onsdag 30. mars 2016

Motivasjonstips I

Det finnes ulike grader av motivasjon, og ulike tips som fungerer til ulike tider. Noen ganger er det som en dag var verdens beste motivasjonstips verdens verste en dag du trenger det.

Jeg har veldig lett for å lage lister av typen "100 motivasjonstips på en onsdag", men siden mitt aller viktigste tips er å ikke overtenke det, ikke overgjøre det, og vær fornøyd med det du faktisk får til, så begynner jeg heller med ett. Så kommer det kanskje flere etterhvert.

Spoiler alert: Jeg hater dette tipset litt, men det funker veldig bra innimellom.

MOTIVASJONSTIPS NR 1:
Ta med en venn.

Egentlig trenger det ikke å være en venn en gang. Bare ta med noen. Egentlig trenger du ikke å ta med noen heller. Bare spør om noen vil være med. Det hjelper. Det gjør dørstokkmila kortere. Bakkene slakkere. Innsatsen høyere, eller sannsynligheten for å holde pratefart større.

Grunnen til at jeg hater dette tipset litt: Jeg trives godt alene. Jeg løper fordi jeg liker å tenke på meg selv. Den andre grunnen: Det er litt demotiverende med noen som sier nei, eller noen som legger om ruta, eller noen som vil noe helt annet enn meg. Noen ganger er det nettopp det som skal til for å riste seg ut av komfortsona, og noen ganger så får det meg til å heller ville krype under dyna.

Grunnen til at jeg liker dette tipset: Du risikerer å gjøre noen andre glade, og kanskje litt stolte, fordi de kom seg ut. Du risikerer at noen sier at hvis det ikke var for deg så hadde de sett ferdig hele sesongen av en ny serie på netflix i løpet av kvelden. Du risikerer å ha en meningsfylt samtale og glemme å tenke på deg selv. Du risikerer å jogge en omvei for å bli ferdig å snakke om den sladder fra et annet studie enn ditt eget. Du risikerer å få høre at det er greit å ta bussen hjem og spise sjokolade på sofaen etterpå (det hadde du kanskje gjort uansett, men nå risikerer du å høre at noen sier at det er greit, og alt blir litt lettere sånn).

Jeg liker å spontan-spørre. Jeg liker ikke å avtale å møtes hver torsdag klokka seks, for det er ikke sånn løping og trening fungerer for meg. Det er mitt enmannsforetak, mitt prosjekt, mine mål og mine nedturer. Da kan jeg spørre hun som liker å gå på fjellet den dagen jeg har lyst til å gå på fjellet, hun som liker rolige turer i byen den dagen jeg bare må komme meg ut, og hun som trener mot Birken de dagene jeg trenger noen som drar.

Stort sett løper jeg alene, men jeg anbefaler alle å spørre en venn.

mandag 28. mars 2016

Påske

1. Jeg gråter i sofaen fordi han dukker opp i Bergen, og fordi jeg kommer på enda en gang at han ikke er en del av vi og at vi bare er meg nå.

2. Jeg vanner alle plantene før jeg låser døra og drar kofferten etter meg. Den er tung, og det skal vise seg at jeg ikke skal få bruk for halvparten av det som er oppi, og at den skal være enda tyngre på returen.

3. Kofferthjulene lager høy lyd mot asfalten og jeg skvetter når en narkoman mann kommer løpende forbi meg, og selv når jeg sitter ved vinduet i flybussen får jeg nesten lyst til å gråte.

4. Mamma henter meg på flyplassen, og hun kommenterer ikke at jeg er oversminka selv om jeg er det. Går uten sminke resten av påska.

5. Jeg går på ski, og selv om jeg er sur, så er jeg mindre sur enn jeg var i fjor, og jeg tar det som framgang. Jeg tenker på han i en oppoverbakke, og tenker at jeg skuffer bare meg selv nå, og det gjør egentlig alt mye enklere.

