søndag 28. februar 2016

Om februar

Februar var først og fremst den måneden da han jeg var glad i forlot landet, og jeg måtte lære meg å ikke ha han i nærheten på ordentlig. Det var den måneden da jeg virkelig kjente på det å stå alene, og det å ikke ha planer. Det var også den måneden jeg la planer, jeg huket tak i folk og sa "nå er det på tide med kaffe". Jeg er redd for å være alene på ordentlig, å være alene også de dagene jeg ikke ønsker å være det.

Det var også den måneden jeg meldte meg på konkurransen om å løpe/gå/gå på ski 21 km i uka frem til Bergen City Marathon. Jeg løper fortsatt ikke særlig mye, men jeg går en del.

Jeg begynte februar med ny hjertesorg og en kropp som var tett. Første jogg kom ganske sent.

9.
Det sitter alltid langt inne å løpe etter at jeg ikke har løpt. Da går det ofte overraskende lett når jeg først står på mølla. 2 km oppvarming i rolig tempo. Så løp jeg pyramide-intervaller. 1 min - 2 min - 3 min - 4 min - 3 min - 2 min - 1 min. Husker ikke hvor lange pausene var, men vet at tempoet ikke var i taket. Brukte en kilometer på å trappe ned, og logget totalt 7,5 km.

12.
Jeg var på jobbreise og pottsur. Hele kroppen var så fylt opp med gøgg at alternativene før middag var å sove i noen timer, å legge seg ned på badet og grine eller å oppsøke treningsrommet. Jeg gjorde det siste, og det er en seier i seg selv. Jeg likte ikke mølla, og hele rommet var varmt og luktet klor. Var likevel stolt over at jeg orket, at jeg i det hele tatt var der. Smilte kanskje litt for meg selv. Så kom en annen dame, og løp lett på mølla ved siden av meg. Hun løp kontinuerlig det jeg løp intervaller. Ble egentlig sur, sa det var greit etter 3 km. Etterpå dusjet jeg og smilte resten av kvelden.

20.
Husker ikke denne økta. Ser at det er noe intervall-aktig og at jeg var fornøyd og at jeg har kommentert "Lørdag." 8 km.

21.
Prøvde meg igjen i stafett-etappen jeg skal løpe. Igjen begynte det å hagle noe vanvittig nesten med en gang jeg hadde kommet meg ut. Jeg hadde nye joggesko og konsentrerte meg om å holde passe lav fart frem til jeg kom bort til der etappen faktisk starter. Når jeg kom til høyeste punkt snudd jeg mot byen, da vant haglet, og jeg tok bussen hjem. 3,5 km.

24.
Jeg prøvde meg på motbakker på mølla. Det viste seg at når jeg valgte intervall-funksjonen så fikk ikke jeg høyere stigning enn 6 prosent. Det passet meg egentlig helt ok. Kjente melkesyra egentlig allerede under oppvarmingen. Måtte gå av mølla og tøye. 4 km.

27.
Jeg har brukt sliten-emoticonet og har bare kommentert "melkesyre-dagen". Beina er skikkelig tunge og slitne og vil ikke være med på noe. Jeg løp rundt store Lungegårdsvann med omveien opp til Haukeland. Tok etterpå omveien til polet, kjøpte vin og tok bussen hjem. 5 km.

Totalt: 31 km
Februar 2015: 0 km.
Februar 2014: 60,1 km.

fredag 26. februar 2016

Virkelighet

I et av fysikkfagene jeg tok på universitetet var læringsmål nr. 1 at vi ikke skulle bli slike cocky fysikere som tror de vet alt om verden bare fordi vi vet at big bang er matematisk mulig. Vi var bare to som tok det faget. Uansett, i oppgave til forelesning nummer to fikk vi en liste med spørsmål vi skulle svare på. Eller, egentlig var det en liste med ting, og et enkelt spørsmål: "Mener du at dette eksisterer? Begrunn svaret ditt."

