lørdag 30. april 2016

Stafetten

Jeg har løpt min aller første stafett i dag. Det fine med det er at det uansett resultat blir en slags personal best. Ikke mulig å sammenligne med noe som helst. Så, hvordan gikk det, og hvordan føltes det?

Først en spoiler: Jeg vet ikke hva tiden min ble.
Og så en spoiler til: Konklusjonen er at jeg har mer lyst til å løpe flere halvmaraton enn å løpe flere stafetter.

Så til begynnelsen:

Morgen:
Jeg våknet ti minutter før alarmen, og følte meg skikkelig svak. Stod litt småkvalm på badet og så meg selv i speilet og tenkte: "herregud". Før jeg kom inn på kjøkkenet hadde tanken snudd til: "Alt er sånn det skal være", for det er viktig å være litt nervøs, litt usikker på hvor mye mat som er nok mat, og hvor mye hvile som egentlig var nødvendig i uka som var. Og det er umulig å huske på at det å ikke kunne kjenne musklene sine stort sett er et bra tegn. Da er de i hvert fall ikke slitne.

Det tikket inn med meldinger om folk som var på plass på vekslingspunktene sine mens jeg spiste frokost. Det beroliget meg, og stresset meg samtidig litt opp, forberedte meg på hva som ventet meg. Jeg løp en av de siste etappene, og en av fordelene med det er at du ikke trenger å være der i det startskuddet går.

Oppvarming:
Jeg gikk rolig bort og prøvde å se og føle meg sprek. Klarte det bare akkurat sånn passe, med bedriftslogoen på brystet og det røde startnummeret på magen. Når jeg kom fram til vekslingspunktet var det god plass til å varme opp, og folk småjogget og spurtet og løp i ring og gjorde alt mulig rart. Det kan jeg være med på, tenkte jeg, og gjorde nettopp det. Gjorde alt mulig rart. Fikk opp farta og roet ned. Tøyde og hoppet. Øvde på kjappe vendinger og snurret på hendene. For å si det sånn: Jeg aner ikke hva jeg driver med når jeg varmer opp. Men jeg ble varm. Og så roet jeg ned. 

Å vente på veksling:
Det jeg gruet meg aller mest til på forhånd (minus bakkene) var det å veksle. Det å vite når min person kom springende, og det å signalisere til han at jeg var klar. Heldigvis hadde vi en lur plan om å holde hverandre oppdatert og si fra når vi var ferdig med vår etappe. Det sviktet selvfølgelig litt i etappene før min, og det ble mistenkelig stille en stund. Når det samtidig er en hel haug med personer som lener seg fremover i løpebana for å se etter sin vekslingsmotpart, som de lener seg over et bagasjebånd for å se etter bagasje - så ble det skikkelig nervepirrende. Jeg startet logge-appen litt for lenge før jeg faktisk vekslet til å si noe særlig om tiden jeg brukte under løpet, og pulsklokka var selvfølgelig tom for batteri. Da han jeg vekslet med kom løpende så jeg han umiddelbart, og vekslingen ble null problem.

Mine 2 km:
Jeg har øvd i løypa før. Da har jeg tenkt at den første km stort sett går oppover og er litt tungere enn du tror. I dag var de første 900 m eller noe sånt overraskende lette. Jeg fant en litt treig rumpe som jeg kunne følge komfortabelt. I den første bratte bakken løp jeg forbi. Etter denne var løypa litt annerledes enn jeg hadde øvd på, og ble litt satt ut av den bratte motbakken som kom. Der gikk jeg tre steg, før den treige rumpa sneik seg forbi. Det var uaktuelt, og jeg jogget litt igjen, og før vi rundet toppen hadde jeg løpt forbi henne igjen, og etter det så jeg henne ikke. Da hadde vi kommet opp på en flate som er litt kjedelig, og som jeg ofte blir litt lei av. I dag var der så mange flinke heiere at det gikk lett. Jeg visste da at det bare var en nedoverbakke, en sving og så mål. Da hentet jeg mange rumper. Hold på å løpe litt feil i vekslingen, men vekslet fint med han som ventet på meg der.