6. På afterski blir venninnene mine sittende med noen jeg ikke vet hvem er og som jeg ikke orker å forholde meg til, og som dagen etterpå blir beskrevet som noen som mangler sjarm og selvinnsikt. Jeg blir sittende ved de grove trebordene og snakke med storebroren til hun ene, han som var vikar for oss en gang på ungdomsskolen, og jeg tenker på alle de som forelsker seg i læreren sin, og at det kanskje ikke er så rart egentlig, men så tenker jeg ikke så veldig på det likevel.

7. Vi rekker ikke å møtes igjen før påska er over.

8. Bestemor snakker mens jeg heller kaffe, og bestefar spør bare om én ting og jeg er usikker på om han hørte svaret. Han lurte på hvordan skiføret var, og jeg vet at han bryr seg, for han gikk på de høyeste toppene lenge etter han bikket 80 og nå er han mye eldre og kommer seg så vidt til butikken i rullestolen sin.

9. Jeg våkner og ser rett ut vinduet på en blå himmel med en hvit sky. Det er fint, og jeg tenker på American Beauty, at denne scenen hadde passet inn der. Den ene hvite skyen, og den vonde følelsen i magen av å våkne og vite at dette er den siste dagen her.

10. På flyet hjem hører jeg på den spillelista ingen vet om, og selv om jeg egentlig ikke følger med så gjør jeg det plutselig likevel når jeg hører disse ordene:

så lyssna upp alla förvirrade resenärer som är med på denhär resan
som inte vet vart dom ska men dom ska komma dit
som tycker att förvirrad är ett negativt ord
man behöver inte veta vart man ska
man behöver bara veta att man ska komma dit
Tack...


Og når jeg kommer hjem er halvparten av plantene døde.

tirsdag 22. mars 2016

Med minus på løpekontoen

Det er Siri som har æren av å innføre løpebanken i mitt tankesett. Kort fortalt handler det om å være smart og sette mer inn i løpebanken enn du tar ut. Det igjen betyr lur trening, som du kan ta ut med renter den dagen du trenger det.

Nå har ikke jeg full kontroll på hvordan alt i løpebanken fungerer, men jeg er ganske sikker på at det å trene knallhardt en dag du ikke bør trene knallhardt er som å ta opp kredittkortlån for å reise på ferie. Det er heldigvis ikke så ofte jeg trener knallhardt.

Det er fint å ha en løpebank når en hele tiden fyller kontoen. Det handler mye om kilometer i beina, men også om å la de få hvile slik at de tåler enda flere kilometer i morgen.

Det dumme med å ha en løpebank er at den på mystisk vis tømmer seg om en ikke fortsetter å fylle på. Og jeg nærmer meg minus.

Etterhvert har jeg blitt flink til å forstå og identifisere hva som skjer når jeg holder på å tømme kontoen. For meg er det nesten alltid at jeg bekymrer meg, nesten alltid noe konkret, og nesten alltid noe uoversiktlig. Jeg vet at det kommer til å ta litt tid før jeg kan slappe litt mer av i bekymringene mine, eller heise bekymringsflagget til topps - og begge deler er bedre for løpinga mi enn sånn det er nå.

Det som er bra med denne innsikten er at jeg vet at det løsner. Jeg vet det kan ta litt tid. Jeg vet at jeg ikke ønsker å gå i minus, og at jeg ikke ønsker å være med på løpe-luksusfellen. Og jeg vet at jeg om ikke altfor lenge får lønn igjen, og at det skal rett inn på konto.

torsdag 17. mars 2016

Drømmen - helt konkret

Jeg utfordrer meg selv nå.

I går snakket jeg med mamma, om det å kanskje bytte jobb - igjen. Hun sa: Du er ung og smart. Hun sa: Gjør det. Og hun sa: Bestem deg bare for hva du vil først.

Mammaer er smarte. De skal vi høre på.

Så jeg utfordrer meg selv nå. Helt konkret, hva drømmer jeg om? Hvis jeg kunne gjøre hva som helst, hvor som helst, hva ville det være? Og hva vil være naturlige steg for å komme dit?

