lørdag 31. desember 2016

Innspurt

Alt jeg ønsker meg for 2017:
At vi fokuserer mindre på at vi kan bli hva vi vil, og mer på at alle skal få være den de er.
At verden blir et varmere sted på alle måter, bortsett fra i faktisk temperatur.

Og to forsetter:
Å ikke slutte å trene.
Og ikke minst: å være raus med menneskene jeg har rundt meg. De som kommer på besøk, de jeg besøker, de jeg er glad i, de jeg blir sintest på, kollegaer og de med barnevogn på bussen. Og innimellom være raus med meg selv også.

torsdag 22. desember 2016

Jul

Jeg kjente det i dag på bussen på vei hjem fra jobb. På vei til juleferie. Midt i den deilige mellomtilstanden; ganske sliten og ganske fredfull. Og med en følelse i magen som gjorde at jeg fikk lyst til å foreslå allsang av "all i want for christmas" på bussen. Smilte isteden utenpå og innenpå, gikk av midt i et haglangrep under en tordensky.

Nå er kofferten pakket og gulvet støvsuger - og det er der jeg legger lista i år. Forhåpentligvis rekker jeg alt som skal rekkes i morgen, og plutselig sitter jeg foran peisen sammen med hele familien i ren idyll. Eller noe sånt. Jeg gleder meg uansett.

God jul!

torsdag 8. desember 2016

24

Desember er den måneden da alle teller til 24. Jeg gir meg selv såpass med slækk at jeg ikke har tenkt tanken på julekalenderblogg en gang, men jeg vil gjerne telle til 24 jeg også. Her er 24 subjektive grunner for å løpe.

1.
Å løpe øker sjansene for å oppleve et "romantisk komedie"-øyeblikk, der du snubler i båndet til hunden til din fremtidige store kjærlighet. Eller kanskje du kommer til å kræsje rett inn i han når du runder et hjørne i kjempefart.

2.
Å løpe gjør meg sliten i beina i stedet for i hodet.

3.
Å løpe kan være sosialt om du tar med deg noen som løper like fort som deg og som kan prate om feminisme og julegaveshopping samtidig. (Samtidig som de løper, altså. Men kanskje også feminisme og julegaveshopping samtidig?)

4.
Å løpe er en unnskyldning for å ikke støvsuge gulvet i dag.

5.
Å løpe er en bra måte for å forbedre kondisjonen.

6.
Å løpe gir deg en god mulighet til å oppdage nye steder i området der du bor - eller i områder der du ikke bor.

7.
Når jeg løper føler jeg meg sporty, selv om jeg jo faktisk er sporty når jeg løper. Jeg føler meg også superfresh/intelligent/oppegående/lynkjapp og ganske mange flere ting når jeg løper, men det er ikke sikkert jeg er alt likevel. Det er digg å føle det likevel.

8.
Å løpe er noe som kan gjøres helt alene, i dårlig humør og/eller midt på natten. Det gjør ikke noe om du nettopp har spist eller joggeskoene er to år gamle, eller fortsatt litt våte fra forrige joggetur heller. Å løpe er noe som skjer. Det trenger ikke alltid være ideelt.

9.
Å løpe er en kanongod måte å konkurrere mot seg selv. Og da vinner du alltid. (Hehe, nei.)

10.
Å løpe er noe du kan gjøre uten å ha en skjerm foran deg.

11.
Å løpe er noe du kan gjøre samtidig som du har en skjerm foran deg. 90% av alle episodene av Americas Funniest Home Videos jeg har sett har jeg sett fra en tredemølle.

12.
Å løpe er noe som gjør at du kan bevege deg gjennom en hel by på relativt kort tid, samtidig som at du får med deg ekstremt mye av det som skjer rundt deg. Kanskje litt som en segway, bare helt annerledes?

13.
Å løpe i motbakker gir en helt annen følelse enn å løpe runder rundt et vann som gir en helt annen følelse enn å løpe intervaller på en mølle. Prøv.

14.
Å løpe korte intervaller føles helt annerledes enn å løpe lange. Prøv.

15.
Å løpe gir etterhvert en følelse av mestring, fordi alle som prøver mer enn fire ganger kjenner fremgang. #factnotfact.

16.
Å løpe gir en unnskyldning til å slippe å se alt på tv på julaften.

17.
Å løpe kan kombineres med julegaveshopping.

18.
Å løpe raskt og langt og effektivt er ikke like viktig som å løpe gøy og stolt.

19.
Å løpe løser kanskje ikke verdensproblemer, men det løser ilandsproblemer og interne hjerne- og hjerteproblemer og er minst like bra som å sove på det.

20.
Å løpe er noe du kan gi bort i julegave. Klippekort på joggeturer eller deltagelser i løp eller en skikkelig rebusløype av en joggetur i skogen sammen med noen du er glad i.

21.
Å løpe er veldig lite ensformig til å være et ensformig konsept. Er det sånn de føler det om sjakk?

22.
Å løpe er en perfekt ting å svare når han kjekke på byen spør deg om du har noen hobbyer.

23.
På lillejuleaften når alle poster bilder av Grevinnen og Hovemesteren kan du poste bilde av deg selv med hodelykt i skogen med joggesko fylt med snø. #Åløpe.

24.
Å løpe er ofte slitsomt, og jeg hører ofte pusten min og jeg blir ofte svett over hele t-skjorten og jeg får gnagsår på tærne. Det er ingen hemmelighet. Bare fortsett likevel. Du kommer til å skjønne det. Den der greia som gjør at vi fortsetter.

onsdag 7. desember 2016

Trivselstempo

På lørdag tok jeg på meg joggeskoene og ulltrøya og hanskene og gikk trappene ned i resepsjonen og ut i en gate jeg aldri har jogget i før. Jeg har vært på reise, og i kofferten hadde jeg med løpeklær jeg ikke var helt sikker på om jeg fikk bruk for.

Egentlig var jeg gørrsliten i beina etter å ha danset hele fredagskvelden og vært på julegavejakt i butikker jeg ikke kjente hele lørdags formiddagen. Dessuten hadde jeg spist en litt for stor lunsj, ikke sant? Og hvor skulle jeg løpe, det var jo så mange folk overalt?

Men løpejakka lå så fint sammenbrettet i kofferten at det så feil ut. Og så hadde jo noen av disse kollegaene mine spurt om jeg ville bli med på ølsmaking og jeg hadde sagt "kanskje" på en veldig lite overbevisende måte. Så da stod jeg der da, mer eller mindre plutselig, med pulsklokka godt synlig på armen og joggesko som var knyttet akkurat passe stramt.

Jeg hadde tatt et kjapt google-søk og funnet ut at det var en fin park å løpe i ikke altfor langt fra hotellet. Med lave skuldre gikk jeg ut av de mest overfylte gatene og startet pulsklokka i det det ble min tur å få grønt i lyskrysset.

Nå står det igjen som noe av det fineste på hele turen. Jeg og joggeskoene mine og den litt overraskende stigningen og pulsen som ble akkurat så høy at jeg nok ikke hadde klart å løpe fra en skummel mann. Det viste seg å ikke være en sånn type park med skumle menn, men heller en park med super utsikt over byen og barn som lekte på lekeapparat og menn som trillet barnevogn.

Jeg stoppet ganske mange ganger for å ta bilder med telefonen min. Men så var det liksom ikke det det handlet om heller. Jeg vet ikke helt hva det egentlig handlet om. Kanskje at løping har blitt en del av det jeg gjør for å koble av. Eller at det får meg til å ta noen steg utenfor komfortsonen. At jeg blir gladere av å bevege meg enn å spise treretters middag med vinpakke.

At det av og til er deilig å bli tatt ut av scenen sin og bli satt inn i noen andres. Og at trivselstempo stort sett forblir det samme.

onsdag 30. november 2016

Om november

November. En måned som forsvinner ut av tankene mine når jeg prøver å definere den. Begynte i hjertesorg, fortsatte i en slags kontinuerlig "opptatthet", forsvant i besøk og voldtektvitser. I går sovnet jeg før Dagsrevyen og sov helt til jeg måtte stå opp å gå på jobb igjen. November er en sånn måned som slår litt pusten ut av meg, men det er greit. Den er over nå.

Slik så treningen min ut:

02
24 minutter på tredemølle. Intervaller.

03
Hjemmeyoga 35 minutter.

05
Fjelltur 1 og en halv time. + Noen minutter på romaskinen.

06
25 minutter hjemmeyoga.

07
45 minutter hjemmeyoga.

08
3 km jogging, med motbakkeintervaller i Nygårdsparken. + 35 minutter hjemmeyoga.

10
35 minutter hjemmeyoga.

12
1 time innendørs sykling med Lørdagsrådet på ørene.

13
9 km jogging i rolig tempo.

14
30 minutter hjemmeyoga.

15
Motbakkeintervsller i Nygårdsparken ca 25 minutter i pissregn.

17
40 minutter motbakker i pissregn. (Ganske stolt over disse to dagene, altså.)

19
Innesykling i 1 og en halv time.

20
Uteløping 10 km i rolig tempo.

21
Hjemmeyoga 30 minutter.

24
Hjemmeyoga 24 minutter.

27
Lapskaustur med venninne, 1 og en halv time i varierende tempo. + Løping hjem.

Totalt:
En liten evighet med yoga.
Litt langsykling.
Litt langløping.
Noen motbakker i regn.

På vei mot målet?
Lapskauser meg fremover.






søndag 27. november 2016

Hårsår kjerring

Siri skrev årets beste innlegg som en kommentar til poenget jeg selv ikke klarte å komme frem til. Så bra var det at det ble publisert i Dagbladet.

Jeg ble positivt overrasket. For det kom jo en del "ÅÅÅÅ HÅRSÅRE KJÆRRINGER"-aktige kommentarer (som forventet), men det kom også ganske mange knakende gode tilbakemeldinger fra menn og kvinner som hadde lest innlegget og tatt til seg tipsene og konfronterte meningene som gulpet til overflaten.

Det skal ikke mange voldtektvitser til før jeg blir hårsår, men sånn på generell basis føler jeg at jeg er en oppegående bra dame, som ønsker at menn skal ha like rettigheter som kvinner. Og kvinner like rettigheter som menn. Jeg befinner meg ganske ofte i mannsdominerte miljøer, både på studiet,  i jobbene jeg har hatt og også på fritiden. Fordi jeg har tatt noen utradisjonelle valg. Men også fordi jeg synes mennene jeg omgir meg med er akkurat like kule/snille/bra/oppegående/hysterisk morsomme som kvinnene jeg omtaler som venner. Så enkelt er det.

Jeg synes det er unødvendig og dumt å tulle med overgrep på andre, uansett om det er menn som tuller om kvinner eller andre menn eller spedbarn, eller om det er kvinner som tuller om andre kvinner, menn, eller spedbarn. Etter en litt for fuktig kveld i går kommenterte jeg #voldtektLOL vs #voldtardegLOL og jeg mener også at det er en forskjell på generelle vitser (kan noen ganger i riktig setting være mulig å le av tror jeg) og vitser som gjør en annen person til offer.

Det aller, aller viktigste poenget for meg var uansett det at det skal være akseptabelt å si fra. Også på vegne av andre. Så kan det heller diskuteres om noen er for hårsåre, om en vits er over kanten eller ikke, og om gråsona er et sted vi vil befinne oss.

mandag 21. november 2016

Poenget

Jeg vil frem til noe, men jeg må spore litt av før jeg kommer til poenget:

Noen av dere som leser det jeg skriver vet jeg litt om, gjennom bloggene deres og/eller kommentarene dere legger igjen. Andre vet jeg sikkert ikke at eksisterer en gang. Det er helt greit for meg. Jeg innbiller meg at den typiske leseren her er ca sånn:
-Kvinne som omtaler seg selv som jente, mellom 20 og 35 år.
-Enten glad i å løpe, eller med et tungt hjerte, eller en blanding av begge.
-Er student eller har vært det.
-Bryr seg. Er ideologisk - samme hvilken ideologi. Bryr seg. Brenner litt for det du tror på.

Nå skal jeg nærme meg poenget:
Selv om vi er forskjellige, så tror jeg de fleste som kommer innom dette hjørnet av internettet er en relativt homogen gruppe. Og det som kanskje er vanskeligere å ha selvinnsikt på: Jeg tror vi er en del av eliten. Ikke akkurat makteliten, men hjerneeliten. Vi har tenkt oss om, vi som er her inne. Vi har gjort oss opp noen meninger. Sett en dokumentar. Synes peer review er et kvalitatsstempel, og tror mer på NASA enn den der filmen på youtube. Ler litt av kommentarfeltene innimellom, blir provosert av teite venner på facebook, men gidder ikke kommentere. Går på quiz og blir litt sur fordi vi ikke husker hvilke andre land som har nasjonaldag 17. mai. Kan sitte med vinglasset i timevis og diskutere politikk med likesinnede.