Alt i alt:
Vi løp ca så raskt som forventet, på ca 1.40 minutter, og jeg er kanonfornøyd med det. Jeg fikk ikke tatt tiden jeg brukte i løpet, men jeg tror ikke jeg brukte verken lang eller kort tid. Et sted mellom 10 og 11 minutter tror jeg er realistisk. Når man ikke måler tiden så kan egentlig ikke måloppnåelse måles ut fra tid heller, så jeg sier bare at jeg er fornøyd. Det føltes IKKE særlig bra underveis, men det er greit. Det handler ikke om å ha det behagelig, det handler om å føle mestring. Det gjorde jeg. Jeg er glad jeg hadde den rumpa å henge meg på, og at det var realistisk av meg å henge meg på henne. Ekstra gøy når jeg faktisk kunne løpe fra. Når jeg kom i mål kjente jeg at jeg kunne løpt 19 km til. Neida. Men jeg kjente at jeg har veldig lyst til å være en som løper halvmaraton igjen. Jeg har lyst til å vite når start er, og jeg vil krysse den ordentlige mållinja og få medalje rundt halsen av noen andre enn en kollega. Og det å ha lyst til akkurat det var vel en del av målet med å delta i stafetten også. 

Jeg sier mission accomplished. 


torsdag 28. april 2016

Nervøsiteten før et løp

Det er nesten tre år siden sist jeg stod på startstreken med et nummer på magen. En av de tingene jeg har fortrengt best er den overveldende nervøsiteten i dagene før. Hvordan det føles helt umulig å avgjøre om en skal ta en kort eller lang løpetur, eller om det er best å hvile en dag til. Den ene delen som ønsker å gjøre skippertak og løpe de villeste intervallene, og den andre delen som sier at det er best å ligge helt, helt i ro. Og hjernen som maser om at noe midt i mellom sikkert er best.

Det er den litt vonde foten når du endelig bestemmer deg for å jogge rolig en kort tur. Den som går over med en gang du har tatt av joggeskoene, og blir erstattet med en gryende forkjølelse når du kommer ut av dusjen.

Det er overveldende i seg selv, og jeg har kjent på den i noen dager allerede. I dag slo den andre delen meg, den voldsomme irrasjonelle og delvis grusomme nervøsiteten. Den som minner meg på hvor sint jeg har vært. Hvor mye av løpsidentiteten min jeg har knyttet opp til han jeg var glad i. Fordi han spiste pasta med meg på balkongen og snakket om hvordan jeg skulle legge opp løpet. Fordi han ble minst like skuffet, og minst like stolt, som meg selv. Fordi han plukket meg opp og satt med meg på legevakten når foten sviktet. Fordi han gikk de korte turene med meg, når jeg gikk på krykker og temperaturen rundet tjuefem. Det var han som heiet på meg, som trodde på meg og som støttet meg. Han som hentet meg etter løpet litt ute i gokk, og han som ikke ble sur når jeg ringte han etter Oslo Maraton, når han satt med ladd gevær og ventet på hjort.

Jeg trodde ikke jeg skulle få denne reaksjonen midt oppi all den andre nervøsiteten. Den overveldende likegyldigheten til de to kilometerene jeg skal løpe. Blandet sammen med det ønsket jeg kanskje har kjent på om å vise meg selv at jeg kan være enda bedre alene. At det hadde passet fint nå, å slå alle rekorder.

11 minutter, sier jeg når de spør hvor lang tid jeg forventer å bruke på en god dag. Sier ikke at jeg allerede har klart det på 10.

onsdag 27. april 2016

Til det skjer med deg

Jeg ble fortalt av en venninne at jeg måtte se dokumentaren "Fritt vilt på universitetet" (The Hounting Ground). Det er kanskje nøyaktig to minutter siden siste ordet i rulleteksten forsvant fra skjermen min. Det bobler i meg, masse sinte bobler som sprekker og sprekker og sprekker. Denne her må flere se.