As is:
Det er sånn det er nå. Det må jeg vite og innse før jeg kan bestemme meg for hva og hvordan ting kan endres. Sånn er det i dag: Jeg bor i Bergen, og det er ok. Før var Bergen Det Beste Alternativet (DBA). Nå er det ok. Jeg flyttet tilbake til Bergen fordi kjæresten min bodde her, fordi han sa det var greit at jeg flyttet vekk, og fordi han sa at han savnet meg. Jeg savnet han så mye at jeg ble litt ødelagt inne i meg, og Bergen var byen jeg lengtet til. Det var før. Nå er han ikke her, han er ikke i Bergen fysisk, og han er ikke (skal ikke være) en del av hvordan jeg planlegger livet mitt videre. 100% av vennene mine i Bergen har ikke Bergen i planene sine fremover. Så: Det er ikke viktig for meg å være i Bergen (kanskje ikke DBA).

Jeg vil ikke si så mye om jobben min, men jeg kan konkludere med at den ikke ligner på det jeg ønsker å jobbe med (ikke DBA).

Kjærlighetsliv: Ikke-eksisterende.

To be:
Det er drømmen. Der jeg ønsker å være. De høye skuddene, som jeg ikke tør fortelle høyt om på fest en gang. De jobbene som ikke eksisterer, på de stedene som ikke finnes.

Jeg ønsker og ser for meg at jeg vil flytte tilbake til hjemstedet mitt. Jeg har et behov for å plassere røttene mine der igjen, og føle på at jeg hører hjemme. Jeg har lyst til å bo sentrumsnært, i et hus med hage, og ha en bil som jeg kan kjøre til fjellene med. Jeg har lyst til å være hun som blir sett med refleksvest langs veiene, med hodelykt på fjellet og i shortsen i runde etter runde rundt et vann med en fin sti å løpe på. Jeg vil bo sånn at jeg kan ta et fly til Oslo eller Barcelona for å løpe et løp uten å måtte avspasere fra jobb.

Jeg ønsker meg en jobb der kompetansen min kan være nyttig. Jeg drømmer om å kunne ha en variert jobb, der kontakt med mennesker og formidling er viktig. Jeg har lyst til å jobbe med fysikk (eller teknologi) og nyvinning og nytenking, og jeg har lyst til å jobbe med de sosiale sidene av faget. Jeg har lyst til å lære meg mer om design og layout og brukeropplevelser. Jeg har lyst til å gjøre det komplekse og vansklige forståelig, intuitivt og interessant. Jeg har lyst til å jobbe med mange mennesker, enten i en stor bedrift, eller bare på en måte der jeg treffer mange. Jeg ønsker å variere mellom å jobbe konsentrert på et kontor med trygge mennesker rundt meg, og å bli inspirert av nye impulser utenfor kontoret. Jeg har lyst til å jobbe i et internasjonalt miljø, i en rolle som er litt cross-over mellom flere avdelinger. Jeg ønsker å ta beslutninger. Jeg vil ikke være redd for å satse.

Kjærlighetsliv: Vil fortsatt ha med meg han som reiste, hvis ikke kan det være det samme. Evt hund?

mandag 14. mars 2016

Om morgendagen

Jeg bekymrer meg.

Det et hav inne i meg. Et med mange små bølger, og noen store som slår imot meg. De slår i meg, og jeg skjelver.

Utenpå er jeg steinene, de som ligger stille og smelter sammen med idyllen. Inne i meg bølger det. Av og til hardt, av og til mykt. Det bølger.

Jeg bekymrer meg for det som kommer, det som har vært, det som er.

Utenpå er jeg sanden. Så mange små deler at ingen har oversikt. Utenpå bekymrer jeg meg ikke, Utenpå er jeg båten, den som følger strømmen, og ikke tenker på bølgene som slår mot skroget.

lørdag 12. mars 2016

och man kan var dom andra eller du och jag har festival

Etter det ble slutt er det en ting som går igjen i meg:
Jeg gleder meg sånn til helg, og så når den kommer, så skjer det ingenting. Jeg har ingen planer, liker å ta det som det kommer, være klar til det som skjer. Og av og til skjer det rett og slett ingenting.