Og der kommer jeg til poenget:
Det her er kritikk av meg selv. På fredag satt jeg midt i en typisk guttegjeng. Vi snakker om Big Bang Theory (jeg hater, en annen elsker), om fredagsfølelsen, om øl og om julegaver til kjærester. Vi ler og jeg ler jeg også. Plutselig drar en den altfor langt, og jeg er blitt punchline i en vits om voldtekt. Og de ler. En griner nesten av latter. Og jeg? Jeg ler jeg også.

Jeg mener at det er viktig å si fra. Viktig å være en stemme som sier fra når det ikke er greit. Viktig å korrigere når det blir for drøyt. Men hittil har jeg aldri klart det når det gjelder meg selv. Klarer ikke å si noe som ødelegger stemningen, ødelegger inntrykket av meg som "en som er med".

Jeg har lyst til å si at såpass må vi tørre å ofre. I dag tror jeg heller jeg skal minne meg selv om at jeg lever i en hjerneelite-boble. (Og jeg må minne meg selv på at det begrepet er elendig i møte med mennesker utenfor den boblen).

Jeg klarer ikke å komme nærmere poenget enn det i dag.
En dag håper jeg at jeg kommer dit.

torsdag 17. november 2016

Plutselig i dag stod jeg med hendene over hodet og jublet i dusjen

Det er store svingninger i denne kroppen for tiden, og på en eller annen måte har den håpløsheten jeg følte flyttet seg til en del i hjernen som sier "om alt er så kjipt uansett så kan du vel gå ut i regnet og løpe litt, da?". Omg, hjernen!

Men det blir ofte som hjernen har sagt, og plutselig så har jeg tatt på meg både swix og refleksvest OG den der dustete lua som ser ut som en badehette som jeg egentlig aldri har brukt. Skal det være så skal det være.

Det er sånt vær der det ikke regner bare litt, men egentlig ganske mye. Kombinert med fem grader celsius, så synes jeg det er et ganske vanskelig vær å kle seg etter. Har truffet ganske bra hittil (men lua ble litt overkill i dag). Når skoene blir gjennomvåte etter tjue meter innser jeg at det har ikke noe å si om jeg jogger én eller ti kilometer - våt blir jeg uansett.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å snakke om regn og løping, for det er bare sånn det er i Bergen. Det er stort sett vått hele tiden, vi har bare hatt en veldig fin høst hittil. Så vått løpevær er jeg egentlig veldig vant til.

Det jeg ville si var: Motbakker!

Jeg knuser de! Selv om det pøsregner og jeg ble forbiløpt tre ganger av samme person. Jeg kommer meg helt opp hver gang, men det koster litt hver gang også. I dag to runder flere enn i forgårs. Knus, knus, knus! Pulstopper og pust som går helt i stå. Melkesyre som kryper opp gjennom leggene.

Og regnet som fordamper før det treffer kroppen sånn at jeg glemmer å tenke på det.

Jogger rolig hjem etterpå og gleder meg så vanvittig til neste gang jeg skal løpe. Kjenner det i hele kroppen at det her, det her er det jeg driver med, det har jeg har tenkt på og snakket om og savnet og ikke funnet. Og så har det lagt der hele tiden, i den der bakken.

Plutselig stod jeg med hendene over hodet og jublet i dusjen.
Endelig.

mandag 14. november 2016

Planen

Av og til synker hjertet mitt så langt ned i magen at selv øynene blir blinde. Du vet den følelsen i halsen når du kjenner at du veldig snart kommer til å gråte? Det er akkurat som den grøten i halsen legger seg foran øynene også, og jeg blir helt blind.

Jeg kjenner at målet mitt på forrige halvmaraton handlet aller mest om å nå igjen meg selv. Siden jeg ikke klarte det, har det blitt målet for neste også.

Ingenting vondt i det. Det er jo det å perse handler om. Å nå igjen seg selv på sitt beste.

Det er bare det at jeg vil nå igjen meg selv på alle andre områder også. Og så vil jeg bli enda litt bedre enn henne - T anno 2013. Jeg vet jo at det er mulig, for jeg vet at hun ikke var perfekt. Men så kommer disse dagene da jeg bare kjenner hjertet visne og jeg føler meg helt vanvittig alene. Da er det vondt å ha mål som ligger så langt framme, som egentlig er tre år tilbake.

Jeg har et viktigere mål enn alt som har med løping å gjøre. Jeg må nå igjen meg selv, og derfor har jeg bestemt meg for at 2017 blir året da jeg flytter fra Bergen. Det er ikke sikkert det hjelper på noe, for det på innsiden følger som regel med uansett hvor jeg drar. Jeg tror det er det eneste rette.


søndag 13. november 2016

Søndagstur

Bergen har blitt novembergrå og innimellom faller det bittesmå dråper fra himmelen. Jeg ble sittende i pysjen i sofaen lenge etter jeg var ferdig med å spise frokost. Prøvde å finne ut hva slags søndag det her er. Til slutt gikk jeg og skiftet til treningsklær. Den rosa tightsen og swixen. Den lette jakka utenpå, og hansker. Jeg tok på meg langturskoene mine, som er relativt nye, men ganske tunge, sånn at jeg ikke skal løpe så fort. 

Det er alltid litt ubehagelig i begynnelsen når jeg har bestemt meg for å jogge på lav puls. Mennesker som løper forbi forsvinner i horisonten nesten med en gang, og jeg føler at jeg nesten ikke klarer å nå igjen folk som er ute og lufter hunden. Da får jeg jobbet med psyken i samme slengen. Rolig og kontrollert sier jeg til meg selv, og så følger jeg med på pulsen og tar den på alvor og roer ned nesten hele tiden.

Skyene lå tungt over byen, og bare vekselvis kunne jeg se Ulriken stikke frem. Jeg labbet rolig rundt og lot meg selv bli forbiløpt. Etterhvert blir det sjelefred av sånt også. Det er noe ekstremt behagelig med det å kjenne at "sånn kunne jeg fortsatt i evigheter". 

Et sted rundt store Lungegårdsvann kjente jeg dråpene treffe ansiktet som nålestikk, og ikke lenge etterpå begynte det å regne såpass tett at det var best å bevege seg hjemover. Klarte likevel å holde både tempo og puls nede, og ikke bli fristet til å løpe så raskt jeg kunne tilbake til dusjen.


onsdag 9. november 2016

Det som kanskje skremmer meg mest

Jeg har gjort en fullstendig ukvalifisert politisk analyse. Gått gjennom alle mulige punkt som gjør at Trump-bomben (heldigvis ikke bokstavelig, ennå) kunne slå ned. The Apprentice og House of Cards er selvfølgelig viktige punkt i den lista. Sammen med Hemsedalsaken og Brexit. Sammen med "Morna Jens!" og Syria. Sammen med epostservere og kvinnehat. Sammen med leppestiftkjoler og meningsmålinger. Et sted på lista står også en frustrert middelklasse, en frustrert underklasse, frustrerte rikinger og frustrerte idioter. Sammen med et rustbelte som virkelig har rustet i stykker. Sammen med Kanye2020, Kim Kardashian og det å sitte fast mellom Mexico og Canada.

Det som skremmer meg mest

er alle de fullstendig ukvalifiserte politiske analysene. Politikk som memes og personlige historier. Politikk som humor på bekostning av andre. Politikk som ikke klarer seg som bare det. At du leser det her - fordi det landet i fanget ditt, i stedet for å lese noe #viktig.

Jeg er ikke så bekymret for meg. Eller deg. Jeg er bekymret over de hundrevis av one linerne og morsomme bildene som overfyller feeden min. At det er en egen artikkel om at det ble spilt Rolling Stones etter talen til Trump.

I dag er det greit. Herregud, vi er så i sjokk at når jeg gikk forbi treningssenteret så jeg at alle møllene var ledige og alle ellipsemaskinene var opptatt. Det er lov å reagere. Det er til og med viktig.

Men har ikke det egentlig vart hele valgkampen? Har ikke det blitt valgkampen?

Det er det som skremmer meg. At så mange har så lavt attention span at vi tror vi får det fulle bildet av 30 sekunder video uten lyd på facebook. Gidder ikke se debatten.

For ingen som har prøvd å finne ut noe som helst på egenhånd ville vel stemt på Trump?

Nå må vi bare passe på å ikke gå i samme fella selv.

(Minner igjen om at dette er en fullstendig ukvalifisert personlig kommentar, som egentlig ikke har noen verdi for andre enn meg selv.)

mandag 7. november 2016

Mine alternative aktiviteter

Når jeg sier alternativt, så mener jeg alternativt.

YOGA
Jeg har bevegd meg litt inn i yoga-land i det siste. Det er ikke så viktig for meg å være så veldig smidig og tøyelig og bøyelig - så lenge jeg kan ta på tærne mine uten å bøye knærne er jeg fornøyd. Så yoga har aldri vært noe jeg har gjort særlig mye av, det har blitt litt for Dharma (ref. Dharma og Greg) for meg. Jeg sliter rett og slett så mye med hodepine at jeg har behov for avspenning, og jeg kommer over YogaCamp og ble litt solgt over hvor lavterskel det er. Ganske sikker på at dette ikke er for de som faktisk eier en yogamatte.



ROMASKIN
På treningssenteret der jeg går er det en romaskin med fiskespill som gjør at intensiteten varierer naturlig i løpet av det tiden spillet varer. Det er ganske gøy. I kjelleren til foreldrene mine står det en romaskin uten fiskespill, men med intervallprogram. I fiskespillet varierer jeg frekvensen, i intervallprogrammet varierer jeg motstanden. Begge deler er egentlig ganske langt utenfor komfortsonen og langt over i zzz-sonen, men når jeg begrenser det til mellom 5 og 10 minutter etter det jeg egentlig holder på med, så synes jeg det egentlig er ganske ok. Alternativt iallfall.

SPINNINGSYKKEL
Altså, jeg sykler. På en sykkel som står i ro. Alene. Foran meg har jeg en video av at jeg sykler opp alpene, eller på en strand i USA. På ørene har jeg Lørdagsrådet. Målet er å sykle ganske langt, slik at det kan telle som en langtur. Målet er at jeg bare skal gjøre det. Målet er at jeg skal holde beina i gang. Det er aldri morsomt, men det er aldri veldig kjedelig heller. Egentlig trives jeg ganske godt, men aller viktigst er at det kommer til å komme godt med under halvmaraton i april. Jeg gjør det så lenge jeg ikke har lyst ut å løpe i mer enn en time av gangen.

TUR
Altså, tur er ikke  alternativt, men det må inn her. Det handler 98% om overskudd. Jeg er nemlig skikkelig glad i å gå. Om det er å gå i conversene over brosteinen, eller i salomonene over vidden, jeg liker det. Det beste er å gå alene, og det nestbeste er å gå sammen med noen. Fem minutter før vaskemaskinen er ferdig (blir til femten), eller tre timer en lørdag formiddag. Undervurdert og underkommunisert og godt for sjela.

SVØMMING
Jeg skriver opp svømming selv om det ikke blir så mye av det i Bergen. Jeg savner studentmedlemskapet i SiB og tilgangen på basseng. Og så savner jeg sommeren og det å kunne svømme utendørs. Jeg er en skikkelig mamma-svømmer, som svømmer på brystet så rolig som det går an. Det er ikke det at jeg ikke prøver å svømme raskere, det er bare det at kroppen blir som et cruiseskip i vann - altså ganske vanskelig å få fart på. 

Styrketrening og diverse løpsrelaterte økter teller jeg ikke som særlig alternativt i denne runden. 

tirsdag 1. november 2016

Om å bli dumpa

Det er over et år siden jeg spurte han rett ut. Om han trodde det kom til å gå, at jeg ikke kunne gå rundt og ikke helt vite. Jeg trodde han skulle si ja, hvis ikke hadde jeg ikke spurt. I stedet så han på meg og sa nei, det var nok best at det ble slutt.

Så da ble det slutt.

Og jeg gråter fortsatt. Får fortsatt klump i magen og lurer fortsatt på om det kommer til å gå. Om jeg kommer meg gjennom det her på ordentlig.

Jeg vet ikke helt. Jeg var sikker på at vi to var sånne som klarte alt. Vi var bestevenner, vi så hverandre, vi lo sammen og jeg sovnet med hodet mitt i armhulen hans.

Jeg klarer ikke og ønsker ikke å være sint på han. I stedet er jeg sint på meg selv. Så vanvittig forbannet innimellom at jeg ikke klarer å se meg selv i speilet.