Kort fortalt: En dokumentar om voldtekter på amerikanske universiteter, og kampen om ikke bare bli hørt på og trodd på, men også en kamp der systemene verner bedre om forgriperen enn offeret.

Jeg har lyst til at alle skal se denne dokumentaren, for å se noen ansikter, høre noen historier. For å forstå at det er ikke flere falske anklager om voldtekt enn falske anklager om stjeling av sykler. Fordi det finnes ofre som ikke blir hørt. Fordi det hindrer kvinner i å være trygge i studietiden sin. Fordi det også rammer menn. Fordi de få som gjør overgrep ofte gjør det igjen.

Tanker jeg tenkte underveis:
-Jeg er glad vi ikke har college football i Norge
-Jeg er glad vi ikke har fraternity houses i Norge.
-Jeg er glad vi ikke har det sånn i Norge.
(Etterfulgt av)
-Jeg lurer på hvor store mørketall vi har i Norge.
-Jeg lurer på hvor gigantiske mørketall vi har i Norge.

Hvis jeg får bestemme så ser vi dette, og så snakker vi om dette, og så er vi der for de som trenger oss når de trenger oss.

lørdag 23. april 2016

Ekte løpeblogger

Jeg har en hemmelighet. Fine hemmeligheter kan man ha for seg selv, dumme hemmeligheter må man dele. Jeg er ganske god på å dele alle hemmeligheter, men denne vil jeg i første omgang kun dele med dere.

Jeg har jo lyst til å være en som blogger om joggesko. Og om motbakker. Og om svette i nakken. Og om å ikke alltid vaske håret. Og om intervaller som ikke går helt sånn som planlagt. Og om målene jeg har lyst til å nå.

Det egentlige målet med å si ja til å løpe stafett var å finne igjen gleden i å trene seg opp til å ta på seg startnummeret på magen.

Så jeg har gjort det.

Jeg har endelig meldt meg på det som skal bli mitt femte fullførte halvmaraton. Det skjer i september.

Mål:
Det enkle: Fullføre.
Det verre: Fullføre på under 2 timer og 20 minutter (da blir det pers)

Jeg har løpt her før, og det ble mitt dårligste halvmaraton noen sinne, på 2 timer og 35 minutter, og en pottsur T som hadde løpt altfor mye på forhånd.

Mitt ultimate drømmemål i løpet av livet er å løpe et halvmaraton på under 2 timer. Da skal jeg aldri igjen si "jeg liker å løpe, men jeg er ikke særlig rask da". Det skal jeg klare før jeg bikker 30.

onsdag 20. april 2016

Den der stafetten

Vi må snakke om stafetten. Jeg har såvidt nevnt det, at jeg har sagt ja til å løpe en etappe av stafetten under Bergen City Marathon. Ca 2 km skal jeg løpe, og det er ca 1 uke til.

Motivasjonen min til å bli med:
Fullstendig egoistisk. Jeg har slitt med å finne igjen løpegleden, og viljestyrken, og motivasjonen til å løpe, så det ble motivasjonen. Motivasjonen ble å finne motivasjonen. Å finne motivasjonen ble motivasjonen. Noe sånt. Én etappe av et halvmaraton skal jeg klare, tenkte jeg. For jeg vil jo helst løpe alle.

Målet mitt:
Etter jeg fant ut at jeg skulle løpe en etappe på litt under 2 km, så bestemte jeg at målet skulle være å klare det på 12 minutter. En gjennomsnittsfart på ca 10 km/t der altså. Det høres ikke så veldig imponerende ut, og det er det heller ikke. Men da må jeg minne dere om motivasjonen min. Dessuten ... jeg har aldri vært rask. Og jeg har alltid hatt en sperre på 10 km/t. Når jeg ser tallet på tredemølla blir jeg automatisk litt sliten eller redd for å bli det, eller et eller annet skjer i hjernen min som gjør at jeg gir opp. Så jeg har øvd på å fortelle meg selv at det går bra, at jeg ikke skal så langt, at jeg klarer det. Og jeg har skrudd opp farten på intervallene mine, slik at jeg nå er mye mer redd for 13 km/t enn 10 km/t. Det er i hvert fall noe.