Jeg har det egentlig bra alene. Jeg lever instagram-livet med pene ting rundt meg og støvsuger hver torsdag. Øver på å ta på leppestift og setter hestehalen høyt på hodet. Poserer foran speilet. Ligger lenge på gulvet etter jeg har løpt. Tar av og til to steg om gangen opp trappa, tar av og til heisa. Har blitt urovekkende opptatt av det estetiske, det fine og det stygg-fine og tar bilder av de beste bygningene i Bergen (og i København og i Oslo og alle steder jeg går rundt i alene). Blogger om de små tingene.

I Bergen har jeg fem venner. To par, og en venninne som jeg treffer uten kjæresten hennes. Det ene er en kompis, og jeg vet ikke om jeg kan kalle kjæresten hans en venninne, for jeg ville aldri truffet henne alene, men hun er alltid med når vi møtes, og det skjønner jeg jo. Det er bare litt tricky å ha sånne venne-par som venner. For det første så vil de jo ofte være bare de. Det har jeg bestemt meg for å overse; hvis noen sier "vi hadde egentlig tenkt til å bare være hjemme og se på tv, men du kan jo komme hit?" så sier jeg "kommer med en gang". Selv om jeg tror de egentlig vil være bare de to. 

Det er fordi det er viktig å ta det en får. Gripe mulighetene, liksom. For plutselig så er det sånn som nå. Ingenting skjer.

Da er jeg sykt glad for at jeg kom på kveldsmat til de som sa at det var en god idé istedet for quiz, selv om hun alltid skuler på meg når jeg sier noe som får han til å le. For fredag skjedde ingenting. Da lagde jeg instagram-vennlig pizza med fersk basilikum etter jeg hadde løpt en blogg-vennlig løpetur (med obligatorisk skryte-snap fra toppen av løypa). Lørdag skjedde ingenting. Det ene venneparet er ute og reiser, og det andre er opptatt med familiemiddager og hun siste vil helst henge i ukedagene sånn at hun kan bruke helgene med kjæresten. Det skjønner jeg. Av og til er det greit å bare være to (og da er det veldig greit å være ærlig om det, sånn at jeg ikke plutselig sitter midt i mellom).

Så i dag har jeg vasket badet. Skrubbet dusjen. Tenkt at det er viktig å ha noe å gjøre. Stått i et busskur mens regnet pøste, sammen med en som luktet piss og en som var rusa og gikk ut i regnet med jevne mellomrom for å rope etter bussen. Bussen var sen og jeg rakk å like tantene mine sine facebook-innlegg og mamma sitt bilde av påskesola på hytta. I byen sviktet paraplyen, og jeg fant ingenting av det jeg hadde planer om å kjøpe. 

På bussen hjem hadde jeg gule tulipaner i posen. Når jeg kom hjem satte jeg de i en vase og helte vin i glasset. Visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, for det er noe med det. Det å ikke egentlig ha planer på en lørdag. Det å ikke prøve å finne ut hva som skjer, hvilke konserter som spilles, hvilke filmer som går på kino, hvem som har fest (for ingen har fest), og jeg har ingen å gå sammen med. Det er bare meg og jeg skal ha det fint i mitt eget selskap. 

Jeg fant frem puslespillet, snappet det sammen med tulipanene og basillikumen og fant ingen å sende det til. 

Jeg er ikke ensom, for jeg har venner. 

