvelse i å bruke den splitter nye pulsklokken min, som har altfor mange fancy funksjoner og som jeg ikke er så god på å bruke ennå. I dag glemte jeg blant annet å faktisk starte turen før jeg begynte ned igjen.

Heldigvis har jeg hørt at øvelse gjør mester.

tirsdag 10. mai 2016

Når sola treffer

Det er varmt i skogen, og det hjelper ikke at jeg tar lår-høye steg for å komme opp små knauser. Jeg puster med hele kroppen, og etterhvert ser jeg utsikten. Det er fortsatt langt igjen, det er varmt og solkremen har smeltet inn i huden. 

Jeg vet det ikke kommer til å vare, så jeg overkompenserer. Går i fjellet, jogger og går mer på fjellet. Smører meg inn med solkrem og aftersun og prøver å lufte ut varmen fra soverommet. Jeg tenker bittelitt på hvor mørkt alt er om vinteren, at de timene jeg sover ekstra da er de timene jeg tar igjen nå. 

Finner gleden i å sitte helt i ro på Fløyen og spise is. Hvor mange is er det lov å spise på en dag, spør jeg meg selv, og svarer: "ubegrenset". The sky is the limit, og jeg går litt høyere for hver dag. Står og venter på bussen hver morgen og ser sola krype høyere over vidden for hver dag som går. Dit, dit, dit skal jeg også en dag, uten jakke og med sekk og med joggesko. Litt raskere for hver eneste kilometer som forsvinner bak meg.

Jeg vet det ikke kommer til å vare, så jeg tar vare på hvert sekund. Jeg pakker de inn i kriblingen, i spenningen som ligger i mai, alle drømmene om hva denne sommeren skal bli.

søndag 8. mai 2016

08.05.16

Jeg lager tomatsuppe. Det er varmt og jeg går i bikini og er glad for at jeg valgte leiligheten med balkong når jeg flyttet tilbake til Bergen. Plantene mine har flyttet fra vinduskarmen og ut, litt nærmere sola. 

Hele uka har vært en stuide i latskap, men på litt Marie Antoniettsk vis. Med lange middager ute, og rusleturer langs sjøen. Jeg har kjent på at jeg egentlig er ganske komfortabel med tingenes tilstand, at jeg er meg og sånn er det. Når klokka bikker midnatt danser jeg så teit jeg kan på et nesten helt tomt dansegulv, på en hotell-bar i sentrum. Jeg ser at de ser på meg, jentene med de høye skoene, svarte kjolene og utringningene fylt med diamanter fra glitter. De smiler jo, men de sier ingenting, selv om ordene kommer ut av munnen på dem og venninnene ler. Jeg er så glad jeg ikke er en av dem. Jeg danser robotdansen og er teit og får påspandert drinkene de andre jentene drømmer om. 

Jeg går hjem alene for det er det jeg vil, og selv om jeg har det bra nå, så savner jeg han som alltid gjorde alt litt bedre. 

Nå er det ett minutt til suppa er ferdig. Jeg skal spise den ute i sola og glede meg til alt det fine som sommeren tar med seg.

torsdag 5. mai 2016

Om å løpe med hårete legger

Dette innlegget er ikke ment som et standpunkt på noen som helst slags måte.

Det eneste jeg skal si er at jeg har løpt en hel del med hårete legger. Og at det er helt greit, og ganske sikkert ikke grunnen til at jeg er treig.

Jeg stod nemlig i dusjen i dag med barberhøvelen og tenkte at nå er det på tide å bli kvitt litt av dette håret. Og så ble jeg kvitt litt av det håret, og vet dere, det er det mest uengasjerte jeg har gjort i hele dag. Da har jeg både støvesugd og vasket vindu og sett en halv episode av Fresh Prince.

Problemet er at jeg ikke helt klarer å komme på hvorfor jeg egentlig skulle gjøre det. Eller, dette er lista jeg klarer å komme opp med om hvorfor jeg skal barbere beina:
1. Det er deilig å ta på.
2. Det ser mer skjønnhet-stereotypt ut (eller pent, om du vil)
3. Mindre luftmotstand.

Og her er lista over hvorfor det ikke føles som veldig gode argument:
1. Jeg gidder ikke være en person som tar på beina mine.
2. Jeg viser bare leggene mine fram på treningssentreret.
3. Herregud.

Altså er det egentlig argument 2 som er det sterkeste, synes jeg. For jeg liker å barbere beina når noen skal se på dem. Det er litt det samme som at jeg ikke liker å ha på den stygge tightsen når jeg skal løpe et løp. Det er bare det at treningssenteret ikke teller, synes jeg. For jeg liker jo ikke at folk ser meg når jeg er sprengrød i ansiktet og anpusten og har den stygge t-skjorten jeg hadde lovt meg selv å aldri ha på igjen. Da er det vel ingen som bryr seg om leggene?

Jeg vet ikke om det her er så veldig viktig, egentlig, for jeg vil bare si at jeg ofte løper med hårete legger og at det er helt greit. Jeg løper visst av og til med briller også, men mer om det en annen gang.

mandag 2. mai 2016

President i treigeklubben

Treigeklubben ble formelt dannet i kommentarfeltet til Siri en gang tidlig i januar. Det er klubben for "oss treige", der treigt er subjektivt definert som "ikke så rask som du ønsker å være", eller kanskje "ikke så rask som du har vært" eller "så treig at du egentlig er litt flau". Tror ikke treig egentlig har blitt ordentlig definert. Det positive med treigeklubben er at det er lov å være med i den, det er lov å være treig og snakke om løping og ikke minst faktisk løpe. Det er lov å være treig, men det er ingen (god) unnskyldning for å ikke løpe litt av og til.