Treningen min:
OK minus. Jeg hadde forventet mer av meg selv. Det gjør jeg nesten alltid, og det er vel kanskje også noe jeg øver på. Jeg synes også at det er kanontøft og kombinere en jobb som ikke gir meg overskudd med trening. Samtidig så er jeg veldig fornøyd med alt jeg faktisk har gjort og progresjonen jeg faktisk har hatt. Jeg føler at jeg har vunnet aller mest psykisk. Øvd meg på melkesyre og fart.

Status i dag:
I dag løp jeg etappen min. Generalprøve. Jeg tok det så seriøst som jeg klarte. Tok på de riktige klærne og gikk ut i pøsregnet. Gikk bort til vekslingsstedet og startet klokka og løpingen der. Det var knalltøft. Kanskje jeg startet for raskt. Kanskje jeg mangler akkurat det siste lille i psyken. Kanskje jeg ikke klarte å ta det seriøst nok. Fikk melkesyra og gikk i ca 100 m. Det føltes ikke bra nok når det kun er snakk om 2 km. Men jeg fullførte og jeg tok tiden, og jeg klarte målet mitt. Godt under 12 minutter.

Jeg er skikkelig nervøs, men prøver å legge alt jeg ikke har gjort bak meg. Tenke på alt jeg har gjort, og hvor mye selvtillit man får med startnummer på. Finne en rumpe å henge seg på. Finne noen å slå. Huske at siste meterne er nedoverbakke. Huske at ingen av kollegene faktisk ser på. Gjøre det for min egen del. Huske at jeg har løpt de samme motbakkene før. Huske at jeg klarer det.

Det er vanvittig fantastisk deilig å kjenne på denne typen nervøsitet igjen. Herregud, jeg gleder meg, jo.

søndag 17. april 2016

Om å ikke slite med å få sove

Vi snakker om det å ikke få sove, og å ligge og snu seg i senga. Hun sier at da er det best å gå ut av soverommet, skru på lyset, drikke litt vann, våkne litt, og så gå tilbake, legge seg igjen. Da sovner hun alltid. Jeg sier at det skal jeg prøve, men jeg sliter egentlig ikke med å sove.

Det jeg derimot sliter litt med er mine egne tankerekker. De som dukker opp midt på dagen, eller litt ut på kvelden. Ofte når jeg sitter alene i sofaen og har sett en episode av bloggerne i reprise, selv om jeg har sett den fra før. Det er da jeg ser meg selv utenfra og lurer på hva i alle dager jeg egentlig driver med, og om det ikke er kveld snart, natt snart og morgen snart. Skal jeg ikke snart gjøre noe lurt? Kan ikke dagene bare gå litt raskere slik at jeg kan bli den jeg ønsker å være?

Da må jeg reise meg fra sofaen, knytte på meg skoene og gå ut og våkne litt. Fjerne meg litt fra sofa/søndags-tankene mine og bruke kapasiteten min på å ikke bli påkjørt av biler når jeg krysser gangfelt eller ikke dulte borti noen med paraplyen min.

Det er ikke alltid det gjør så sinnsykt godt å gå. I dag regnet det og brillene dugget. Telefonen ladet seg ut halvveis i podkasten jeg hørte på, og jeg var lei før jeg var kommet halvveis. Jeg tenkte på det mens jeg gikk, at jeg egentlig er litt lei av det å gå også. Så snudde det, på et eller annet tidspunkt da jeg innså at jeg kom til å komme hjem. At det er fint å gå ute og bli klissvåt når jeg uansett skal hjem å dusje. Og så tenkte jeg på at det ikke er så viktig å være best alltid, at det av og til er helt greit å gå i lusetempo rundt et vann og være sur, selv om det er en som løper kjemperaskt forbi deg og er supersprek. Av og til holder det å være den som er ute når alternativet er å være hun som er inne og lurer på om hun skal spise den siste isen i fryseren.