Noen ganger sint fordi jeg mistet han.
Andre ganger sint fordi jeg gjorde alt og ville gjort alt for han igjen.

Jeg er lei meg.

Og kommer sikkert til å være det en stund til.

Oktober

Jeg er litt ute av blogg-loopen, men skal vel klare å oppsummere oktober også. Helt kort tror jeg at jeg kan beskrive det sånn: blandede følelser. All in and all out. 

1.
Jeg tok en "Hei oktober"-ferie som gjorde at jeg gikk inn i måneden med trappejogging i 25 grader pluss. Etterfulgt av svømming etterfulgt av pizza og vin.

2.
Begynte såvidt på "Prosjekt sykkel" med 35 minutter på spinningsykkel, etter å ha satt på årets siste vaskemaskin med sommerklær.

3.
5x5 min intervaller, totalt 7 km.

4.
Gikk over et fjell, 2 timer.

6.
45 minutter på tredemølle.

8.
Gikk over et annet fjell. 5 timer.

10. 
Halvtime rolig jogging.

11.
1 time fjelltur.

16.
5 og en halv time fjelltur.

17.
Fortsatte "Prosjekt sykkel" med litt over en time på spinningsykkel.

18.
20 minutter på tredemølle.

22.
40 minutter løping, etterfulgt av utfall-bonanza i nygårdsparken.

23.
Toppet "Prosjekt sykkel" med over en og en halv time på spinningsykkel.

29.
Bevegde meg tilbake til nordnes i joggeskoene og avsluttet joggeturen på vinmonopolet.

Medregnet fjellturene ble det 70 km i oktober. Ikke medregnet er jeg litt usikker, jeg har glemt å tenke på det.


mandag 24. oktober 2016

Aktivitet

Jeg har anerkjent sperren jeg har opparbeidet i hodet mitt mot å løpe intervallene som står på treningsplanen. Det er ikke det at jeg ikke vil. Det er det at jeg to ganger på rad har sprukket på første intervallen og jeg må bryte den trenden og da blir det plutselig så viktig. Og viktig er av og til vanskelig.

Jeg puster med magen og tenker på at det er over 20 uker til jeg skal løpe halvmaraton, og jobber med å godta meg selv og innsatsen min - og i morgen, da prøver jeg på intervallene igjen.

Det er flaks at når jeg ikke løper så gjør jeg andre ting som kan være ganske konstruktivt. Jeg kaller det aktivitet. Fjellturer som gjør godt for sjelen og vennskapene og beina og ansiktet og D-vitaminlageret. Utfall i Nygårdsparken til jeg så vidt klarer å gå hjem. Og det beste: jeg har nådd oktobermålet om å gjennomføre ganske lange sykkelturer på spinningsykkelen. Det tror jeg er nøkkelen for at jeg skal kunne gjennomføre relativt mange lange økter på lav intensitet før april kommer.

Jeg er klar over at løping er viktig og nødvendig for å bli en bra løper. Heldigvis for meg så er løping favorittaktiviteten. Av og til har jeg bare behov for å gjøre litt helt andre ting også. Svømme og gå og sykle og styrke og ellipse. Sånn at jeg er klar for de ukene jeg bare har lyst til å løpe korte intervaller og treige langturer. Ta på meg løpehanskene og løpelua som ser ut som en badehette. Ha fylt opp sosial-treningskvoten til de lange mørke turene i desember.

Det er greit å ha litt flere bein å stå på, drive på med litt avvenning, gjøre noe annet, etc.
Det er oktober, dere.

søndag 16. oktober 2016

Søndag

Det koker litt i kroppen. En følelse av at det er på tide å komme seg videre og finne nye ting å konsentrere seg om. En blanding av våryrhet og høstmørke. Og samtidig holder jeg fast i en slags kontinuitet der jeg stadig holder meg i bevegelse.

Denne uka har jeg nesten ikke løpt. Jeg hadde et skikkelig dårlig forsøk på tirsdag der ingenting hang helt med. Så jeg har gått mye i stedet. Litt overalt. Noen ganger for å få opp pulsen og noen ganger bare for å komme frem. Og litt bare for å kjenne på høsten og at sola har blitt med oss helt hit - og en kveld for å stirre mot himmelen og håpe på å se nordlyset. Helt uten hell.

I dag våknet jeg av alarmen, og hadde ferdigpakket sekk. Søndagsturen var for en gangs skyld planlagt, og jeg slapp å gå alene. Det ble en fin tur med lav puls og mye glede. En sånn jeg pakker inn og tar med meg inn i vinteren. Husk at fjellene ligger der og venter selv når alt går litt i dvale.

Jeg har noen mål for uka som kommer:
Gjennomføre de to intervall-løpeøktene som er planlagt.
Gjennomføre en langtur, enten på beina eller på sykkel.

fredag 7. oktober 2016

Stille i fjøset

Vet dere hva? Jeg har vært litt stille i det siste. Litt sånn pjoff pjoff, hvor ble tiden av?

Litt usikker på hvor jeg skal plukke opp tråden, for jeg har ikke så mye lurt å si om løpingen i det siste. Jeg bare gjør det. Åtteminuttsintervaller på mølle i går for eksempel. Shit, tenkte jeg. Men så gjorde jeg det og kryss i boka (eller kryss på planen som henger på kjøleskapsdøra). Da var det gjort, og jeg glemte å tenke på det mens jeg holdt på.

Jeg har fått et gnagsår. I skrittet. Etter det altfor lange halvmaratonet. Så tankene mine går mest dit. Rett i skrittet, liksom. Kjenner det etter noen kilometer løping at det har gnagd seg frem igjen. Har variert med både truser og bukser, men finner ikke ut så mye lurt. Det tar vel bare tid, eller noe sånt. Later som ingenting og fullfører det jeg hadde tenkt.

Det er litt zen i grunn. Jeg prøver å gjøre litt av alt og ikke tenke så mye. Følge planen, og fylle på med sånne ting jeg ikke visste jeg ville. Svømming og sykling og i dag: ligging på sofaen med tacomage og is i fryseren.

Jeg er på et fint spor, og det er utrolig deilig å gå inn i oktober med en slags fremtidsoptimisme.

tirsdag 4. oktober 2016

Om september

Kort fortalt: September har ikke vært måneden for de store måloppnåelsene og personlige rekordene - og det er helt greit. September har vært en slags hvilemåned der jeg har kommet meg over forrige halvmaraton og begynt å forberede meg på innsatsen som skal legges inn mot neste.

04.
Halvmaraton. 21,1 km på rekordlange 2 timer og 47 minutter. Ikke så mye mer å si om det!

08.
1,8 km på 10 minutter. Fordi.

10.
Intervaller, 4x5 minutter, totalt 6 km.

12.
Liten tur på Fløyen.

17.
Diverse trening sammen med en venninne. Kombinasjon av intervaller og styrke, ca 2 timer.

19.
Liten tur på Fløyen.

20.
Intervaller, 4x5 minutter, totalt 5,7 km.

23.
En minijogg fordi jeg følte beina kom til å falle av hvis ikke. 3,2 km.

2016: ca 39 km
2015: 42 km
2014: 5 km
2013: 38 km
2012: 7 km
2011: 21 km

lørdag 24. september 2016

Accidental Courtesy

Det er litt unntakstilstand når Bergen internasjonale filmfestival arrangeres. Plutselig sitter jeg i en kinosal rett etter jobb før middagen er spist, sammen med en litteraturviter og en arbeidsledig og ser en dokumentar om norsk elektronikahistorie. Eller sånn som i går, når jeg like før midnatt satte meg ned like før midnatt for å se en film jeg egentlig ikke visste noe om. Accidental Courtesy het den. Når jeg gikk ned trappen fra kinosalen visste jeg én ting: denne må jeg fortelle om.

Historien er rett og slett ganske unik. En svart mann som oppsøker og blir venner med medlemmer i Ku Klux Klan og nynazister. En mann som er en uhyre dyktig musiker, og som har spilt med mange av de skikkelig store i amerikansk musikkhistorie, men som på et tidspunkt spilte i et countryband og fikk et helt lokallag i Ku Klux Klan til å danse. 

Filmen er urovekkende feel good. For gjennom vennskapene han danner med de i utgangspunktet skeptiske Klan-medlemmene så rustner verdensbildet deres, og flere profilerte Kluxere (er det lov å kalle dem det?) melder seg ut og som et symbol på den gjensidige respekten gir de fra seg de hvite, dekorerte kappene sine til Daryl, den svarte mannen. Det er umulig å ikke le når den tidligere klan-lederen besøker Daryl i Washington DC og de sitter på hver sin rad i turistbussen og klanlederen sier "Sorry that you had to sit in the back, Daryl". 

Den urovekkende feel gooden får et brått avbrudd når vi blir tatt med til Ferguson og Black Lives Matter-bevegelsen. De er rasende for at Daryl bruker tiden sin på å bli venner med klanmedlemmer, og at han tar vare på kappene og de undertrykkende symbolene han får fra dem. De kjemper her og nå, og at Daryl siden 1990 (bare) har samlet 26 kapper imponerer de lite. Det er ekstremt interessant å høre ambisjonene til de som kjemper for svarte : De ønsker et segrigert samfunn der svarte kan ha sin egen økonomi, beskytte sin kulturhistorie og slippe å forholde seg til hvite. Og de er villige til  å sloss for å få det. Det minner urovekkende mye om klanmedlemmene sine ønsker om hvordan verden skal være. Daryl sin strategi passer dårlig inn i det bildet.

Han sier det best selv. Svarte opplever det som at han svikter deres sak. Klanmedlemmer og nynazister opplever at han setter bildet deres av svarte på prøve ved å være enn ordentlig venn som lytter til det de har å si. På samme måte opplever de største rasistene det som at hvite mennesker som behandler svarte som likeverdige at de svikter den hvite arven. 

Det er tankevekkende og vondt. For jeg vil jo helst leve i feel gooden, at for hver menneske Daryl møter så blir verden et bedre sted. Samtidig er det heldigvis umulig å ikke tro på Daryl og det spørsmålet han prøver å finne svar på: Hvordan kan noen hate meg når de ikke kjenner meg? Det hele filmen viser er at de som blir kjent med han hater han ikke. Det er jo et sted å begynne.

tirsdag 20. september 2016

Sånn

Jeg har en litt rar følelse i magen. Går utenfor komfortsonen min og blir med på det andre synes er gøy. Jogger alene med tunge bein i dagene etterpå. Vet at beina er tunge fordi jeg er på vei et sted, og vet at de må være tunge før de blir lettere. Vet at det jeg holder på med nå er viktig, nødvendig og noe jeg har lyst til.

Og så føler jeg meg så veldig håpløs samtidig. Ser meg selv utenfra på joggetur og ser bare en som ikke helt får til, og hører hun som sa "ja, det er jo ikke så veldig bra" om halvmaratonet mitt i bakhodet. Det er ikke det, jeg vet at det ikke gikk bra, det er bare det at det var viktig for meg likevel. Orker ikke å psyke meg selv ned når jeg jobber med å psyke meg opp. Men så rakner det litt likevel.

Altså, jeg skriver det her nå fordi det egentlig går ganske bra med meg. Jeg har fortsatt en følelse i magen av at det jeg holder på med er verdt det. Fordi jeg liker å løpe, og fordi jeg liker å være en som løper. Jeg skriver det fordi jeg vet at det ofte skjer noe inne i meg når høsten kommer, og fordi jeg er så redd for den personen jeg kan være i mørket. Jeg prøver bare å anerkjenne følelsene mine før de vokser seg store.

Så akkurat nå jobber jeg med ettervirkningene av at mitt siste halvmaraton helt objektivt stempler meg som en dårligere løper enn 98% av alle andre som har løpt et halvmaraton. Jobber med å spore meg selv inn igjen på stoltheten og veien videre.

Følger en slags plan som jeg prøver å holde, men prioriterer egentlig én ting over alt det andre: å øve på å snu den negative stemmen inne i meg til å bikke over til positiv, eller i det minste nøytral.

Sånn har jeg det.

søndag 11. september 2016

Neste steg

Første steg på veien er over. Denne uka har jeg brukt på å tenke på neste. Eller først har jeg hvilt litt, øvd på å ta på joggeskoene igjen og så tatt en liten joggetur for å kjenne etter om det her faktisk er noe jeg vil. Det er det faktisk.

Jeg har egentlig ikke brukt så mye tid på å tenke på neste mål, for i bakhodet har det hele tiden vært Bergen City Marathon. Heldigvis er universet mer uforutsigbart enn som så. I helgen møtte jeg noe tilfeldig en person som også er glad i å løpe, og som har et løpemål jeg ble invitert til å henge meg på. Det betyr at løpehodet mitt ble litt turbulent, spent, nervøst og ikke minst giret. 