Det begynte enkelt. En stein. Jorda. Månen. Så ble det verre. Molekyler. Atomer. Kvarker. Higgs boson. Så ble det skikkelig vanskelig. Farger. Regnbuen. Hallusinasjoner. Følelser.

Ja, svarte jeg. Steiner finnes. Hvorfor? Fordi jeg har sett de, tatt på de, kastet de, (også har jeg sikkert stappet munnen full av de når jeg var rundt to). Månen har jeg sett, men jeg har aldri kjent på den, aldri smakt på den. Men den finnes likevel. Det er jeg faktisk helt sikker på. Jeg tror på molekyler, atomer, kvarker (og Higgs boson), selv om jeg kanskje ikke har sett de direkte. Men jeg har jo målt de, eller så har andre målt de - med vitenskaplige metoder og signifikans. Det er på de siste jeg begynner å diskutere med han jeg tar faget med. Han tror ikke på farger. Det er det teiteste jeg har hørt. Han mener vi dikter det opp. Jeg mener de finnes, at de er bølger av synlig lys som vi oppfatter og tolker. Han stoler ikke på tolkningen. Han stoler ikke på det som det må mennesker til for å tolke. Finnes farger uavhengig av menneskene, spør han, og jeg vet ikke, men bølgelengdene finnes jo, så jeg vil si ja. Mener uansett at farger finnes. Han svarer nei, jeg svarer ja, og foreleseren vår han godter seg og tenker at det her, det blir et bra semester.

Jeg slet veldig med å svare på om hallusinasjoner finnes. Jeg svarte ja. På samme måte som farger så finnes de, selv om de kanskje ikke finnes på samme måte utenfor mennesket. Men jeg mener jo at tenner og fingrer og knær også finnes, så jeg synes ikke det er et argument. Hallusinasjoner finnes som nervesignal i hjernen (eller hvordan de nå oppstår). De finnes, selv om de ikke finnes uavhengig av mennesket.

Men følelser.

De vet jeg finnes.

De fyller meg helt opp, hele tiden. Jeg er 100% følelser, hele tiden. Ja, svarer jeg, definitivt. Følelser finnes.

Nei, svarer han. Følelser finnes ikke.

Vi er uenige, og det er greit. Vi definerer det å finnes forskjellig. Jeg hadde noen øyeblikk der jeg ble så usikker på verden der jeg vurderte å svare nei på alt. Ingenting finnes. Vi dikter opp alt. Det er ingenting utenfor meg. Uten meg hadde ingenting av dette vært virkelig - ikke for meg iallfall. Men jeg svarte ja, jeg svarte ja til alt. 

torsdag 25. februar 2016

Treene

Utenfor vinduet på jobb står det en bjørk. Jeg er ikke så heldig at jeg faktisk sitter ved vinduet, men jeg ser alltid ut når jeg fyller vann i glasset mitt. Noen ganger blir jeg stående ved siden av vanntanken og se ut, og uten at jeg merker det må jeg fylle glasset igjen.

Utenfor dette vinduet er det en bjørk, og på denne tiden av året står bjørka avkledd. Alle bladene hennes har falt ned til bakken og vinden har tatt dem. Greinene på denne bjørka er som greinene på alle andre bjørker, bare at jeg ikke har noe annet å se på ut dette vinduet. Så jeg har hvilt øynene på disse greinene, sett på de uten å tenke på de, sett på de så mye og så ofte at jeg trodde jeg ikke så de lenger. Før jeg så det. At treet med alle greinene ligner på blodkretsløpet i lungene. At det faktisk ligner på det enorme slektstreet jeg tegnet da jeg bodde ensom på østlandet. Noen greiner som bare slutter. Det sier jo seg selv, at de skal ligne, at alt som forgreiner seg skal ligne på andre ting som forgreiner seg - som, ja, greiner. Jeg ble likevel stående, tenkte på greiner og blod og slekt. Tenkte på det som pulserer inne i meg, og det som råtner bort.