Jeg har lenge trodd at jeg var eneste medlem i denne klubben, men i januar økte medlemstallene drastisk. Nå tror jeg de fleste har meldt seg ut igjen. Enten har de meldt seg inn i raskeklubben, eller så har de kanskje gitt opp løpingen helt. Hvem vet? 

Det jeg egentlig, dypt og inderlig og helt på ekte, har lyst til  å si er at jeg har lyst til å melde meg ut av treigeklubben selv. Det er rart å si det, men det føles litt som Ida sitt innlegg om å ikke være feit lenger; det er akkurat som at jeg identifiserer meg så mye med å være treig at jeg ikke klarer å være rask. 

Jeg holder igjen. Jeg synes det er vanvittig skremmende og ubehagelig å tenke på å skulle forsøke å gjøre så godt jeg bare kan. Spesielt under løp. Da holder jeg igjen. Løper 2 km som om det skulle være 21. Går i motbakkene selv om jeg har øvd i månedsvis på å unngå nettopp det. Men tenk, sier jeg til meg selv, tenk om jeg trenger kreftene de siste 50 meterene.

På ungdomsskolen løp jeg 3 km på 30 minutter. Jeg var aldri tøff nok til å prøve på ordentlig. Når jeg løp samme runden fem ganger en sommerkveld for to år siden, viste jeg fingeren til femten år gamle meg som ikke trodde på seg selv. Og inni var jeg den samme. 

Jeg er det fortsatt. Jeg er hun lubne, hun som tydligvis vugger når hun går. Jeg er hun som synes alt over 10 km/t på tredemølla er dritskummelt. Jeg er hun som alltid holder litt igjen, slik at jeg er helt, helt, helt sikker på at det holder helt inn. 

Det er tøft for meg å innrømme det, så tøft at tårene triller når jeg skriver. Jeg er redd for å ikke få til, og glemmer ofte å prøve å få til. Jeg identifiserer meg lettere med de som fullfører en time saktere enn meg, enn de som ligger to minutter foran. 

Jeg vet at for å kunne fullføre halvmaraton i september på en måte jeg selv kan være fornøyd med, så trenger jeg å trene psyken minst like mye som jeg trenger å trene kroppen. Og kroppen trenger en hel del trening. Jeg løper nesten alltid saktere i løp enn på trening, fordi på løp så teller det. Og det er andre der, andre som ser hvordan jeg gjør det. 

Status i dag er at jeg aner ikke hvor jeg skal begynne for å få det til. Jeg vet bare at jeg må finne det ut. Hvis det er noen som leser dette som har erfaring med å trene opp psyken, så tar jeg i mot all hjelp jeg kan få. Synsing og drodling og lenker og konkrete tips. Alt. Jeg trenger det så vanvittig. Jeg orker ikke å fortsette å være treig i hjernen, for da blir jeg treig i kroppen også. 

søndag 1. mai 2016

Om april

April begynte med fjellturer; Ulrikken, Løvstakken og Fløyen, og gjerne to om dagen. April sluttet med en stafett. Og midt i mellom kom en periode med lite motivasjon og lyst. Sånn som det ofte er før løp for min del, fordi jeg tenker for mye på kilometerene jeg ikke har løpt.

2.
4.66 km. Intervaller på mølle.

7.
Superrolig jogg med podkast på øret. Jeg tok det som har blitt "podkast-runden", den går "feil vei", og ca halvveis beveger jeg meg ganske mye oppover. 3.76 km i 8min/km tempo (i snitt, det blir en del gåing også).

12.
Intervaller av typen som kun varer 1 minutt. Jeg øvde på stegfrekvens, og begynte på 12 km/t. Totalt 5,23 km, ca 11 intervaller.

13.
Ganske sliten i beina fant jeg en bakke å løpe bakkeintervaller i. Totalt 2.7 km.

16.
En runde rundt store lungegårdsvann. Totalt 4.8 km.

18.
Intervaller på mølle. 5x2 min, 5x1 min og 1x1 min på 5% stigning. Totalt 5.8 km.

20.
Prøveløp i stafettløypa, da brukte jeg 10:25 på det som appen målte som 1,66 km.

26.
En lite motivert T som skulle løpe litt bre for å kjenne at det går an å løpe litt. To dager før løpet. Rolig tempo, to runder opp en liten bakke. Kun for å kjenne på selvtillit. 2.1 km.

30.
Den der stafetten. Jeg har skrevet om den, og loggingen fra telefonen sier ingenting lurt. Den sier at jeg har løpt 400 m kortere enn det jeg egentlig gjorde, og at jeg hadde en kilometertid på over 10 minutter. Det er jeg nesten helt sikker på at ikke er tilfellet.

Konklusjonen til april er at jeg har fortrengt det meste. Jeg kan ikke huske noe særlig fra noen av disse løpeturene, men de har blitt gjennomført, og jeg innser at jeg har en stor jobb foran meg for å øve meg opp til å løpe langt nok til å delta på et halvmaraton. Og jeg innser at jeg også har en kjempejobb foran meg for å holde nok tilbake til å ikke bli skadet i den prosessen, siden jeg tross alt ikke har et kjempegrunnlag bak meg.

Totalt april 2016: 32.1 km, 7'34" min/km
2015: 54,4, 7'43"
2014: 0 km (skadet)
2013: 85,4 km, 7'03"
2012: 3,9 km, 7'10"
2011: 43 km, 7'26"