Det ligger an til at mitt neste mål er dette:
1. Halvmaraton i utlandet.
2. April.
3. 2:20

Det sykeste er at det er noe inne i hodet mitt som tror at det her er helt fullstendig realistisk. Det her, det skal faktisk skje.

onsdag 7. september 2016

Litt om alt

Jeg hører på Sang til Sonja og sitter plutselig på toget på vei ut fra Oslo S april 2015. Kjenner på den samme lengselen til Bergen, utopi-byen min mellom alle fjellene. Hører på Hjerteslag og kjenner hjerteslagene til det knuste hjertet mitt, i kjelleren på Garage sammen med alle andre og helt alene. Jeg stod bakerst, og etter siste ekstranummer gikk jeg rolig opp trappene, ut dørene med spellemannhåndtak og så løp jeg og tok siste bussen hjem.

Det minner meg om en norsk film, om oppvekstromaner og om de to siste årene i livet mitt. De to årene som skiller seg sånn fra alle de andre.

Jeg er mer enn det jeg blogger om. Akkurat det er litt godt å kjenne på når jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om søndagen var en opptur eller et nederlag.

Sender en stor pakke i posten i dag, og på vei til butikken prøver jeg å finne ut hva neste mål er, og hvordan jeg skal komme dit og hva jeg skal gjøre i morgen. Har tenkt på å finne et nytt treningsprogram å følge, om bare litt. Har foreløpig ikke kommet på noe lurt, så planen for i morgen er litt lavterskel styrketrening eller en liten tur med joggesko.

Det er ikke så farlig. Det ordner seg.

søndag 4. september 2016

Comeback

Jeg nådde to av målene mine i dag. Jeg møtte opp, og jeg kom i mål. Midt i mellom der skjedde det mye, det var tøft og tungt, og hyggelig og lett. I motsatt rekkefølge. Jeg endte på en tid som er min hittil lengste - men det ligger en pers i det også, for så lenge har jeg aldri løpt før.

Det føles litt rart å si det, men jeg er egentlig fornøyd. Det viktigste for meg når jeg meldte meg på var det å komme tilbake, og nå er jeg her ... nesten. Jeg må bare løpe litt til, trene litt mer, melde meg på flere konkurranser, og så - en dag: målet.

Jeg føler jeg har gjort det meste rett de siste dagene, men jeg har vært veldig klar over at grunnlaget har vært noe tynt. Likevel, her er sånn ca hvordan det føltes underveis:

Start:
Hold hodet kaldt.

100 m:
(Jogget forbi ei som gikk), ikke kaldt.
La meg bak to tyske pensjonister og bestemte meg for at de skulle få lov å dra. Var en del av en gruppe og de litt bak meg snakket om hvilke mål de hadde, og alle var nok litt mindre ambisiøse enn meg. De var også ganske andpustne allerede. Jeg følte meg veldig lett og sterk.

1 km:
Dette gikk fort. Jeg hadde lav puls og lå bak tyskerne. Resten av feltet hadde dratt fra oss, men det var helt greit. Jeg kjente på hvor mye bedre følelsen allerede var enn forrige gang, da jeg startet altfor hardt.

2 km:
Hadde løpt fra tyskeren og nådd igjen en annen rygg. Han ble kompis-ryggen min en stund. Han hadde tidligere hatt hjerteproblemer, og det var fire år siden sist han hadde løpt dette løpet her, men han hadde løpt flere andre løp i mellomtiden. Han hadde ikke så veldig høye ambisjoner, og var veldig positiv for hver milepæl vi nådde.

3 km:
Hadde løpt fra kompisryggen, og begynt å nærme meg to jenter som var yngre enn meg. Var ferdig med løpets bratteste motbakke (ifølge meg), men ikke den seigeste. Hadde blitt belønnet med nedoverbakke, og jeg var veldig fornøyd med at jeg allerede plukket rygger, selv om tempoet og pulsen var forholdsvis lav.

4 km:
Hadde nådd igjen jentene og lå litt i ryggen på dem mens jeg peilet meg inn på neste rygg. Plutselig var vi kommet til første drikkestasjon, og jeg var fornøyd med at den var flyttet litt frem i forhold til sist jeg løp. Den gangen var det tomt for drikke på første drikkestasjon, men denne gangen stod de klare (sånn som det må være). Jeg tok mine første steg mens jeg drakk.

5 km:
En flat km som inkluderte en vending, så jeg fikk en titt på de raskere løperene og syntes ikke de så særlig skumle ut.

6 km:
Nådde igjen ryggen jeg hadde sett meg ut og la meg bak henne. Det var ikke hun særlig interessert i, så hun sakket ned veldig og slapp meg forbi. Her var det plutselig en drikkestasjon til, og jeg gikk litt igjen.

7 km:
Hadde løpt fra alle ryggene mine og fortsatte for meg selv. Hadde også begynt på en ny stigning. Det var ikke særlig bratt, men det var seigt og varte lenge. Det tok ikke så veldig lang tid før jeg møtte en motorsykkel og mannen som ledet hele greia og var tilbake til start. Det ble egentlig veldig tungt etter dette. Det er noe med å få se hvor treigt og teit du løper. Det er hakket gøyere å være den raske av de treige enn den treige av ... alle. Jeg levde litt på alle de jeg allerede visste at lå bak meg, og at jeg fortsatt egentlig følte meg ganske bra.

8 km:
Her fikk jeg fullstendig knekken. Det var uventet og egentlig skremmende. Hittil hadde alt gått relativt fint, og jeg hadde plutselig en ny rygg foran meg som jeg siktet meg inn på. Men pulsen viste over 200 selv om tempoet var relativt lavt (når jeg ser på høydeprofilen nå, så ser jeg at det skjedde en del stigning før dette punktet, som sikkert hadde en del innvirkning). Jeg kaldsvettet og følte at jeg ikke hadde kontakt med kroppen. Det føltes som tankene mine ikke fikk kontakt med tankene mine, og jeg var faktisk litt redd fordi det hele føltes så veldig uvant. Vurderte å kaste inn hele håndkleet når jeg passerte et røde kors-telt her, men valgte å heller prøve å justere ned tempoet. Pulsen var fortsatt like høy, og jeg valgte til slutt å gå. #vendepunktet. Det tok lang tid før pulsen var senket og jeg begynte å jogge rolig igjen, men kaldsvettingen ga seg ikke, og nordavinden føltes brutal. Jeg frøs, selv om det var rundt 20 grader. For å si det sånn: Den ryggen foran meg forsvant, og jeg så den ikke igjen før i garderoben.

9 km:
Herifra var det meg mot veien og det handlet mest om å motivere meg selv til å fortsette og å ikke la noen av de bak meg slippe innpå. Det gikk jo egentlig ganske greit, for selv om jeg sikkert hadde sikt en km bak og en km frem, så så jeg ikke en levende sjel. Jeg hadde fortsatt skyhøy puls og vekslet på å gå og å jogge og lurte på hvordan det her kunne skje (lurer fortsatt, egentlig, for alt under 15 km i kontrollert tempo har jeg jo kontroll på).

10 km:
Husker at jeg trodde at 9 km skiltet var 10 km, og at når 10 km kom så var det litt kjedelig, men også veldig selvsagt. Noen av vaktene ropte og sa at jeg var over halvveis nå og jeg lurte på om hun visste hvor lang halvmaratondistansen er.

11 km:
NÅ var jeg over halvveis, og NÅ snudde løypa og NÅ når jeg kjente på optimismen gikk jeg rett inn i en motbakke. Dette var også et av de mest øde områdene i løypa. Møtte på noen sauer jeg fikk lyst til å si "Bæ" til og så tenkte jeg "nå har det klikket helt for deg" og så tenkte jeg at jeg heller kunne blogge om søte dyr på veien, slik som Siri. Møtte også en delegasjon av en britisk heia gjeng, og ble egentlig ikke såå motivert av å høre "You will cross the finish line eventually", men jeg smilte og ga tommel opp likevel.

12 km:
Enda en tung motbakke og jeg skjønner ikke hvor alle de kom i fra. Heldigvis et par unge gutter på toppen som heiet på en gående meg og minnet meg på at det finnes en dusj et sted og at etter motbakken ble det unnabakke. Score, altså. Her fikk jeg litt piff tilbake, selv om jeg visste at løpet egentlig var kjørt. I tillegg var jeg så vanvittig, vanvittig lei av å være alene i the wilderness.

13/14 km:
Her hadde de lagt om løypa litt siden sist, og det var egentlig en veldig hyggelig omlegging. Akkurat passe mye nedover, og jeg fikk løpe den seige bakken i motsatt retning, da var den overraskende nok ikke så seig. (Men overraskende nok ganske seig likevel). (Innså nå at dette var km 14 og ikke 13, og jeg aner ikke hvor jeg begynte å tenke feil, men generelt: 8-20: ensomhet).

15 km:
Lang nedoverbakke, men endte i bratt oppoverbakke, og på denne km tror ikke jeg jeg så et eneste menneske, ingen konkurrenter, og ingen frivillige. Eller, jeg møtte et par på sykkel som sa at det ikke var så langt igjen nå. De skulle bare visst.

16 km:
Drikkestasjon der jeg sa "ja, takk" til alt, både vann, sportsdrikk og banan. Resten av km var en lang og seig motbakke (herregud, hvor mange var det av de?), men det kom ikke som en overraskelse, siden det var denne km jeg nådde igjen så mange så veldig mye tidligere. Uansett om jeg så fremover eller bakover så jeg ingen nå. Så jeg gikk. Og jeg jogget mens jeg telte lyktestolper. Og så gikk jeg litt til.

17 km:
Her jogget jeg litt og var fast bestemt på å fokusere alt jeg kunne på å komme fremover.

18 km:
Her hadde jeg fått knekken igjen, og plutselig ble jeg forbiløpt av de to jentene jeg ikke hadde sett snurten av siden den fjerde kilometeren. De hadde en skikkelig heiagjeng i det de løp forbi meg, men jeg så at de 200 m lenger fremme begynte å gå. Det var dessverre altfor langt frem for meg til at jeg kunne klare å nå de igjen på det tidspunktet.

19 km:
Altså, det er her du skulle ønske at det bare kom et mirakel og stilte klokka tilbake en time eller noe. Men det skjer jo ikke. Det er jo det som er med knekken, når den først har kommet så slipper den ikke taket. Jeg visste godt at alt hadde raknet, og det var ikke så mye å gjøre med det. Jeg jogget litt innimellom likevel, men ...

20 km:
ENDELIG ferdig med alle motbakkene. Men null krefter til overs. Kan jeg ta denne snarveien? Kan jeg legge meg i denne grøfta?
Plutselig lå det en mann rett bak meg som hadde satt i gang sluttspurten LITT før det jeg så for meg var fornuftig i forhold til det løpe jeg hadde løpt. Men ikke søren om en mann jeg ikke hadde sett i løpet av hele løpet skulle ta meg igjen her. Så jeg svarte og ga alt jeg hadde. Når jeg snudde meg så så jeg at han bare hadde sprunget for å sette seg i bilen. Det var da jeg tenkte at jeg skulle ønske jeg ikke hadde lagt så aleine så lenge, for det hjelper så vanvittig å ha noen rundt deg som hjelper til med tenkinga, som gjør det opplagt at det er viktig å holde ryggen, ikke slippe, henge seg på.

Det jeg også så når jeg snudde meg var at kompis-ryggen lå rundt 500 m bak meg, og da holdt jeg tanken om at ikke søren at noen skulle nå meg igjen. Så jeg ga det jeg hadde, selv om jeg kjente at det ikke akkurat var så veldig imponerende.

21 km:
Det her går.

Tid:
02:47

Så det her er fortellingen om en liten kollaps. Men vet dere hva?
Løpet var en liten fiasko-forestilling, og jeg kjente at det var ganske flaut underveis. Etterpå, derimot, så kjente jeg på hvor vanvittig stolt jeg er. At målet om å møte opp faktisk var det viktigste for meg. Det å melde meg på og det å kjenne på alle de følelsene igjen. Det å legge en innsats i å fullføre noe, og det at jeg ikke ombestemte meg underveis. Det høres kanskje ut som psyken sviktet underveis her, men den gjorde egentlig ikke det. Den hjalp meg fremover hele veien, det er bare nå når jeg ser tilbake at jeg kjenner på hvor vondt det var. Jeg lovte meg selv rundt 12 km at jeg ikke skulle komme med en eneste unnskyldning for hvorfor dette ikke gikk veien, og det skal jeg heller ikke. I dag var jeg ikke godt nok trent til å levere noe bedre. Men jeg gjennomførte, og jeg er på vei.

lørdag 3. september 2016

Dagen før

Først: Nå gleder jeg meg.
Så: Og så er jeg ganske nervøs også.