Jeg tenkte på bladene som har falt. På han som ville ligge ensom i kista si uten at vi skulle si farvel. Det bladet som blåste bort lenge før det falt til bakken og råtnet. Treet som står nakent igjen.


onsdag 24. februar 2016

Litt om sko og det som gjør vondt

Jeg har kjøpt meg nye joggesko. Det var på overtid. En dag for noen uker siden når jeg skulle ta på meg skoene for litt lengre turer utendørs, så fant jeg ut at sålene var løse, på vei til å falle av. Etter det har løpeturene mine utendørs blitt gjennomført i fitness-sko, og det sier seg selv at det ikke er noe som bør gjøres for ofte. (Jeg skriver fitness-sko, men mener de nike-skoene jeg går i til vanlig. Innbiller meg at jeg fant de i fitnessavdelinga på en eller annen sportsbutikk. Vet at jeg fikk de til halv pris.) Heldigvis har jeg stort sett løpt inne i det siste.

Så kjøpte jeg meg nye joggesko. Adidas adizero boston boost 5. Hittil har jeg bare testet de én gang, og da haglet det og var glatt. Det kan være placebo-effekt av at sålene er laget av continental-gummi som gjør at jeg ser for meg sånne bilreklamer der en person løper og en bil kjører (eller kanskje det er joggesko-reklamer), rundt i en by, og herregud, sålene er som dekk med perfekt veigrep. Jeg syntes i hvert fall at det ikke var så glatt som sist jeg var ute i samme føre, og jeg løp på glatt brostein uten å gire ned. Det var jeg veldig fornøyd med.

Jeg kjente at beina stivnet med en gang jeg kom til en bitteliten motbakke, og det gjorde jeg nesten med en gang. Hadde det vært varmt i været ville jeg helst satt meg ned i gresset, ta av meg skoene og tøyd litt ordentlig. Jeg fortsatte, men valgte å ta bussen hjem etter 3 km. Jeg tror egentlig ikke det har noe med skoene å gjøre - i så fall ikke de nye.

I ettertid har jeg også kjent at jeg stivner veldig raskt. På vei til bussen, for eksempel. Jeg har gått dit hver dag i månedsvis, men nå har jeg stivnet på samme måte som jeg kan stivne hvis jeg går veldig raskt, veldig bratt, veldig lenge. Sånt som skjer når jeg går på lange fjellturer i litt for høyt tempo. Ikke sånt som skjer når jeg går til bussen.

Jeg vet at jeg ikke har løpt så mye at det er et pause-signal, men jeg frykter litt at det ble en tur for mye med feil sko, og at det kan være lurt å ta det litt med ro å kjenne etter. Jeg vet ikke, jeg aner ikke. I dag løp jeg litt på mølle, og så tøyde jeg godt etterpå. Forhåpentligvis er det det som skal til. Mest sannsynlig kjenner jeg bare litt for godt etter.


tirsdag 23. februar 2016

Om hodet

På jobb i dag visualiserte jeg meg selv sitte i Vikinghallen og høre om intervalltrening, i joggeskoene, i løpetightsen, i devold-ulla, med den rakse jakka, med vottene i fanget. Og jeg så for meg å ligge bakerst i et felt som løp intervaller opp til fjellveien, og jeg skulle ta i akkurat sånn passe, og så skulle jeg lære mye; litt om intervalltrening, og mer om meg selv.

Bergen City Marathon er akkurat passe flinke til å arrangere slike løpeøkter. Dvs at de er veldig flinke, men at det akkurat så sjelden at jeg kommer på å vurdere det og prioritere det.Og akkurat så sjelden at jeg tenker at det er helt greit å komme alene, siden ingen husker hvem som var der sist og ingen egentlig bryr seg.

Men det skjedde jo ikke. Å jobbe betyr for meg å sitte åtte timer foran en pc og det betyr litt for ofte at når jeg kommer hjem så slukker jeg alt lyset og legger meg i senga og stirrer i taket og prøver å finne ut hva jeg skal gjøre for å slippe hodepinen.

Det er rart med sånne dager da det tar noen timer å bare finne igjen seg selv.

