søndag 31. januar 2016

Om å fylle en tom termos

Jeg hadde en termos fylt med vann og tårer, og nå er den tom.

I dag tok jeg på meg Oslo maraton pannebåndet fra 2012, jeg tok på meg de oransje joggeskoene som jeg har brukt på langturene mine. Jeg tok de på, men så tok jeg de av; den ene hadde visst sålen gått litt opp i limingen.

Det er da jeg lurer på hva som egentlig skjedde. Hvorfor skulle alt bli så veldig vanskelig etter halvmaraton nr. 4?

Heldigvis har jeg de rosa skoene. Jeg tar dem på, og jeg tar på de grå ullvottene, og jeg tar nøkkelen uten nøkkelhank og jeg putter den i lomma, og jeg går ned trappene og når jeg er ute av døra skrur jeg på nike-appen og velger "outdoor", også løper jeg.

Etter halvmaraton nr. 4 var jeg sliten. Mest fordi halvmaraton nr. 3 var bare tre uker før, og fordi jeg i måneden før halvmaraton nr. 3 la bak meg flere kilometer enn jeg hadde gjort noen sinne før. Så jeg var vel egentlig sliten allerede da. Det tok ikke knekken på meg. Jeg meldte meg på halvmaraton nr. 5, og jeg trente hele vinteren. Så en dag falt jeg.

Jeg har tusen grunner til at det ikke bare tok noen uker før jeg var tilbake. Jeg vil ikke fortelle om noen.

Nå er jeg her.

Januar 2015 løp jeg 3.46 km.
Januar 2016 har jeg løpt 25.1 km.

I dag løp jeg. Jeg løp over veien, over broa. En haglbyge lå på bakken og jeg løp rett over den. Jeg løp over to gangfelt og opp en bakke. Jeg sklei rundt på brostein, og opp en bakke, så løp jeg kjemperaskt et lite stykke, så prøvde jeg å la være å skli ned en lang bakke, og så spurtet jeg siste biten før jeg gikk hjem.

Jeg løper fordi det gjør meg glad.

Det finnes for mange flinkiser, for mange inspirerende instagramprofiler. Derfor skriver jeg igjen også.