Jeg gjør overtroiske ting og prøver å huske hvordan det var sist. Har puttet en neve superchips i en pose og lagt den i sekken. Det er overlevelsestips nr 1 for tiden rett etter målgang for meg. Jeg har gått rundt i løpetights og sports-bh siden jeg kom hjem fra jobb i går. Jeg har studert løypekart og høydeprofil og stilt halvmaraton-relaterte spørsmål på jodel.

Jeg har ladet pulsklokken og holder på å lade kroppen også. Har vært ute og bevegd på beina, og kjenner hvordan det kribler i løpefoten når jeg forteller meg selv at i dag skal jeg bare gå fort. Jeg har tenkt ut overlevelsesstrategier for når det begynner å butte i mot. Tanker for 1 km og for 16, og den siste motbakken før mål.

Jeg føler meg forberedt og uforberedt og jeg slapper av med høy puls.
Akkurat sånn det skal være, tror jeg.

onsdag 31. august 2016

Om august

Jeg kjenner litt på panikken i magen når jeg skal fortelle om august, for ... august skjedde bare ikke. Hodet hoppet over august og landet i oktober. Med alle nedbørsrekordene som kommer så beveger hodet mitt seg sakte mot jul, og i dag når jeg gikk fra jobb hadde allerede gatelysene slått seg på. Jeg derimot, har slått meg av. I likhet med alle andre så har jeg pådratt meg en liten forkjølelse. Den er så liten at jeg vanligvis ikke ville tenkt på den, men nå når jeg tenker på løp igjen, så skulle jeg gjerne hatt litt astmamedisin. Neida.

Sånn har i hvert fall august vært:

3.
En tur rundt Store Lungegårdsvann der jeg bare presset fart, og løp så raskt jeg klarte før jeg gikk litt for å hente meg inn. Intervaller, men ikke på den der kontrollerte måten. Jeg hadde bare behov for å kjenne litt etter.

5.
Sushiløping. Altså en liten løpetur for å hente sushi 2 km hjemmefra.

7.
Enda en kort løpetur, sånn fordi. Jeg tror den fordi-en kom av en dårlig samvittighet over at jeg ikke helt fikk til å legge inn de der langturene jeg følte jeg burde.

10.
Tredje på rad under 3 km.

15.
Bam, over 15 km i halvmaratonløypa til Bergen City Marathon. Fikk knekken opp fjellveien, og ble ganske kald også, fordi den sola som i utgangspunktet var der bestemte seg for å gå ned.

17.
3 timer rolig fjelltur som gjorde godt for sjela.

18.
Én time fjelltur jeg ble mye mer sliten av. Rakk såvidt quizen.

20.
2 timer rolig jogg rundt Store Lungegårdsvann. Rundt og rundt og rundt. Veldig zen, veldig fint for hodet, og tiden gikk mye raskere enn jeg hadde forestilt meg. Kjente 2-timersknekken på den siste runda, akkurat som forventet. Fikk litt troen denne dagen.

22.
6 km ute i den løypa som går litt overalt forbi der folk jeg kjenner en gang bodde. Litt som livet ellers, nesten.

27.
Eneste mølleøkta i august. En helt ok intervalløkt og en følelse av at møller er kjedelige.

(Det er mulig jeg finner mølla igjen i kveld, men jeg er litt usikker på hva som er best av litt rolig jogging og helt rolig avslapning for å bli kvitt den innbilte forkjølelsen.)

Totalt: 53 km løping
2015: 62 km
2014: 10 km
2013: 142 km
2012: 88 km
2011: 5 km

Store variasjoner i augustene mine, med andre ord.

mandag 29. august 2016

Siste uka før løp - "man trenger ikke å vite hvor man skal - bare at man skal komme dit"

Dette er ikke en "how to"-guide fylt med gode tips til hvordan du kan være best mulig forberedt til et løp. Hva du skal spise, hvilke økter du skal løpe eller hvordan du skal hvile.

Det her er tross alt min blogg, og det er en veldig uperfekt blogg. For hver økt jeg logger er det stort sett en som blir skjøvet litt på til den forsvinner. Det er ikke helt ideelt å tenke på sånn en uke før det som skal bli mitt femte halvmaraton, så jeg vil heller mimre litt tilbake.

Hvor begynner jeg? Kanskje med at jeg har gjort et helhjertet forsøk på å fylle en tom termos.
I februar opplevde jeg å stivne veldig i leggene, det har jeg egentlig glemt litt nå, men jeg er glad jeg kom over det. I februar kjøpte jeg meg også nye joggesko, og jeg blogget om et nederlag. Jeg skrev også noe av det som har klart å definere meg siden:
Det er fortsatt mye vanskelig, og det kommer det til å fortsette å være en stund til. Målet må være å få all denne tiden der livet kjennes så voldsomt på pause, til å være tiden der jeg klatrer noen steg på stigen. Der jeg kan bruke litt av tiden jeg har til overs på å gjøre kloke valg og løpe nok til å kunne svare at det som gjør meg glad er løpingen - og den gjør jeg litt av hver dag.
I mars løp jeg med minus på løpekontoen, i tillegg til å minne meg selv på at det er viktig å gå i sine egne sko. Mars handlet i grunn veldig, veldig mye om kjærlighetssorgen, og da kjenner jeg at jeg har det mye bedre nå. Heldigvis hadde jeg en skikkelig bra løpetur også. I april gikk jeg og tenkte på fjellet, Jeg tenkte noen siste tanker før staffeten, og ikke minst, jeg meldte meg på det her halvmaratonet og satte noen mål. Jeg skrev også noe som er akkurat sånn jeg føler det nå:
Det er den litt vonde foten når du endelig bestemmer deg for å jogge rolig en kort tur. Den som går over med en gang du har tatt av joggeskoene, og blir erstattet med en gryende forkjølelse når du kommer ut av dusjen.
I mai skrev jeg litt om treigeklubben og drømmen min om å ikke være medlem der lengre. Det var også ca på denne tiden at ting begynte å bli litt behagelig igjen. Jeg øvde på å trene psyken ved å gå på fjellturer der andre bestemte sted og tempo. Jeg var fornøyd med at nyttårsforsettet fortsatt holdt (det gjør det fortsatt), og at hverdagsjogging var en del av livet mitt.

I juni begynte jeg for alvor å slippe taket på kjærlighetssorgen og sperrene. Jeg skrev om overskuddsløping og etter å ha løpt bakkeintervaller skrev jeg noe jeg trenger å bli minnet på:
 Det er den der overveldende følelsen av at livet er noe som er verdt å kjempe seg gjennom.
Jeg brukte også tid på å forsvare meg selv som løper, og plutselig var juni forbi.

I juli løp jeg mye mer enn på lenge, og påsto at jeg nesten kan løpe halvmaraton på viljen alene. Akkurat det får vel tiden vise. Midt i alle de gode løpeturene så sa jeg plutselig nei selv om jeg hadde kommet meg over dørstokkmila. Det ble likevel nesten 90 km totalt i juli på meg.

August har vært en måned med dalende motivasjon, noe som kommer frem her og her, men heldigvis med noen oppturer også, ikke minst er jeg glad for å ha reflektert over hva jeg liker med løping som ikke har med løping å gjøre og hvor fornøyd jeg egentlig har vært med veien mot målet.

Så hvordan har jeg det nå en uke før løpet?
Jeg er pissnervøs og føler meg fullstendig utrent. Litt usikker på om jeg har løpt noe i det hele tatt faktisk. Da er det fint å se tilbake, se at jeg har tenkt lure tanker og hatt en for meg jevn fremgang både når det kommer til antall økter, lengde og ikke minst glede. Det aller fineste for meg er å kjenne på hvor viktig det her har vært for meg, og hvordan jeg egentlig har kommet til mål bare ved å stille på startstreken.

mandag 22. august 2016

Ting jeg liker med å løpe som ikke handler om å løpe

1. Når jeg kommer ut av dusjen og har håret i turbanen og legger meg ned på badegulvet/tar på meg pysjen.

2. At jeg ikke trenger å involvere andre mennesker i løpingen min (men at jeg av og til gjør det likevel).

3. Når jeg plutselig finner ut at jeg har sjokolade i skapet (fordi jeg kjøpte den med meg på vei hjem fra løpinga), og sitter i sofaen og spiser sjokolade selv om det er mandag, uten at jeg får elendig samvittighet.

4. Følelsen å ligge i senga med lår jeg kjenner at er slitne.

5. At jeg har noe å si når han der ute på byen spør om jeg har noen hobbyer, og at jeg ikke merker når han går når jeg er midt i analysen av femte kilometer i mitt tredje halvmaraton.

6. Å analysere løpeturen i alle de ulike appene ting blir logget i etter jeg kommer ut av dusjen og er ferdig med å ligge på baderomsgulvet.

7. Fremgang.

8. At folk automatisk tror du har bittelitt mer kontroll på livet når du forteller at du liker å løpe enn det som egentlig er realiteten.

9. Det at jeg alltid tenker noe positivt om alle jeg løper forbi når jeg er ute og løper. "Fint hår!" og "Fine sko!" og "Fin jakke!", men sjelden noe mer intelligent enn det.

10. At jeg plutselig i dag etter å ha løpt der ganske ofte oppdaget at jeg faktisk løper under helikopterlandingsplassen på Haukeland uten å ha tenkt over det. Følte meg på en veldig rar måte som en superhelt. (Det her handler litt om å løpe, men også om den der deilige følelsen av å orientere seg steder man egentlig ikke er kjent, og plutselig vet hvor både øyebygget og hudbygget og kvinneklinikken er uten å egentlig ha vært på Haukeland - bare løpt forbi).

11. De stolte snappene jeg sender til en spesifikk venninne som jeg vet at alltid heier på meg.

12. At det å klippe tåneglene plutselig gir mening på et dypere nivå.

Sikkert to ting til.

fredag 19. august 2016

Veien mot målet

... Målet er veien, osv.

Jeg løp x km på mandag. På x km brukte jeg y minutter. (Det er vel ikke sunt for dere å vite faktisk hvor langt og raskt jeg løp?). (Ikke si det til noen: x = 15 og y = 120). Altså, det gjør meg akkurat litt bekymret for målet om å løpe et behagelig (eller raskt) halvmaraton om to uker og to dager. Jeg får faktisk akkurat litt vondt i magen når jeg tenker på det. For det er jo fryktelig langt, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke egentlig har gjort nok. Nå er det nesten ikke tid til et skippertak heller.

Så kommer jeg på at det er litt sånn det føles. Den der lille løpsredselen og prestasjonsangsten som kommer snikende når det er for sent å snu og for sent å trene på seg trygghet.

Jeg kommer til å stå på startstreken. Jeg skal over mållinja. Og alt det som skjer mellom der orker jeg ikke tenke for mye på.

Det jeg heller tenker mye på er:
1. Jeg er ganske heldig som løper. Jeg tenker ekstra over det når jeg løper kloss forbi Haraldsplass sykehus og folk i rullestol sitter røykende i røykehytta. Da føler jeg meg i overkant privilegert. Jeg er egentlig ganske fornøyd med det å i det hele tatt ikke ha en mild forkjølelse som tetter neseborene, og enda mer takknemlig for at føttene og resten av kroppen har holdt ut den belastningen jeg har påført den.

2. Jeg er ganske heldig som har mulighet til å løpe nesten når jeg vil og hvor jeg vil og at det som oftest stopper meg er at jeg skal gjøre noe jeg synes er gøyere. Andre ganger er jeg bare lat. Ganske ofte er jeg og joggeskoene et helt annet sted enn det jeg trodde når jeg først tok de på.

3. Jeg er ganske awesome som plutselig er sur når jeg ikke løper x km raskt nok, når det ikke er lenge siden jeg syntes 2 km (eller 0,2) var mer enn nok. Det er ganske kult å være på en oppadgående kurve, og føle at om det der halvmaratonet bare var om tre måneder, DA ... For om tre måneder er det kanskje et nytt, eller om et år, eller ti år. Jeg er på vei.

4. Jeg er faktisk latterlig fornøyd med at jeg har klart å pushe både fart og distanse (bare ikke samtidig), og jeg er stolt av de bittesmå turene jeg har lirket inn de dagene jeg egentlig ikke hadde tid.