På sånne dager er det ikke så lett å finne tid til så mye annet. Midt i føles det som en kamp som vil ta knekken på meg. Etterpå føles det som en svakhet, som om at det ikke var noe egentlig, at det bare er jeg som ikke takler det som livet kaster mot meg.

I stedet for å løpe så vasket jeg håret grundig.

Det kommer nye dager.

mandag 22. februar 2016

Fem ting å alltid huske på

I
Det er flest hverdager i livet.

II
Alle de tidligere vennene du møter som sier: "Det hadde vært kjekt å funnet på noe en dag" - de mener det. Gi dem et sted og et tidspunkt og bestem deg for å snakke mest om dem.

III
Ingen bryr seg om hvordan du oppfører deg eller hvordan du ser ut. I hvert fall ikke i så stor grad at du skal bry deg om det. Det betyr at du står fritt til å gjøre akkurat det du vil, og føle deg bra nok når du gjør det. Det aller verste som kan skje er at du gjør noen fnisete. Det må være lov.

IV
Det går faktisk opp og ned i livet. Berg- og dalbaner går også opp og ned. Og bølger, både sånne du kan bade i, og sånne du kan lytte til, de går opp og ned de også. Så da er vi kanskje enige om at det beste her i verden går opp og ned? Livet gjør det i hvert fall, uten at det mister verdien sin for det.

V
Bruk litt tid på å kjenne etter. Finn ut om du har det bra. Finn ut hva som skuffer deg, og hva som gjør deg lei. Kjenn etter når du har det bra, og kjenn etter når du har det vondt. Det er en del av det å bli kjent med seg selv, og å bli sterkere. Når du er ferdig med å kjenne etter, så slutter du å kjenne etter. Da kan du heller gjøre lure ting. Leve livet, og sånt.

søndag 21. februar 2016

Løpemusikk

Det er på tide å dele noen guilty pleasures.

Generelt har jeg to regler for hva som får bli med i lista:
1. Det skal muntre meg litt opp.
2. Det skal ikke slite meg ut.

Noen sanger er så mye at jeg blir sliten av de, og noen sanger er så lite at jeg heller vil gå enn å gasse litt opp. Jeg har flest av de sangene som får meg til å holde beina i gang i mer enn en time, men jeg har heldigvis noen av disse som får meg til å gi bittelitt ekstra når de kommer på. Jeg har egentlig bare en treningsspilleliste jeg bruker, men den er til gjengjeld over seks timer lang, og spilles alltid på repeat. Så noen sanger er ofte med, og andre kan jeg glemme at jeg i det hele tatt har hørt før. Sånn liker jeg det. Her er sju av sangene, i litt forskjellig kategori, og i litt tilfeldig rekkefølge.

The National - Bloodbuzz Ohio
En gang sa jeg til en venninne at å løpe intervaller på mølle til denne var som å få et bittelite vindpust i ansiktet. Det er et eller annet med det at selve sangen er ganske monoton og gående, mens rytmen er rask og hele tiden bygger seg litt opp. Dessuten blir jeg visst aldri lei av å høre denne, den har holdt seg på lista i over tre år.

Rozalla - Everybody's Free
Her snakker vi ekte guilty pleasure. Dette er 90-talls, med piano-beat og mye rare greier, det kommer en solo som er skikkelig funky inni der. Jeg blir rett og slett litt lattermild av å ha den på lista. Det er så langt fra hva jeg vanligvis ville hørt på. Det perfekte tidspunktet å få på denne sangen er etter en lang bakke, og det endelig slakker ut.

Yellow Ostrich - Marathon Runner
Når jeg trenger å minne meg på hvorfor jeg gidder.

The Gaslight Anthem - 1,000 years
Denne la jeg til i spillelista seks dager etter det ble slutt med han jeg var glad i. Det er noe som gjør at jeg får litt ekstra futt i beina av denne sangen. Sikkert fordi den treffer meg litt i hjertet, samtidig som at jeg blir litt ekstra sterk. Også er det noe med den der: "And hey, it's allright she says".