Savner bare det jeg en gang hadde, og han som stod sammen med meg på den konserten der de sang det som står i tittellinjen og det var begynnelsen, det var den dagen jeg visste helt sikkert, og jeg husker så godt når han snudde seg mot meg og sa "den her var jo ganske kul", og så stod vi skikkelig tett resten av kvelden. 

fredag 11. mars 2016

Om å gå i andres sko

You can't walk a mile in someone elses shoes, but you can walk a mile in your own and be proud of it

Dette er viktig:
Ikke mål verdien din i hvem du ønsker å være. Det er veldig lett å glemme hvor bra en er når en alltid tenker på hvor bra en jobber for (eller drømmer om) å bli. Jeg kan bli skikkelig deppa av å ha løpt 4 km når jeg helst skulle løpt 7, og selv når jeg løpte over målstreken på mitt beste halvmaraton kjente jeg egentlig aller mest på skuffelse. For jeg ville jo helst være litt bedre. Mål verdien din i den du er, for du er allerede bedre. 

II
Vær stolt av det du har oppnådd. Benytt muligheten: skryt. Jeg har aldri blitt kjent med noen som ikke har hatt en eneste ting ved seg som imponerer meg. Noen har en sterk indre styrke, andre har reist til rare steder, noen bygger opp gode verdier i andre, og en har ofret alt for å satse på drømmen. Vær stolt. Selv med all hjelpen du har fått, så har du faktisk oppnådd noe.

III
Gi litt faen. Det jeg lærte av min korte Tinder-karriere var at alle har bilder av seg selv som er spennende. De fleste har besteget en topp med en spektakulær utsikt, dykket på Bali, vært på Coachella, fullført et triatlon, drukket øl på en seilbåt, hatt en jobb som krever nøkkelkort og noen har også tribal-tatovering. Det er helt greit for meg. Det er bare ikke så viktig liksom. Så gi litt faen, ikke legg verdien din i hvem du ønsker å være og det du ønsker å oppnå. Noen har allerede gjort det, skrytt av det og postet bilde på instagram. Fortsett å jobb for det, drøm om det, planlegg det, men ikke legg verdien din i det. Du er allerede bra nok, øv heller på å være glad nok.





torsdag 10. mars 2016

Om å være på feil sted til feil tid

Det var aldri noen som sa at det var en god idé av meg å flytte tilbake til Bergen. Det var heller ikke noen som sa at det var en dårlig idé å flytte fra byen.

I fjor på denne tiden hadde jeg sagt opp leiligheten jeg bodde i. 8. mars i fjor feiret jeg kvinnedagen med champagne fordi jeg trodde jeg skulle få flytte til Bergen uten å finne ny jobb.

Det ble ikke sånn.

Jeg tror ikke jeg klarer å fortelle om hvor vonde månedene mine i Oslo føltes for meg. Om hvor stor lengselen til Bergen ble. Noen tror det sier noe om hvor glad jeg var i kjæresten min at jeg flyttet tilbake. Det at jeg reiste fra han i utgangspunktet sier mye mer. Jeg trodde at vi var sterkere enn alt.

Nå er det ikke oss to lenger, og han er ikke i byen. Det er akkurat som at vi har bestemt oss for at this town aint big enough for both of us. Og jeg tror begge nå vet hvordan Bergen bare er en kulisse-by der vi spilte vår historie. Nå når han er borte så vet ikke jeg hva jeg vil lenger.

De spør meg på jobb hvorfor jeg ikke reiser hjem i helgene. Mest av alt fordi fjoråret gjorde at jeg hatet å reise. Litt fordi jeg finner ro i min egen stillhet. En del fordi jeg ikke vet hva jeg skal der heller.

Jeg har sagt til han at jeg kanskje ikke er her når han er tilbake, men vet selv at det ikke er sant. Jeg gikk all in når jeg sluttet i den forrige jobben min, og jeg har ikke råd til å være hun som ofrer alt hele tiden.

Jeg lengter meg syk når jeg tenker tilbake på 2014, og det er rart. Jeg har alltid vært hun som lengter til fremtiden. Nå vet jeg ikke hva jeg vil lenger.

søndag 6. mars 2016

Søndag

Klokka er kun seks og på en vanlig ukedag ville det vært fritiden min nettopp vært påbegynt. Søndager er litt annerledes. I dag våknet jeg med bittelitt vondt i magen, bare fordi det er søndag, og fordi søndag betyr at det er mandag i morgen. Litt vondt i magen fordi jeg brukte lørdagskvelden på å se en film som fikk meg til å gråte og å legge meg altfor tidlig. Litt vondt i magen fordi den strålende søndagssolen uteble.