På et punkt lovte jeg meg selv å ikke bli opphengt i følelsen av å egentlig ikke være bra nok til å løpe. Det er ikke alltid like kult å skrive om løping, siden det ikke alltid føles som jeg løper (ganske ofte lunter og loffer jeg). Det kan være skikkelig skummelt å stå med startnummeret og se at alle andre ser ut som de løper. Heldigvis er løping og løp både en idrett der folk konkurrerer mot hverandre, men også en aktivitet hvor det er lov å bare kjempe mot seg selv. Både med tanke på tider og rekorder, men også den stemmen i hodet som forteller meg at det er best å finne en grøft. Det er ikke mange andre steder hvor de aller beste kan konkurrere med de aller dårligste og det er greit. Det gjelder bare å følge de spillereglene som gjelder, og å innse sine egne svakheter, men hei, det har vel aldri vært et problem?

Jeg identifiserer meg med alle som blir anpustne ved å gå opp en trapp og som heller graver seg ned under dyna enn å gå å hente posten i regnvær. Jeg identifiserer meg også med de som snakker om joggesko og analyserer høydeprofiler og som liker min/km bedre enn km/t.

Egentlig handler det bare om en ting, og det er noe alle klarer uansett nivå:
Å komme seg ut, og sette en fot foran den andre.
Plutselig så er du i mål, og da ser du at hver målstrek er en ny startstrek.

tirsdag 16. august 2016

AUG

Hittil har ikke august vært så kult. Julimotivasjonen forsvant med juli, og jeg satt igjen i regnværet og visste ikke helt hvordan jeg skulle lete frem treningsklærne fra den skuffen på soverommet. Endte alltid opp med å grave meg ned under dyna i stedet for å lete dem opp, og sovnet til regnet som trommet mot hjernen.

Så kom sola tilbake, og jeg pustet lettet ut, før jeg pustet skikkelig tungt opp en bakke. Hei, det er håp! 

Det her halvmaratonet er forsvinnende langt borte i hodet mitt, men altfor nært i virkeligheten. Det blir spennende å se om jeg i det hele tatt kommer meg til startstreken (joda), og når håpløsheten kicker inn. I går tok det ca en time. Jeg håper å klare å drøye den ca to. 

I mellomtiden har jeg blitt hekta på denne sangen (best beskrevet som barokkpop?). Jeg har sett hele denne serien (ikke verdt det, men litt verdt det likevel om du ikke har noe bedre å gjøre på). Jeg har lest denne artikkelen (for vi som reiser kollektivt og bryr oss om design). 

Jeg har bygd ikea-møbler og sett så mye kardashians at jeg spurte mamma om vi kunne dra på family vaycay. Jeg har jobbet overtid og fått høyere lønn. Jeg har gått i full regndress og blitt gjennomvåt likevel.

Når solen først kom så spiste jeg to is på rappen. 

Og ellers har jeg ikke så mye å fortelle. 

søndag 7. august 2016

En pinne for Hemsedal, en pinne for landet

I går var jeg på en fest. En helt vanlig bursdagsfest med studenter og folk i tjueåra med fast jobb. En fest med kaker og potetgull og øl og vin og bursdagssang. En fest der vi snakket om Pokémon Go og masterstudier og regnværet over Bergen. Nesten sånn det alltid pleier å være, bortsett fra den samtalen i det ene hjørnet. Den samtalen der tre unge menn snakker om Hemsedal, om voldtekt, og om hvordan en sak har tatt helt av når det er "helt klart at hun har vært et sted hun ikke burde ha vært". De snakket om name dropping av de virkelige ofrene, mennene. 

Det er lenge siden jeg har kjent hver eneste muskel i kroppen stramme seg så hardt på grunn av det noen har sagt. Heldigvis og selvfølgelig ble ikke de tre mennene på denne festen sittende alene med samtalen sin, det var ikke bare jeg som kjente musklene mine knyte seg og magen vrenge seg. 

Det finnes nok som er skrevet om saken, og dommen er lett tilgjengelig for de som vil lese selv. Jeg hadde ikke tenkt til å skrive noe om det, om akkurat denne saken, selv om den river i rettferdighetfølelsen i meg, den river i rettssikkerheten og den river i den tryggheten vi burde ha. Men jeg ble ikke ordentlig skremt før jeg hørte disse tre unge mennene sitte på en fest og si "stakkars menn som har fått livene sine ødelagt".

Senere på kvelden stod jeg sammen med en venninne i en bakgård og snakket om tryggheten.

Jeg vil ikke gå hjem alene, for det er uansvarlig. Selv om jeg bare har drukket to øl og har på meg bukse så er det min feil om noe skulle skje. Kvinner skal jo ikke gå alene etter det har blitt mørkt.

Jeg vil ikke ta taxi, for hun vi kjenner ble jo voldtatt av en sjåfør. (Og selv om jeg alltid har følt at taxier er tryggest likevel, så endret det seg den gangen sjåføren spurte meg om jeg bodde alene når vi stod parkert utenfor der jeg bodde).

Jeg vil ikke bli med på nachspiel, for det er jo der det oftest skjer.

Jeg vil ikke bli fulgt hjem, selv ikke av en kompis. For det var jo den gangen, da han hentet meg og ble med inn, han som var bestevennen min. Og det var midt på dagen og det var med kofferten min og jeg var endelig kommet hjem til sommeren. To meter av han la meg i bakken og han la seg oppå og nektet å slippe før jeg ga han et kyss. Når jeg nektet og nektet og han slapp så sa han at det var jo bare på tull.  

Jeg tror ikke at alle menn er skumle. Jeg vet at det er ganske få som står for de overgrepene som skjer. Jeg vet at overgrep ikke er det samme som anger, og jeg vet at terskelen allerede er høy for å melde i fra. 

Jeg skulle bare ønske at flere menn forstod hvor vanskelig det er å vite hva som er det riktige valget akkurat denne dagen, for å unngå å sette seg selv i en farlig situasjon, unngå å ikke bli hørt om noe skulle skje fordi du selv satte deg i en farlig situasjon.

For jeg vet ikke lenger, hva som egentlig er trygt. 

fredag 5. august 2016

Jeg skriver dette blogginnlegget bare for å forplikte meg til å gå ut å løpe

Jeg har bestemt at dagens joggetur skal avsluttes utenfor sushiplassen, og at det er greit å ta bussen tilbake. Jeg har visualisert at jeg tar klærne ut av skapet og at jeg knyter på meg skoene. Jeg ser for meg at jeg jogger rolig bortover fortauet og at jeg gir litt på akkurat i den bakken.

Med en liten motivasjonsknekk etter en lang uke. En uke som overfalt meg og holdt meg i bakken. Det er rart hvor redd det går an å bli for noe så vagt som "fremtiden". Og hvor lammende redselen kan være.

Jeg øver på å senke tersklene. Øver på å være på utsiden av komfortsonen. Øver på å gjøre litt i stedet for ingenting. Øver på å være fornøyd med det jeg får til.

Så da klarer jeg vel det; bittelitt løping før jeg tar helg.

torsdag 4. august 2016

Det regner i Bergen

Jeg sitter på bussen og jeg ser ut vinduet og jeg får ikke med meg noe før jeg sitter på den samme bussen på vei hjem åtte timer senere. Det er meg, robot, og jeg har rundet mitt første år i jobben jeg er i, og jeg har ikke tenkt til å være her så lenge, men jeg trives helt greit akkurat nå. Jeg søkte på drømmejobben i sommer, den jeg er kvalifisert til og ønsker meg og likevel følte jeg at det var helt greit når noen andre fikk den. For om jeg ikke lever en sky, så lever jeg definitivt i en sky, og jeg får ikke helt med meg hva som skjer og jeg klarer ikke helt å vite hvor jeg er.

Det passer bra at jeg løper femten kilometer på tredemølle, for livet er en maraton og ikke en spurt, og livet er en tredemølle og jeg er ikke på vei noe sted.

Det er sikkert ikke sant, men om du har flydd gjennom en sky så vet du at det er umulig å vite om det går fremover, men lett å vite at det sikkert blir turbulent.

søndag 31. juli 2016

Om juli

Juli var måneden jeg tok ferie fra jobb, men ikke fra løpingen. Jeg har løpt mer enn på veldig lenge, og det har gjort at jeg har følt meg skikkelig bra, men jeg har også kjent på den plutselig dårlige samvittigheten hvis jeg ikke har løpt en dag. Det tror ikke jeg er særlig sunt, så jeg har balansert det med andre ting jeg ikke tror er særlig sunt, som å drikke milkshake, eller gå ut og spise burger på en onsdag. Da blir det i hvert fall litt balanse, kanskje.

1.
Jeg begynte juli oppe i nord med en joggetur med en venninne og i ukjent terreng. Hun bestemte fart og lengde, Værgudene bestemte intense regnbyger vekslende med sol. Veien var gruslagt og kupert, med utsikt mot havet. Rett og slett en skikkelig fin start på juli, med ca 4 km på en halvtime og en venninne som sa: "så lett du løper", som har vært mantraet gjennom resten av måneden.

2.
Fjelltur på litt over 2 timer,

5.
Tilbake i barndomshjemmet og ferieparadiset fant jeg frem den klassiske løperunda midt i skogen, i gjørme, fra stein til stein, over røtter og glatte berg. Selve runda er bare rundt 2 km, så det går an å løpe flere. Selv synes jeg det er så slitsomt at det stort sett holder med to. Det er likevel veldig gøy å hele tiden måtte holde konsentrasjonen oppe og løpe et sted der tiden uansett aldri blir så bra som i lettere terreng. 4,5 km denne gangen. Før jeg løp blogget jeg om selvransakelse.

7.
Den andre klassiske løypa i nærheten av barndomshjemmet er min absolutte favorittløype. Den er nøyaktig 3 km rundt et vann, men likevel med skiftende omgivelser og landskap rundt hele. Akkurat passe kupert, akkurat passe mengde andre mennesker, og alltid verdt det. Det eneste stedet jeg har løpt 5 ganger rundt og rundt uten å bli skikkelig lei. (Eneste stedet jeg har prøvd å løpe så mange runder også). Jeg løp om ettermiddagen etter en lengre fjelltur, det blogget jeg om her. Brukte 3 og en halv time på fjellturen ca 900 høydemeter.

9.
Samme runden i skogen som 5., igjen to runder. Så fornøyd at jeg blogget om fremgang. Denne kom også etter en fjelltur, denne på ca 2 timer og 500 høydemeter.

10.
Den tredje "go to"-runda når jeg ferierer hjemme, og den jeg kanskje liker minst, selv om det sikkert er helt irrasjonelt, for det er en ganske fin runde det også. Det er bare det at det ene stykket er så kjedeliiig. Denne dagen pøsregnet det. Noe helt vanvittig. 3 km var mer enn nok.

12.
Tilbake i skogen og klar for nye prestasjoner, fremgang og en runde jeg liker. Men så bare kom jeg aldri inn i flyten. Det var rett og slett ganske tungt, og når jeg møtte på noen blåbærplukkere så var det bare en ting å gjøre: Legge inn regelmessige blåbærspisepauser til jeg kom hjem. Det er uansett det ferieløpingen handler om. Men det ble to runder igjen.

13.
I Bergen var det mølla som lokket, og jeg løp en relativt kort intervalløkt.

15.
En skikkelig treig 7 km, som ble enda treigere av at jeg ved et uhell satte på en episode av Lørdagsrådet som jeg etterhvert fant ut at jeg hadde hørt før. Snork. Via Haukeland til Fjellveien.

17.
Optimisten i meg la ut på langtur på mølle, siden juliværet i Bergen har vært rekorddårlig. 15 km på mølle gjør at jeg er ganske sikker på at jeg kan få til hva som helst.

18.
Fra hjemme til hjemme, via Haukeland og Wergeland. Avsluttet med å kjøpe med meg en is og spise den mens jeg spilte pokemon go den siste km hjem.

19.
Juli har vært måneden for langturer på mølle. 11 km.

20.
En kortere tur i Løvstien, med en sløyfe innom "Jesus Lever"-steinen mot Løvstakken.

23.
Ambisjoner om å løpe over vidden ble til en fin og slitsom nok gåtur. Over 4 timer og 18 km.

25.
Nope.

31.
Den forrige løpeturen gjorde at jeg rett og slett var litt "nope" resten av uka. Det skjedde jo så mye annet plutselig, ikke sant? I dag tok jeg igjen med en altfor lang mølletur på 15,5 km. Nå er juli over.

Løping: ca 88 km.
2015: 42,5 km.
2014: 2,3 km.
2013: 45,3 km.
2012: 80 km.
2011: 13,5 km.