Madcon & Timbuktu - Kjører på
Denne + intervaller. Dritflaut.

Foals - My number
Kunne egentlig hatt denne på repeat i to timer og holdt meg til denne. Funker stort sett i alle sammenhenger.

CRO - Ab jetzt
Det var en tysk utvekslingsstudent som introduserte meg til denne tyske hiphop-fyren med pandahode. Jeg liker å løpe til sånt jeg ikke blir overeksponert av når jeg ikke har på joggeskoene, og da funker det her veldig bra.

Jeg setter stor pris på musikktips i alle sjangre. Gjerne veldig guilty.

fredag 19. februar 2016

Om uka, på en fredag

Denne uka har jeg gjort litt av det som gjør at jeg vokser.

Det er ikke alltid slik at det er så veldig lett, men det er heldigvis av og til slik at det kan være veldig rewarding å gjøre det likevel. Ikke alltid fordi noe konkret blir bedre, men fordi jeg kjenner at det jeg har inne i meg vokser. Det er viktig.

Mandag tok jeg min første alvorlige jobbsamtale, av den typen "det du gjorde var ikke greit". Det var tøft, jeg fikk unnskyldning av typen "beklager at du føler det sånn". Det var kanskje ikke umiddelbart verdt det, men jeg putter det på "tøffere enn du tror"-kontoen min.

Tirsdag gikk jeg på ellipsa helt frivillig, for å minne meg selv på hvor mye verre ting kunne ha vært.

Torsdag så jeg en kjekk mann rett i øynene når jeg forklarte hvordan overgangen fra kvadratmeter til kvadratkilometer er. Senere lo jeg av vitsene hans.

Fredag - det er i dag det. Da sa en kollega av meg: du skal vel løpe i helga, du. Og det skal jeg. Jeg har tenkt til å løpe nå snart, nesten med en gang. Kanskje ikke så langt, men kanskje akkurat passe. For plutselig er jeg hun som løper, selv om jeg ikke løper så mye, og ikke så langt, og ikke så raskt, men jeg er i hvert fall hun som gjør det. Det er ikke så verst bare det.

Hele uka har jeg øvd på å være positiv, jeg har øvd på å skryte av andre, jeg har øvd på å være sterk nok i meg selv og stole på mine meninger. 


tirsdag 16. februar 2016

Om mulighetene

Fortiden er så langt tilbake at jeg tenker på meg selv som et annet menneske. Et helt annet jeg. Glemmer at alle tankene jeg tenkte, har vært inne i meg, og så har jeg vokst. 

Jeg kan huske det jeg drømte om, og hvordan jeg var barnslig og stakk av eller gråt, eller aller helst ville leke. Alle tingene jeg bestemte meg for å aldri glemme når jeg ble voksen - jeg lurer på hvor mye jeg glemte.

Mulighetene: det er alt som ligger foran, når minnene er alt som ligger bak. Det slår meg alltid hvor komplisert det er å fortelle om det jeg kommer fra. Hvor mye må bli sagt for at nok skal bli forstått? Hvilke valg har jeg tatt som har vist seg å være viktige, og hvilke valg har jeg alltid visst at har vært riktige?

Hvordan former det som har vært det som kommer til å bli? 

Det er mye tenking som foregår inne i meg for tiden. Sånn har det egentlig alltid vært. De største tingene i livet er de som slår som bølger over minnene og hvisker det ubetydelige vekk. Derfor husker jeg ikke alle gangene jeg falt på sykkel og gråt. Derfor husker jeg bare det jeg bestemte meg for at var viktig, i hvert fall ingenting mer.