Jeg er begge to.

fredag 15. april 2016

Refleksjoner

Hjemme ligger det en film, eller kanskje det bare eksisterer i hodet mitt, men jeg er fire år og står på en krakk og pusser tenner sammen med pappa, samtidig som vi ser oss i speilet. Pappa spør om jeg ser menneskene i speilet, og vi snakker om dem, om hvem de er og om hvorfor de gjør akkurat det samme som oss, og hvordan de greier å gjøre det så raskt.

En dag går jeg over Puddefjordsbroen og får sola i øynene via et vindu i fjellveien. De i fjellveien vet ikke at jeg ser rett mot vinduet deres, men jeg gjør det, for det lyser så sterkt. Og jeg lurer på om noen ser på vinduet mitt noen gang, helt uten at jeg merker det. Kanskje fra et fly som skal til å lande på Flesland, noen som sitter med hodet lent mot vinduet og prøver å ikke gråte, selv om akkurat den sangen i spillelista kom på og det de sier i det bittelille formatet under dem minner dem om noe som de ikke klarer sette fingeren på.

Jeg får et vanvittig sug i magen av å se operaen i Oslo før landing på Gardermoen.

Noen ganger blir jeg stående å se meg selv i speilet lenge. Det er akkurat som jeg lurer på hva hun på andre siden driver med. Hva hun tenker på og hvorfor hun ser ut som hun gjør. Jeg skryter like ofte av henne som jeg prøver å trøste henne. Hun forsvinner for meg og jeg glemmer henne i det jeg går ut av rommet. Kanskje jeg bare løfter henne med meg og tar hun med.

Vet ikke alltid om hun er en del av meg, eller om hun er meg, eller om hun kanskje bare bor i speilet og forsvinner om jeg slutter å se.

onsdag 13. april 2016

13.04.16

Hundre millioner tanker har svirret gjennom hodet mitt, og jeg har ikke hvilt på en eneste av dem. Jeg har gått og gått og gått og løpt intervaller to dager på rad, og jeg vet ikke hva jeg skal si.

Den eldste personen jeg kjenner har blitt syk, og han har hatt alt før, og nå er det kanskje bare alderdom. Han er høyt oppe på lista over de flotteste menneskene jeg vet om, og han er bestefaren min. 

Det setter den dårlige intervalløkta i dag i perspektiv. Alle tankene forsvinner og går bare i én bane. 

Det er sånn det er i dag.

søndag 10. april 2016

Sår

Plutselig satt jeg på en stein i skogen et kvarter hjemmefra. Et halvt minutt tidligere falt jeg, med hele kroppen. Og så satt jeg der, med noen skrubbsår på beina, og med tårene i halsen. Ikke så mye fordi det gjorde vondt, mest fordi alt plutselig gjorde veldig vondt. Jeg tenkte på den gangen jeg tråkket over, da jeg ringte han, da jeg gråt hikstende og han kom. Han kom med en gang. I dag var jeg bare alene. Satt meg bare på en stein. Det trillet kanskje noen tårer, og jeg var uendelig glad for at jeg hadde valgt den ene stien ingen andre hadde valgt i dag.

Det gikk over før jeg kom hjem. I dusjen svidde bare de nye skrubbsårene mine.




lørdag 9. april 2016

Det jeg tenker på når jeg går på fjellet

Jeg har egentlig aldri følt den største dragningen mot de høyeste toppene eller de videste viddene. Jeg trives aller best når jeg kan gå turene mine i joggesko og uten ryggsekk. Jeg liker å gå alene, og ikke melde fra hvor jeg går. Mest fordi jeg liker å ombestemme meg, gå den andre veien, som gjør at du kommer til den andre toppen, som gjør at ingen finner deg om du har sagt fra hvor du går og glemmer å komme hjem.

I dag gikk jeg på Ulriken, sammen med halve Bergen (den andre halvdelen er jeg overbevist om at var på vei opp Fløyen). Med joggesko, uten ryggsekk, og alene. Jeg gikk den andre veien, den med litt mindre folk, og like mye sol.