Jeg hadde egentlig et mål om å komme opp i halvmaratondistanse i løpet av juli, om jeg skal løpe i begynnelsen av september. Det klarte jeg ikke, men jeg har hatt flere langturer. De fleste av disse har vært på mølle, og jeg kjenner at jeg har behov for å øve på distansen utendørs. Det er bare synd at været ikke har vært bedre - samtidig som det på mange måter har vært perfekt til å kjøre på med litt hverdag og løping etter jobb. Det har tross alt ikke føltes særlig som juli de siste ukene.

mandag 25. juli 2016

Nope

Jeg vet ikke helt hvorfor, men i dag er en sånn dag da jeg har mest lyst til å gå i dvale i noen måneder. Legge meg godt til rette under dyna og bare sove, se serier og spise snop.

I stedet for kom jeg meg over dørstokkmila, for det har jeg øvd så mye på at jeg har blitt skikkelig god på det. Jeg tok på meg tightsen og t-skjorta og pulsklokka og joggeskoene.

Men altså. I det jeg startet pulsklokka 200 m hjemmefra så falt hele himmelen ned. Det rett og slett høljet. Jeg løp kanskje 50 m før hjernen og hjertet og sjela og beina og kroppen sa: "Nei. Nope. Gidder ikke." Så spurtet jeg heller hjem. ca 250 m.

Bergen er lunefull sånn, men jeg venter til oktober med å ta ut all motivasjonen min på de verste regnværsdagene. I dag er jeg bare fornøyd med at jeg kom meg ut og fikk kastet søpla før regnet kom og lurte meg inn igjen. Nå skal jeg heller drikke te og legge meg på sofaen og huske på at det er en dag i morgen også. Da tror jeg at jeg velger mølla.

fredag 22. juli 2016

22

I dag sitter gråten i halsen. Den svir, nesten etser. Tårene sitter løst som regndråpene på bladene utenfor. De faller og blandes med alt det andre våte. Hver tåre en liten dråpe.

Til slutt så renner det over.

I dag kjenner jeg på sårheten. I stemmene og i savnet. Jeg er bare en rose i rosetoget. To skuldre mot to skuldre.

Jeg er ikke en av dem som har så mye å si. Jeg er en av dem som satt paralysert foran tv-en, mens jeg så regnet treffe vannet utenfor. Tunge regndråper. Jeg husker at pappa kommenterte at det er tyngre å svømme i ferskvann enn saltvann, og at jeg brukte resten av sommeren på øve på å svømme. På å tråkke i den gjørmete delen av bunnen, og puste og ha hodet under mens jeg svømte.

Jeg var en av dem som ikke visste at jeg var en av dem som savnet. Ikke før navnet hans var en del av en altfor lang liste. Og jeg er bare et navn på en altfor lang liste av mennesker som i større eller mye mindre grad ble indirekte truffet.

Det regner nå, slik som det regnet da. Alle dråpene fyller alle havene, og han jeg savner kom aldri til vannet.

tirsdag 19. juli 2016

Rosetog

Jeg er glad sommeren renner bort i regn, og ikke blod og tårer.

Det er nok nå, av alt som vises på tv og gjør vondt.

Jeg lurer på, holder dere rosene deres fremdeles?

lørdag 9. juli 2016

Om fremgang

Det er litt skummelt å snakke høyt om fremgang, for akademikeren i meg er usikker på om den er signifikant. Derfor skal jeg ikke snakke om tallene nå, om hastigheten og lengden og den viktige og målbare fremgangen. Den fremgangen som teller når det er snakk om å slå sin egen personlige rekord. Nei, jeg kommer ikke til å si noe om den.

Jeg kjente på den ikke-målbare fremgangen i dag. Den som jeg bare kjente var der når jeg var på vei opp en altfor bratt og altfor seig bakke og jeg ikke gav opp. Da tenkte jeg at jeg ikke hadde kommet meg opp for et år siden. Jeg hadde kanskje ikke prøvd en gang, og i dag kom jeg opp, og jeg fortsatte.

Det handler ikke bare om bakkene. Det handler om at jeg tar på meg joggeskoene selv om lårene kjennes seige. At jeg kjenner etter hvordan jeg beveger armene og plasserer beina, og at jeg ikke alltid rekker å vaske favoritt-løpeshortsen før jeg har tenkt til å løpe igjen.

Det er en sånn type fremgang som er vanskelig å måle, og man merker ikke marginene. Jeg vet egentlig ikke helt om jeg er sterkere mentalt nå enn i februar, eller om det bare føles bedre fordi jeg har det bedre. Likevel, når jeg leter ti år tilbake i hodet mitt, så ser jeg at fremgangen er markant. 

Jeg var hun som løp tre-tusen-meter på trettifire minutter på ungdomsskolen. Jeg var hun som kom så sent i mål at hun ikke fikk bli med på fotballen etterpå. På videregående ble jeg slått av hun med astma. Jeg var hun som ikke eide en eneste sports-bh og som følte at svette var synonymt med å være sliten.

Derfor vet jeg at jeg har hatt fremgang, og helt enormt mye av det. Det er fremgang for meg å si ja når noen spør om jeg vil bli med på en joggetur. Det er fremgang at noen andre får styre farten og distansen og om vi plutselig skal gå eller spurte. Aller helst vil jeg ha all kontrollen selv.

Jeg føler meg fortsatt ikke trygg på distansen halvmaraton. Forhåpentligvis tøyer jeg distansestrikken opp i 15-17 km i løpet av juli, da føler jeg at jeg er i rute på ordentlig. Det jeg derimot føler meg helt trygg på er fremgangen. Jeg kjenner det i hele meg nå, at det er mulig, at det nesten er slik at jeg kan løpe 21 km på viljen alene.

Det har jeg ingen planer om å gjøre. Jeg ønsker å gjøre det som trengs, slik at jeg når målene jeg har satt meg, og slik at jeg i september igjen kan skrive om fremgangen og om hvor utrolig jeg synes det er å kjenne at jeg blir bedre.

torsdag 7. juli 2016

Bare gjør det! (men tenk deg litt om først)

I år ferierer jeg i Norge. Det gjør at jeg er litt dratt mellom to impulser: jogge så mye som jeg vil (/tror er nødvendig) og å gå i alle de fine fjellene vi har. Ispising har jeg alltid tid til, og blir alltid prioritert aller øverst. No worries.

I dag slo jeg til med begge deler (eller alle tre, da). Først en fjelltur som tok halve dagen, så en is og så en joggetur. Det anbefaler jeg ingen å gjøre, det er nesten sånn at jeg vil fraråde det. Restitusjon er tross alt viktig. Men så er det jo litt sånn at jeg ikke alltid får gjort så mye som jeg vil, så jeg kjører på med "Har du lyst, har du lov" som motto. Det fungerer ikke like bra i alle livets situasjoner. I dag virket det, på den måten at jeg plutselig hadde byttet ut fjellskoene med joggeskoene og stod på grusveien og tenkte "Å, herregud". For beina var faktisk akkurat så tunge at jeg faktisk tvilte litt på om jeg kom til å klare å fullføre den bittelille runda jeg hadde sett for meg - og det selv om jeg lovte meg selv at det var lov å gå når pulsen ble høy. 

Det gikk a) overraskende lett og b) overraskende tungt, på en og samme tid. Det fikk meg til å kjenne veldig på følelsen av 17 km i et halvmaraton, og den rare mentale prosessen som skjer akkurat da. Den store vekslingen mellom "Jeg er best i verden" og "kan jeg legge meg ned i grøfta nå?" som surret rundt i hodet. 

Begge tankene overvunnet av et "Det her er det kuleste jeg har gjort i år som bare jeg bryr meg om" når jeg hadde rundet løypa. Ca 3 km grus og sti og asfalt.

tirsdag 5. juli 2016

Selvransakelse

2015 var året da jeg gjemte meg inne i meg selv og ventet på at tiden skulle gå. Jeg levde etter mottoet "Enten så går det bra, eller så går det over", og så gikk det over, og så begynte jeg å leve etter mottoet "Tiden leger alle sår". 2015 var ikke et spesielt bra år for meg.

2016 har hittil vært året der ting har falt litt mer på plass, men fortsatt ikke føles helt bra. Egentlig føles alt litt malplassert og jeg liker ikke helt følelsen av å være der jeg er. Derfor har 2016 også vært året for selvransakelse. Jeg har brukt mye tid og enda mer energi på å 1) finne ut hva jeg egentlig vil i livet og 2) finne ut hvorfor jeg ikke gjør akkurat det.

Det er av og til veldig vanskelig å være ærlig med seg selv. Nei, vet du hva, det er nesten alltid å være ærlig med seg selv, spesielt når det gjelder å ha selvinnsikt på det en selv ser på som sine aller dårligste sider.

Det er latterlig hvor mye fornektelse som bor inne i meg, og hvor mye energi det tar å dra de dårlige sidene ut av meg, se på de og begynne så vidt og tenke på hvorfor jeg har dem og hvordan jeg skal ta tak i dem. Det blir noen tårer av slikt.

Forhåpentligvis kommer det noe godt ut av det. Jeg håper å finne ut hva som er dårlige vaner, hva som er resultatet av den kjipe kjærlighetssorgen, hva som sitter dypt og hva som er lett å fjerne. Mest av alt håper jeg at selvinnsikten skal hjelpe meg med å en dag være der jeg ønsker å være.

torsdag 30. juni 2016

Om juni

Juni er min absolutte favorittmåned, og i år har den vært ekstra fin.
1.
Begynte juni med innendørs styrketrening i 20 minutter. Kan trygt si at juni ikke ble en måned der styrke stod i fokus.

4. Årets første tur på Stoltzen. Syklet til Sandviken, gikk opp Stoltzen og de fine turveiene bort til Fløyen, hvor vi gikk ned og hjem.

6.
10 km. Jeg syklet først til Sandviken, før jeg jogget fjellveien bort til Svartediket. Innerst i Isdalen fant jeg en fin sti som jeg jogget litt oppover, før jeg snudde og jogget tilbake til veien. Derfra gikk jeg hjem. Stoppet selvfølgelig på butikken og kjøpte med en is. Det var en sånn dag. En skikkelig fin en.

8.
Tur på Fløyen med en venninne, teller mer som kos enn som tur, men det er viktig det også.

11.
Intervaller på mølle, men uten logging utover tid, så jeg vet bare at jeg totalt var på treningssenteret i ca 70 minutter, og hadde en gjennomsnittspuls på 163.

12.
Jeg løp Løvstien frem og tilbake, før jeg gikk hjem. Jeg vil slå et slag for Løvstien, for selv om den er litt kjedelig å komme frem til, så er den skikkelig fin å løpe. Grus, kupert, og like fin utsikt som fra fjellveien.

13.
Én runde rundt Store Lungegårdsvann, som jeg ikke helt husker nå.

14.
7,3 km på mølle, med den passende kommentaren "Kaboom!" fra meg selv. Intervaller, selvfølgelig.

17.
Ny tur i Løvstien. Ca 4,9 km.

18.
En tur i #Løperunden2016, en ny klassiker for meg: Hjemmefra, mot Haukeland, via Wergeland, med Lørdagsrådet på ørene. Mye asfalt, og mye oppover i starten.

20.
En dag da jeg egentlig ikke hadde tid til noe som helst, men løp en sein kveldstur i nabolaget. Ca 2,5 km.

21.
7,8 km intervaller på mølle.

22.
Motbakkeintervaller.

26.
12,4 km, via Nordnes og Gamle Bergen, en ganske klassisk runde som jeg ikke har løpt noe særlig etter jeg flyttet tilbake til Bergen.Mye brostein, og jeg glemmer alltid hvor rart det er å løpe på.

Takket være en klissvåt (men fantastisk) konsert to dager før joggeturen i shorts og regn, ble jeg satt ut av en forkjølelse resten av juni.

Løping: 63,4 km
Juni 2015: 49,7 km
Juni 2014: 21,1 km
Juni 2013: 74,6 km
Juni 2012: 77,8 km
Juni 2011: 63,8 km


lørdag 25. juni 2016

Derfor løper jeg

Jeg fikk en kommentar i går som gjorde at jeg måtte stikke noen fingre i jorda og kjenne etter; hvorfor løper jeg?

Før jeg kommer til svaret har jeg lyst til å si noe helt annet. Det er noe jeg har sagt før, og kanskje noe av bakgrunnen til kommentaren jeg fikk. Jeg er ikke en typisk løper. Da definerer jeg en typisk løper som en som ikke kan huske når hun egentlig begynte å løpe, som løper uten å tenke seg om, som vet nøyaktig på sekundet hvor raskt hun løper de fleste distanser, og som har en strukturert plan om hvordan hun skal nå målene sine, og en strava-konto. Jeg er ikke helt der, og jeg tror egentlig at veldig mange som løper ikke er typiske løpere etter min definisjon, jeg tror bare at det ikke er så mange som snakker høyt om det.