Og så er det mulighetene. De som ligger der og får det til å krible i meg, samtidig som de sliter meg ut. Det er alle scenariene jeg kan tenke meg, alle terningene som skal kastes. Likevel - det er mulighetene vi lever for. Alt det fine som en dag kanskje skal skje. Alle de nye store bølgene som skal skylle over oss og hviske alt det andre bort.

søndag 14. februar 2016

Om kjærligheten

Hun fortalte meg om kjæresten sin i går: "Det er rart, for med de fleste av vennene mine så vet jeg hva som er de gode og de dårlige sidene deres. Med han er det annerledes, for jeg kan ikke peke på noe spesifikt og si "det er en av de gode sidene dine" eller en av de dårlige. Jeg tror det er fordi jeg kjenner han for godt - at det blir litt som med meg selv. Jeg vet at de dårlige sidene mine kan være gode, og de gode sidene dårlige."

Kjærligheten er å flytte intim-sonen sin til å inkludere et annet menneske, og stå så nært det at du ikke ser helt klart. Å kjenne svingningene i magen, sammen med troen på at det alltid vil gå bra. 

Kjærligheten er å dele det som kan deles: sengen, det siste pizzastykket, gleden og sorgen. 

Så var det hun som delte i dag at "you are significant, with or without a significant other", og det er lurt å huske på. Kjærligheten definerer ikke, og kjærligheten er ikke definert selv om vi prøver. Og kjærligheten finnes, selv om den ikke deles med andre enn deg selv.

onsdag 10. februar 2016

Om gleden

Det handler om øyeblikkene.

De øyeblikkene da jeg ser og de øyeblikkene da jeg blir sett. I bunn og grunn tror jeg at det er så enkelt. Jeg er en sånn som fniser veldig av rare detaljer i nyhetsartikler. En sånn som av og til googler ligninger jeg har utledet, for å prøve å utlede de igjen. Noen ganger sitter jeg på bussen og tenker fotografisk, hvordan jeg kunne tatt et bilde av disse tøyhåndtakene som henger i vinduene som jeg kan dra i når jeg vil av - hvordan disse henger loddrett ned selv når bussen tar de krappeste svingene. Jeg tenker på hvordan det bildet ville sett ut i 100x100 over sofaen min. Jeg er en sånn som ser på endene. Ser på hvordan de beveger seg og hvordan de oppfører seg når de er i ro. (Ser på ungdommer på samme måte). Jeg er en sånn som stopper opp på den mørklagte parkeringsplassen og ser opp på stjernene. 

Og så er det når de sier at de ikke bekymrer seg for mitt foredrag, for det blir sikkert bra uansett. "Du vet jo hva du snakker om". Da blir jeg sett. Eller når hun jeg ikke har sett på flere år omtrent går på meg, og vi snakker sammen med oppriktig glede i ansiktene. Det er når bussjåføren stopper selv om jeg ikke helt har kommet frem til buss-stoppet. Når noen holder døren. (Noen ganger holder det at noen sier navnet mitt). Det er når noen sender meg en melding, eller når venneparet inviterer meg på valentines-middag.

Jeg øver meg på å glede meg. Det betyr mest av alt at jeg øver meg på å være bare meg, og å huske på at det er mye jeg liker å gjøre, selv om det ikke innebærer å være sammen med noen når jeg gjør det, og at jeg ikke alltid har noen å fortelle det til.

mandag 8. februar 2016

Om å åpne seg

I
Et øyeblikk fra ungdomsskolen har festet seg bedre enn alle de andre: Jeg henger i ribbeveggen. Det er sirkeltrening, for det er sånn gym er: endeløse timer med sirkeltrening som ikke gjør deg sterkere. Jeg henger i ribbeveggen, og han med halvlangt litt krøllete hår går opp og ned på en slik lav benk bare skoler har. Det er første gangen jeg virkelig gjør en innsats i gymmen, og det er første gang jeg blir litt ekstra klam i hendene på grunn av en gutt.

II
Jeg var ute dagen før. En sånn legendarisk kveld som vi fortsatt snakker om. En sånn kveld som varte helt til morgenen. Bortsett fra for meg. Jeg fikk en melding med han jeg aller helst ville ha melding av. "Bli med å jogge rundt Svartediket i morgen?" stod det der. Og da ble det sånn. Det var første gangen jeg løp med noen som hadde 11 km/t som definisjon på rolig tempo. Jeg er usikker på om jeg hang på i fem hundre meter, men jeg husker det likevel som en av de fineste joggeturene i mitt liv.