Underveis tenkte jeg:
- Nå må jeg øve på å gå behagelig. Så når det blir brattere, så skal jeg gå saktere.
- Oi, jeg går forbi folk selv om jeg går behagelig.
- Alt ser bedre ut ovenfra.
- Av og til er det best å gå utenfor stien.
- Jeg kommer alltid opp, og når jeg skjønner at jeg nærmer meg toppen får jeg alltid en følelse av at alt er mye lettere.
- Det her er bra.
- Nedover er av og til minst like slitsomt som oppover.

Og jeg tenkte mye mer. Mest handlet det om hvilken vei som er best å gå, hvordan jeg ikke går i veien for andre, hvor det er minst gjørmete, og om det går an å gå på snøen uten å synke gjennom (det går), og om jeg skal tråkke på den steinen eller den steinen, den stien eller den stien.

De tankene kan fylle meg helt, og det eneste som forandrer seg er at jeg kommer lengre, høyere og kanskje nærmere mål.

fredag 8. april 2016

08.04.16

I vinduskarmen har jeg fire frø som ikke spirer. I dag fikk jeg sola i øynene når jeg gikk til jobb. I natt skal jeg sove med vinduet åpent.

Jeg tror at det er verdt noe. Det her jeg driver med. Det nesten ferdige puslespillet og ideen om å støvsuge hver torsdag. Å smile til han på butikken som alltid putter varene mine i posen for meg, selv om jeg av og til blir flau. Å gå på de kafeene i Bergen som minner meg om København, NY eller 2014, akkurat helt oppnåelig midt oppi alle tankene om hvor jeg ikke er. Jeg tror det er verdt noe, de altfor korte joggeturene med innslag av motbakker. De uten mening, men med massevis av mål. Jeg tror det betyr noe, alle klikkene jeg gjør på pc-en, hele dagene på jobb. At jeg spør om jeg skal holde døren til han som bærer sykkelen opp alle etasjene, selv om han alltid smiler og sier nei (han må stå litt å få igjen pusten først). 

Jeg tror det som betyr aller mest er det å bli sett. Når jeg opplever å bli sett, så løfter jeg øyene selv, og ser tilbake. Som når noen sier: Jeg liker så godt at du fortsetter å så, selv om det ikke spirer. 

Jeg har fire frø som ikke spirer i vinduskarmen, og så har jeg tre som strekker seg etter solen og vokser litt hver dag. Jeg tror det er verdt noe.

onsdag 6. april 2016

Jeg mot meg

Jeg gråter av og til veldig lett. Det vil si at jeg kan gråte av de retoriske spørsmålene til Carrie på slutten av sex og singelliv-episodene. Det skal altså ikke så mye til. Men når jeg gråter da, så handler det mest om at jeg synes så veldig synd på meg selv, av en eller annen grunn.

I dag knakk jeg helt sammen i gråt. Helt på ekte og rett fra hjertet. Ikke fordi jeg syntes synd på meg selv, og ikke fordi det var noe inne i meg som kanskje hadde godt av å komme ut. Jeg gråt fordi det jeg så gjorde inntrykk, fordi spontanreaksjonen min var å gråte. Fordi det av og til blir for nært og for ekte.

Jeg gråt av episode to av Jeg mot meg. Og jeg håper at alle som noensinne skal forholde seg til mennesker ser denne.

søndag 3. april 2016

Søndag

Det er søndag og om en time ligger jeg i sengen min og prøver å finne tankene jeg sovner av. Det er den siste timen av det som er helg, og den timen i uka det er størst sannsynlighet for at jeg begynner å gråte under en rulletekst. Eller helt av meg selv.

Jeg har en sånn klump i magen.

Den forsvinner stort sett etter at jeg har sovet. Men den dukker alltid opp, hver søndag kveld. Gjør meg melankolsk, trist, lykkelig og livredd. Floker alle følelser sammen inne i meg og får meg til å fortvile og gråte og bli redd for fremtiden.