Jeg hadde mange tanker om hvordan jeg skulle bruke dagen, og tok på meg treningsklærne. Litt usikker på om planen var Løvstakken, Fløyen eller jogging i Fjellveien. Jeg gikk til byen. Jeg ble litt kald. Jeg bestemte meg for å jogge hjem. Jogget forbi et busstopp; tok bussen hjem. (1,4 km).

Det gjør ingenting. Det er bare så typisk søndag. Så typisk søndag-gruer-meg-til-mandag. Det er så irrasjonelt og irriterende. Søndager er dager da jeg får all tiden jeg ønsker meg resten av uka, og jeg bruker altfor mye av den på å tenke.

Heldigvis kun fire dager til fredag.

fredag 4. mars 2016

Årsbeste

Det her handler ikke om en rekord. Det handler om noe mye viktigere.

Jeg kan begynne med å si at jeg har hatt en drittuke på jobb. Denne uka har ikke vært fullt så drittuke på fritiden, men jeg har vært hos tannlegen, og veltet et yoghurtbeger - så vi kan vel trygt si at det ikke har vært min uke. I dag toppet det seg, og jeg tenkte flere ganger på det jeg svarte på jobbintervjuet om hvordan jeg takler stress. "Tar en kopp kaffe," svarte jeg. "Gjemmer meg på do," hadde vært et bedre svar kjenner jeg i dag.

Uansett, drittuker og drittdager tar slutt. Derfor sa jeg god helg litt tidligere enn vanlig i dag. Egentlig ganske sur, og litt redd for at det var denne drittuka jeg skulle snakke om resten av kvelden. Det snudde egentlig da jeg gikk av bussen. Foran meg gikk en som ikke klarte å holde fredags-gleden inne, han danset med armene og hoppet over rekkverket i den litt bratte bakken, før han hoppet over det igjen, før han hoppet over det igjen, og igjen. Jeg elsker jo sånne ting, folk som ikke klarer å holde gleden sin inne i seg selv om de er alene - de er de beste folkene. Når jeg kom ut fra butikken møtte jeg på en fyr som øvde på parkour - uten å få det helt til. Han prøvde liksom å springe opp veggen for å nå tak i et rekkverk som var akkurat litt for høyt oppe, og han klarte ikke å nå det. Så han prøvde på nytt. Det så ganske rart ut, og det tror jeg han mannen som kom mot meg også syntes. Han som plystret litt falskt og bar på et kjempelangt jernrør. Hva han gjør på fritiden får være hans sak.

Det er sånne ting som får A4-jobbdrittdagen min til å ikke bety noe som helst. Det bobler litt inne i meg. Med en gang jeg kommer inn døren hjemme og har satt varene mine inn i kjøleskapet skifter jeg til løpeklærne. Jeg vil løpe ute.

Jeg vil løpe oppover, og jeg løper. Og så går jeg litt (har tross alt hatt en drittdag). Det er skikkelig glatt noen steder og ganske bratt i tillegg, så egentlig går jeg mest. Når jeg har kommet meg helt til toppen så møter jeg på en vei jeg ikke har løpt før, og den er helt bar. Jeg velger den.

Det er en omvei, men det gjør ingenting. Det er bart, og det er første gangen i år jeg løper uten noe på hendene. Og første gangen jeg løper ute etter jobb når det fortsatt er lyst.

Jeg kjenner det hele veien, at dette er en av de joggeturene jeg kommer til å huske, en av de turene som reddet meg. En av de turene som gjorde skikkelig sinnsykt godt for hodet, og sikkert litt godt for beina også. Det er vår. Det er min årstid. Og jeg kjenner det, det bobler over inne i meg, og jeg gleder meg.