III
Senere løp vi sammen. Jeg sa: "Men jeg er så treig", og han sa: "Så treig er du faktisk ikke". Og så løp han to steg foran, og jeg løp to steg bak, og var alltid mest sliten etter disse turene.

IV
Nå løper jeg alene når jeg løper. Nå banker hjertet hardest når det banker i takt med beina. Nå banker beina i underlaget for alle gangene flytoget tok han med seg vekk fra meg, nå banker beina for alle øyeblikkene jeg vil ta tilbake. Nå banker beina spikrene i kista, og jeg løper for å komme forbi meg selv.

søndag 7. februar 2016

Follow my blog with Bloglovin

Om å være litt trist hver dag

Det er ca et år siden jeg svarte at jeg ikke kom til å begynne å blogge igjen med det første, fordi det kom til å bli for mørkt. Fordi det var for mye vanskelig og for lite lett inne i meg.

Når jeg begynte på igjen nå, så var det fordi jeg tenkte at jeg ville skrive om løping. Jeg ville være ærlig om løping, om å stå nederst på stigen og begynne å klatre. For å tvinge meg til å klatre. Fordi det er så mye lurt som kan sies om løping og stiger, som ikke har blitt sagt - eller heller; som trenger å bli sagt igjen. 

Så ble jeg så forbanna tett i hele kroppen. 

Og det er ikke det at det i seg selv skal stoppe noe som helst. Noen dager på sofaen har såvidt jeg vet ikke skadet noen. Det er bare det at det gir meg tid til å tenke. 

Jeg er litt trist hver dag.

Det er noe jeg tenker på og kjenner på, og som holder meg tilbake. Mamma spør meg hva som gjør meg glad. Og jeg vet ikke. 

Det er disse øyeblikkene, dere vet, det er de som gjør meg glad. De gangene jeg føler jeg er på rett sted til rett tid, og bare ser hvor fint alt er. Men jeg kan ikke si til mamma at det som gjør meg glad i livet er å gå forbi en busk akkurat når ti fugler letter, eller å jogge opp en bakke en sånn dag når gresset er tørt og varmt - og legge meg ned når jeg har nådd toppen. Jeg kan ikke si til mamma som ønsker seg barnebarn at jeg er litt glad når jeg ligger på teppet i stua og leser min egen masteroppgave.

Jeg kan ikke si at jeg er trist for at han jeg er mest glad i flyttet fra byen for å prøve å være mindre glad i meg. Jeg kan ikke si at jeg føler at jeg bare venter på at han kommer tilbake og at det kan være oss to igjen. Jeg kan ikke si at jeg bare trenger noen som kan si at det er helt greit å bare bli glad av de små tingene for det finnes nok av dem til å bygge opp glede. Noen som bare sier: "Nå løper vi", en som liker å løpe kort, men raskt, og som ikke gidder å høre at jeg liker å løpe langt, men sakte. 

Det er fortsatt mye vanskelig, og det kommer det til å fortsette å være en stund til. Målet må være å få all denne tiden der livet kjennes så voldsomt på pause, til å være tiden der jeg klatrer noen steg på stigen. Der jeg kan bruke litt av tiden jeg har til overs på å gjøre kloke valg og løpe nok til å kunne svare at det som gjør meg glad er løpingen - og den gjør jeg litt av hver dag.

onsdag 3. februar 2016

Om dårlig stemning

To venninner sitter på et spisested. Egentlig er de tre, men hun ene sier ingenting.
Den første venninna sier at det er så slitsomt med folk som alltid ser det negative i ting.
Hun andre sier at det er dårlig stemning.
Den første forteller om en hun kjenner som først var sur fordi hun ikke fikk jobb, så var hun sur fordi hun fikk en.
Den andre sier at det er i hvert fall dårlig stemning, for hva sier man til sånne?
Vet ikke, svarer hun første, men hun må ha visst det likevel, for hun sa at hun hadde sagt at hun ikke kunne omgi seg med slike negative personer - og da hadde det i hvert fall blitt dårlig stemning.