Jeg vet aldri om fremtiden er det som skjer i morgen, at jeg skal på jobb og at helgen er over, eller om fremtiden er det store skumle, det jeg ikke vet noe om, og der drømmene mine ligger og svever. På søndager så skremmer det meg uansett. At det er helgene jeg lengter etter, og så går de så fort.

Denne helga har jeg drukket vin. Fredag sammen med litteraturvitere som snakket om Shakespeare og utroskap og om livet. Lørdag gikk jeg gjennom Bergen med en polpose med to flasker italiensk vin. Jeg følte meg 24, og det er en bra alder. Drakk en halv flaske selv og satt i en krok og følte meg utilstrekkelig. Følte meg utrent i sosiale situasjoner, og hun som sa "unnskyld kan jeg komme forbi, jeg må hilse på noen" uten å hilse på meg, fikk meg til å forsvinne. Det tok en time fra jeg hadde lyst til å gå til vi gikk ut døren. En time til før jeg forsvant under dyna. Det tar tid å gå innom alle nattmatsteder i byen. Det tar tid å vente på den som ikke vil gå. Jeg har mye tid, og deler den gjerne.

Jeg er glad for alle som deler tiden sin med meg.

Nå vet jeg hva som kommer til å få meg til å gråte i kveld. Ensomheten. Den som jeg ofte nyter og som gjør at jeg har vinduskarmene fulle av spirer, kjøkkenbordet dekt av puslespill og klesstativet fylt med nyvaskede klær. Jeg er aldri mer ensom enn når jeg ser at jeg ikke er en del av det sosiale som skjer rundt meg. Når den jeg snakker med ikke helt forstår hvem jeg er, og jeg unnskylder meg når jeg forteller om livet mitt. Jeg føler meg ensom på det andre planet når noen spør om noe jeg ikke helt vet svaret på, mest fordi det var han sitt område. Når jeg får lyst til å sende en melding for å sende spørsmålet videre. Fordi jeg vet han hadde svart.

Om femti minutter ligger jeg i sengen min, og får sikkert sove ganske raskt. Det er søndagen som ligger i magen og gjør meg kvalm, og jeg vet at det går over. I morgen kommer den nye uka veltende, og jeg får nye ting å tenke på, nye tanker å tenke og en ny helg å glede meg til.

fredag 1. april 2016

Om mars

Mars, måneden for krigere. Jeg har logget 40 km løping. Til gjengjeld har jeg enda en gang gått mye, og jeg har sneket inn en tur på ski. Kort oppsummert så er jeg egentlig ganske fornøyd. Det er 30 dager til jeg skal løpe 2 km stafett, og det tror jeg egentlig jeg er helt i rute til å kunne fullføre komfortabelt. Det er så mye bedre enn der jeg var for ett år siden, og ikke minst to, da foten min røk i nettopp mars. 

4.
Denne var så bra at jeg blogget om den. Min egen oppsummering var kort og godt: Årets beste joggetur. Det var en fredag og den snudde hele den kjipe uka til noe positivt. Det var en av de turene jeg lever på. 

5. 
Fra min egen logg står det at det var lørdag. At det var vår. At jeg løp rundt store lungegårdsvann. God stemning, skriver jeg, lavt tempo. Jeg kan ikke helt huske denne joggeturen før jeg kommer til "møtte løpegruppe", og da husker jeg det plutselig. Hvordan jeg jogga sirumpet (du vet, når alt bare henger, skuldrene og rumpa og beina også nesten), i treigt tempo. Og så kommer hele den løpegruppa som løper intervaller, kanskje 1200 metere, kanskje noe helt annet. De løper lynkjapt forbi. Du ser de på nesten andre siden av vannet, og du ser de snu, og de kommer lynkjapt tilbake, og når du møter det igjen så føles det som du bare har beveget deg femti meter. Noen dager er det det verste i verden, men denne dagen var det fint. Vi er så forskjellige, tenkte jeg, vi har så ulike mål. Jeg trives av og til som den treige, den som løper litt på tross av, og litt på grunn av. 