Uten tvil årsbeste. Hittil.

onsdag 2. mars 2016

Oppkonstruert

Hun sier noe om barn. Jeg forteller om hvordan det er å være tjueseks og singel, når jeg kanskje hadde tenkt å være tjuefire når jeg fikk første barnet med en mann jeg hadde vært sammen med i åtte år. Hva skjer med det, sier jeg, uten å egentlig spørre, og hun er enig, og vi spør hverandre hva skjer med at vi sitter og har denne samtalen nå, når ingen av guttene (eller er de egentlig menn?) vi kjenner har hatt en samtale som ligner en gang? Vi spør hverandre, og vi ler og vi nikker og vi aner ikke, og samtidig så vet vi.

Menn trenger faktisk ikke å oppnå alt i livet i løpet av tjueåra.

Jeg har mastergrad og 100% fast stilling og leilighet med lavt boliglån, men også en irriterende følelse av at jeg burde få barn nå mens jeg fortsatt er helt ok ung. Flytter jeg tilbake til hjembygda mi nå så har de fleste på min alder barn i barneskolealder.

De har ikke mastergrad og kanskje ikke 100% fast stilling, og i hvert fall ikke leilighet (men kanskje hus). De har kanskje sagt på fest at "tre får holde" og "vi får ikke nok tid til oss selv", eller så har de kanskje ikke vært på fest på flere år.

Så kommer vi på: jeg kan ikke huske å ha møtt på noen i Bergen (og i hvert fall ikke Oslo), med barnevogn, som har sett ut som de er yngre enn meg. Jeg trenger ikke være hun i sitcom-en som har fullstendig angst for å bli gravid når hun er i et forhold, og som lengter etter det når hun ikke er det. Hun som regner ut og tenker og funderer og finner ut at hvis hun skulle oppnådd alle drømmene sine fra ungdomsskolen så skulle helst unge nummer to poppet ut i går.

Så da er det visst helt greit det også.

Og jeg spør meg selv igjen og igjen og igjen; problemene mine, er de virkelig så grunne, at de passer best i en halvtimes episode på TVNorge?

(Legg merke til den Bradshawiske måten å avslutte innlegget på).

tirsdag 1. mars 2016

Mandag på en tirsdag

Det er sånn det er:
Jeg savner han. Savner hvordan det var når han kom tilbake til sengen etter å ha skrudd på ovnen slik den ble klar til frokostrundstykker. Savner å ha han liggende på brystet mitt.
Jeg vet ikke om jeg ville vært der i dag om jeg hadde hatt muligheten. Vet ikke om jeg hadde sagt ja om han ville prøve på nytt.
Jeg vet ikke om jeg skal huske han på den gode eller den vanskelige måten.

Skulle ønske at det fantes en måte å si det jeg mener, det jeg føler, det jeg tror, det jeg ikke vet, til noen som er langt borte.

Det er så vanvittig mye som forsvinner i avstand.

Tenker på lovene som sier at de tiltrekkende kreftene blir proporsjonalt mindre med avstanden i andre. Det skal ikke mye til før de er forsvinnende små. Herregud, jeg er så redd for avstand. Jeg begynner å grine av å tenke på Lysaker stasjon og flytoget som kommer altfor fort. Å stå apatisk i rulletrappa ned fra perrongen etter å ha sett det forsvinne er det mest "norsk film" jeg har opplevd. Det gjør vondt å si på gjensyn hver uke. Vondt å prøve å gro røtter sammen, og rive de opp om og om igjen.

(Forteller meg selv at det var fint at det tok slutt).
(Egentlig har jeg aldri hatt mindre kontroll på livet enn nå).

Det er mye som ikke er viktig.
Jeg har bare ett mål, og det er å bruke mest mulig av tiden min sammen med andre. Gjøre mest av det som gjør meg glad. Prøver å ha det bra også når jeg har det vondt, for da går det, helt mystisk, over. Så får resten bare skje.