Hun tredje venninna sa ingenting, for hun var meg, og jeg er ofte dårlig stemning.
Det er lov det også. Tror jeg.

Nå har jeg blitt akkurat litt for småsyk til at jeg kommer til å oppsøke løpeskoene.
Det er greit det også.

Må bare være hun positive med god stemning innimellom også. Det kommer kanskje med tiden.

mandag 1. februar 2016

Om januar

4.
Det lyser rødt på svevestøvmålingene på Danmarksplass, og jeg trosser helserisikoen og løper rundt Store Lungegårdsvann. Jeg har sagt OK til å løpe en etappe i stafetten under Bergen City Maraton. Det betyr at jeg har frem til april på å bli en såpass god løper at jeg ikke driter meg ut. Tenk om jeg får etappen rundt Store Lungegårdsvann, har jeg tenkt. Den er 3 km og det er jækla langt å løpe så fort jeg kan. Aner ikke hvor langt jeg kan løpe så fort jeg kan, en gang. Og det er det jeg tenker på fjerde januar. Da har jeg på meg løpeklær i alle slags farger, lue og briller. Så ser jeg litt nybegynner ut, kanskje. Deler opp økta i tre: Oppvarming. Full gass. Nedjogging til butikken for å kjøpe sjokolade. Jogger den korte veien hjem fra butikken med melkerullen i hånden og later som den er en stafettpinne.

11.
En uke siden forrige gang. Det er litt i overkant lenge, men det er greit. Denne dagen løp jeg på mølle, og jeg har glemt å skrive notat i Nike-appen, så jeg vet ikke helt hva jeg gjorde eller hvordan det var.Vet bare at det var tre intervaller, hver litt raskere enn den forrige, at det ble 4 km tilsammen, og at jeg ikke syntes det var så altfor mye å skryte av.

17.
La oss begynne 16. Da var jeg på fest for første gang siden oktober, og drakk vin til klokka to. (Det var en sånn fest hvor vi hørte på vinyl og spilte sjakk og siterte bøker fra 1800-tallet. Det var en sånn fest jeg aldri har vært på. Jeg var den som dro de drøyeste vitsene.) Men 17. da var jeg på mølla igjen. Intervaller, gitt. 6 intervaller. Ikke så langt. Ikke så veldig inspirert.

23.
Dette er en innrømmelse: Jeg sliter veldig med å trene de dagene jeg jobber. Så neste jogg ble ikke før denne lørdagen. Da ble det bare en liten kilometer; men det var med vilje. Det var med forkjølelsestett hode, og igjen, briller. Og så tok jeg den visst heller helt ut med styrketrening uten vekter. Hadde gangsperre i flere dager etterpå.

26.
Her teller jeg 13 intervaller. De første fire-fem er to-minuttere, resten er ett-minuttere. Alle i økende tempo. Det vet jeg bare fordi det er sånn jeg bruker å gjøre det. Totalt holdt jeg på i over en time, og det er derfor jeg har satt på et smilefjes på økta.

30.
Jeg kan ikke skryte av særlig god hukommelse, for denne økta hadde jeg allerede glemt. Jeg har ikke fått etappen som går rundt Store Lungegårdsvann (den etappa er paddeflat), men har heller fått en litt mer bakkete. Jeg har som mål å ikke drite meg ut, men jeg har også lyst til å holde en snittfart på rundt 10 km/t på mine ca 2 km. Så jeg løp intervaller med stigning - varierende, men opp til 6% med fast hastighet på 10 km/t . Jeg ble skikkelig sliten.

31.
Jeg tok på meg joggeskoene i går. Og jeg løp med seige lår til Nordnes. Jeg måtte gå litt i ene bakken. Jeg måtte jogge veldig sakte ned den neste. Ytterst på spissen tok jeg en sluttspurt, jeg jublet litt for meg selv. Så gikk jeg hjem.

Totalt: 25.1 km.