6.
1,4 km på en søndag. En sånn dag da jeg hadde tatt på meg ulltrøya og tenkte jeg kunne jogge hjem fra søndagskaffen, men blir gående rundt med en venninne på brosteinen og snakke om livet. Når jeg sier jeg skal løpe hjem så jogger jeg bare til busstoppet og tar bussen hjem. 

7.
Har en veldig fin intervall-graf fra denne økta. Kommentaren er "Vondt i beina, greit i kroppen og viljen. 3 min arbeid, 3 min pause. Begynte på 10 km/t og la på 0,1/min første tre minuttene, de siste tre minuttene begynte jeg på 10 km/t og la på 0,5/min." (Og i mellom der var det en runde med +0,2, 0,3 og 0,4). Husket dette som en gøy økt. Husker også at beina var kjipe, og når jeg ser det nå, så synes jeg ikke det er så veldig rart. 

10.
Ny mølleøkt. Ikke så fine intervaller. Egentlig en typisk mislykket økt. Jeg var gåen i beina og klarte aldri å komme helt i gang, og stoppet mange ganger bare for å gå. Det ble 5,2 km, men jeg tror minst halvparten var i veldig lavt tempo.

11.
Utrolig nok, med tanke på økten dagen før, så logger jeg nå en joggetur med stort smilefjes. Det var fredag igjen, og jeg tror ikke den joggeturen egentlig fristet så mye. Jeg bestemte meg for å løpe ute, og løpe en kjent runde "feil vei" for å lure hodet litt. I tillegg satt jeg på podkast på ørene, for å sikre at tempoet ble holdt nede. Det innebar mange lange, og noen korte og bratte, motbakker. Det var skikkelig glatt og jeg klatret opp en bratt sti der jeg er sikker på jeg nådde maxpuls selv om jeg gikk.

13.
Nye intervaller på mølle. Jeg husker egentlig ikke denne, men jeg skriver at dørstokkmila var lang, at det var søndag, at jeg gikk en del, men at jeg fullførte de siste 2 km med stil (og som vi alle vet, det er de 2 km det handler om for meg i denne omgang).

15.
Jeg bestemmer meg for å øve på etappen min igjen. De to forrige gangene har det haglet og vært surt og glatt. Denne dagen er kanskje den første dagen da solen virkelig varmer litt i Bergen. Jeg har bestemt meg for å mestre bakken min, at jeg skal løpe den igjen og igjen og igjen til jeg har den i beina. De som bor i det hvite trehuset ved siden av bakken har bestemt seg for å invitere venner og sitte på trappen og drikke øl. Jeg løper forbi. Jeg løper forbi. Jeg løper forbi. Beyoncé synger I walk like this cause I can back it up. Og jeg løper forbi. Forbi, forbi, forbi. Og så løper jeg videre, fullfører. Er den beste løperen i Bergen den dagen.

22.
Det er rart med det. At jeg løp ofte de første to ukene av mars, så nesten ingenting. Og så er det ikke så rart likevel. Det er mye som ikke vises, at jeg begynte å tenke igjen, for mye. Det kom inn en for heftig intervalløkt som psyket meg litt ut. Jeg glemmer så lett at det ikke er det det handler om. At litt er bedre enn ingenting. Denne dagen husket jeg det likevel. Jeg blogget om løpebanken, om at det gikk litt trått, at det var litt for mye annet. Og så gikk jeg ut og løp. Jeg hadde ikke tenkt til det, egentlig. Jeg bare skjerpet meg. Jeg løp ikke så veldig langt. Og jeg løp i feil retning. Jeg løp bort fra alt som er fint, og gjennom industriområder og forbi triste boligblokker. Jeg holdt tilbake i tilfelle jeg møtte noen jeg måtte løpe fra. Møtte bare en som løp intervaller i en ganske heftig motbakke. Prøvde å løpe fra han, og det gikk i grunn, siden han var på vei i andre retningen. 

Totalt mars 2016: 39,7 km 7'06''/km (som kan tas med en klype salt)
Mars 2015: 11,9 km (8'02'')
Mars 2014: 38,1 km (6'37'') 
Mars 2013: 33,4 km (6'38'') (Fordelt på bare 4 løpeturer)