Jeg skal være den første (eller tydeligvis andre) til å innrømme at jeg ikke alltid er like gira på å ta på meg joggeskoene og komme meg ut i regnværet. Noen ganger frister det ikke. Det betyr ikke at jeg ikke liker å løpe. Det betyr heller ikke at jeg ikke liker å løpe godt nok til å fortsette å gjøre det, eller at jeg ikke liker løping godt nok til å skrive om det.

Jeg vet nøyaktig når jeg begynte å løpe. I desember 2008 kjøpte jeg noen hvite joggesko med blått nike-logo, og den aller første joggeturen var ca 1 km lang, på sørpete underlag på en smal asfaltert vei langs en bekk, før jeg snudde og gikk hjem og følte to ting: shit, slitsomt og wow, stolt.

Hadde noen fortalt meg da at jeg kom til å løpe mitt første halvmaraton i 2012, og at jeg kom til å gjøre det flere ganger, så hadde jeg kanskje gjort mye annerledes. Viktigst av alt tror jeg det hadde gjort at jeg fikk troen på meg selv mye tidligere. Og en av de tingene som motiverer meg aller mest er troen på at jeg får til det jeg holder på med.

Nå kommer vi til grunnen til at jeg løper. Endelig. For meg handler løping egentlig veldig lite om tidene, lengdene og løpene. De er likevel viktige brikker i det som gjør at jeg strekker meg selv, utfordrer meg selv, når nye mål og får kjenne på mestringsfølelsen.

Mer viktig for meg er det å bruke løpingen til å oppleve. Løping (når jeg skriver løping mener jeg jogging), gjør at jeg beveger meg raskt nok til å kunne dekke store deler av byen i løpet av en time, og sakte nok til at jeg får med meg det jeg ser. Jeg liker å kunne jogge langs Svartediket og se solen brøyte seg vei gjennom tretoppene, og like etter kjempe meg opp fjellveien og se det gamle ekteparet som sitter på en benk og ser ut over byen. Jeg liker å kjenne på variasjonene, i underlag og stigning og i humøret mitt underveis. Jeg liker å kverne tankene mine til de forsvinner fordi beina og veien fremover tar over. Jeg liker å løpe de samme intervallene to uker senere og kjenne at det ikke er tungt på samme måte som sist. Jeg liker å kjenne at jeg vinner over meg selv, både ved å slå de gamle tidene, men også ved å løpe et lite stykke lenger enn hjernen min tror jeg klarer.

Jeg liker følelsen jeg får i kroppen når jeg tar på meg joggeskoene og kjenner pulsbeltet rundt brystet. Jeg liker å ta den nøkkelen uten nøkkelhank og putte den i den bittelille lomma i shortsen. Jeg liker å jogge så sakte jeg kan, og jeg liker å løpe så raskt jeg bare klarer. Beina blir ofte tunge, men det er fordi jeg gjennomfører, fordi jeg utfordrer meg selv, fordi jeg innimellom blir litt overivrig. Jeg trives mye bedre med tunge bein enn med tungt hode.

Jeg er ikke den typiske løperen, men jeg er en som løper. Jeg håper hvorfor er tydeligere nå.

onsdag 22. juni 2016

Overskuddsløping

Jeg har tatt litt av i juni. Det føles i hvert fall slik akkurat nå, når jeg har løpt både mandag, tirsdag og onsdag. Jeg klarte nemlig ikke å gjennomføre mandagsturen helt sånn som planlagt, så jeg hadde litt å ta igjen i dag følte jeg. Litt bonus-løping liksom.

Bonus-løping er pur overskuddsløping. Det vil si at jeg har lov å snu når som helst. Lov til å ombestemme meg å bare rusle rundt. Lov til å stoppe og kjøpe en is og å legge meg ned i gresset og se på himmelen. Derfor er det kanskje litt overraskende at jeg valgte å løpe superbratte motbakke-intervaller.

Egentlig ikke. For jeg fikk lov til å gi meg når som helst, og det skulle ikke så mye til før jeg kjente melkesyra i lårene. Og det kan jo være litt digg innimellom.

Det ble en kamp mot psyken, selvfølgelig, og det har jeg så innmari godt av. Jeg ble overrasket over min egen evne til å fortsette, og på andre forsøk klarte jeg å løpe helt opp den lange, bratte bakken, og fortsette litt videre. Fremgang!

Jeg løp litt seinere på kvelden enn til vanlig, for jeg har fått plass til to middagslurer tidligere i dag. Når jeg seiget meg opp bakkene stod solstrålene gjennom bladene på treene. Litt varmere i noen drag, og litt kjøligere i skyggen.

Jeg fulgte med på at pulsen gikk i taket, men jeg fortalte meg selv at selv om syra kom krypende, så hadde hodet det bra. Følelsen av å fortsette er bedre enn følelsen i det beina stopper opp og hjertet prøver å finne igjen seg selv.

Hver gang jeg nådde toppen løftet jeg hendene i været. Det er viktig å feire alle små seire, tenkte jeg, og var glad for at det var ingen i nærheten. Etter jeg hadde stoppet pulsklokka og jeg var på vei ned igjen, stoppet jeg ved en stor stein. Jeg klatret opp og stod der og så utover.

Og det var det, på den store steinen, at jeg bestemte meg for at jeg måtte skrive om overskuddsløpinga. For den handler ikke om motbakkene og syra og pulsen og repitisjonene. Den handler om sola og skyggene og følelsen i hodet. Det er den samme følelsen som å gå hjem fra byen etter at sola har stått opp. Samme følelsen som å sitte i gresset rundt en engangsgrill som begynner å bli kald. Samme følelsen som å sitte på Fløyen og spise solo-is og se på cruise-turistene. Det er den der overveldende følelsen av at livet er noe som er verdt å kjempe seg gjennom. En bitteliten dråpe med lykke som gjør alt det andre verdt det.

mandag 20. juni 2016

3 år

Ok, det er litt rart hvor fort tiden går når en ser tilbake. Denne gangen har det gått så raskt at det allerede har gått en uke siden det var tre år siden, og jeg glemte det helt. Jeg skulle ønske jeg visste det i august, at jeg skulle være så oppslukt i fremtiden at den dagen skulle forsvinne helt for meg.

For det er over tre år siden han kysset meg for første gang, og litt mindre enn tre år siden vi bestemte oss for at det var den dagen vi visste det var oss to. Vi lå på gulvet i den gamle leiligheten min, den med en flekk i gulvet som lignet på en fugl. Det jeg skal skrive nå er så klisjéfylt at det får meg til å vri meg i stolen, men det er sant. For det kysset var bedre enn alle andre kyss, og jeg var verdens heldigste hver gang jeg fikk gjenoppleve det. Vi sovnet sammen på sofaen min, og jeg våknet og var redd for at det ikke betydde noe for han. Han våknet, og ville være sammen med meg samme kveld.

Det er så rart hvordan store ting begynner med de små. I en seng i Roma sa jeg det til han, at jeg følte meg som verdens heldigste sammen med han. Da glitret det i øynene hans og jeg tror han ble oppriktig sjokkert. For meg hadde det vært underforstått hele tiden.

Jeg kjenner det fortsatt, det suget i magen når jeg ser han komme mot meg. Jeg smiler, og sier noe teit som får han til å le. Det gjør han fortsatt, selv om ingenting er som før. For nå holder vi rundt hverandre, prøver å finne en måte å trøste en som har mistet den en er gladest i. Det er så urovekkende behagelig, samtidig som det stikker nye kniver i hjertet. Vet at det sårer like mye som det heler, og det er umulig å si at det er nok nå. Du tørker tårene mine med sandpapir og det er umulig å slutte å blø.

Ok, så det har gått tre år nå. Tiden har ikke stått stille. Det er først nå det føles som den stopper opp, først nå jeg lurer på hvor dagene våre ble av.

søndag 19. juni 2016

R.I.P. Feminism

Jeg vet at alle som leser bloggen min er oppegående og ressurssterke mennesker. Det er kanskje det eneste jeg vet at gjelder for hver enkelt av dere. At dere holder ut å lese veldig mye tekst, uten å se veldig mange bilder. Jeg vil at dere skal huske på det, at dere er en privilegert gjeng, at selv om dere kanskje tenker dere om litt for mye litt for ofte, så er dere nok over gjennomsnittlig reflekterte.

Sånn sett er det litt dumt å skrive akkurat dette innlegget til dere, for dere vet alt jeg kommer til å skrive fra før. Jeg er ganske sikker på at hver enkelt av dere har tenkt på alt det her før. Likevel har jeg troen på at dere er sånne som også tenker at det er viktig å gjenta det her, igjen og igjen og igjen.

Så her kommer det. Igjen.

En liste over alt som gjør at jeg er hverdagsfeminist og rister på hodet hver gang noen påstår at kvinner og menn er helt likestilte, og at det eneste som skiller oss er biologien og den medfødte interessen til kvinner for å tilfredsstille.

Alle punktene på listen er ting jeg har erfart selv, som betyr to ting: 1) Det er ikke basert på forskning 2) Dette er ting som én gjennomsnittsperson (som ikke er sint på menn) har opplevd.

i. Jeg har tatt busstoppet ett stopp ekstra etter at en mann som ble pågående i løpet av bussturen gikk av på det stoppet som var nærmest hjemmet mitt. Fordi jeg var oppriktig redd for at han skulle finne ut hvor jeg bodde.

ii. Jeg har blitt spurt av en mannlig professor om jeg har slanket meg, fordi "jeg ikke vugger lenger når jeg går".

iii. Jeg har blitt fortalt av eksaminator i fysikk på mastergradsnivå at "jeg visste ikke at du var så smart", etter jeg fikk en B på en eksamen jeg bestemt mener jeg fortjente A i.

iv. Det blir forventet at jeg skriver møtereferater i avdelingsmøtene selv om det ikke er en del av de formelle arbeidsoppgavene mine.

v. Jeg har med vilje unngått å ta på meg de klassiske "dameoppgavene" når jobben arrangerer fest, så jeg har ikke baket kake, ordnet mat eller lokale ... og heller sett at de andre kvinnene har ordnet opp.

vi. Jeg blir oppriktig provosert når jeg leser "jenter" som antonym til "menn". Spesielt i den saken her.

vii. Jeg har observert at menn oftere setter kaffekoppen oppå vaskemaskinen, og at kvinner oftere putter andres kopper inn i oppvaskmaskinen. Uavhengig av karrierenivå og egentlige arbeidsoppgaver.

viii. Jeg har vært på møter der det har blitt sagt "unnskyld, men nå blir det litt teknisk her" til meg, av en mann som sikkert ikke helt forstod at jeg faktisk forstår "litt teknisk" etter seks år på matnat.

ix. Jeg har blitt spurt av taxisjåføren om jeg er alene hjemme.

Heldigvis vet jeg at jeg er heldig, at listen min er kort. Jeg er en av dem som har utdannet meg og arbeider innenfor et mannsdominert yrke. Jeg har ingen barn. Jeg har sluppet å ta de "valgene" som gjør at man stiller litt svakere enn menn i en karrieresituasjon. Jeg har aldri blitt overfalt, eller voldtatt av en venn. Likevel er jeg redd for å gå hjem alene, jeg er redd for å ta buss, og jeg er redd for å ta taxi.

Jeg vil bare si det enda en gang, det alle allrede vet. At selv vi som ikke egentlig kan klage har en haug med historier som menn ikke vil lytte til.

onsdag 15. juni 2016

Om spirene

I februar puttet jeg alle paprikafrøene fra taco-paprikaen i en bitteliten potte med jord. Jeg satte den i vinduskarmen og vannet den. På internett stod det at det holdt med to frø i hver potte, men noe inne i meg var redd for at det ikke skulle spire.

Og det gjorde det heller ikke. Ikke første uka, og ikke andre. Jeg følte meg litt håpløs som vannet potta med jord, som om jeg pleide noe som ikke levde. Og det var jo akkurat det jeg gjorde, men kanskje spesielt på helt andre områder i livet.Internett fortalte meg at det kom til å spire etter ca to uker, men det tok nesten to uker til.

Plutselig så spiret det. Jeg hadde flyttet den bittelille krukka fra vinduskarmen og dekt den til foran radiatoren, men jeg vet ikke om det var det som gjorde utslaget, eller om det handlet om tålmodighet. Jeg kan ikke så mye om planter, sånn egentlig.

Det var minst femten små spirer i den bittelille krukka, og noe inne i meg skalv av glede når jeg så det. Endelig får jeg noe til, var det kanskje jeg følte. Eller så var det noe av den samme barnslige gleden som jeg opplevde når jeg var åtte og lirket et paprikafrø oppi potteplanten til mamma. Den spiret den også.

Etterhvert måtte jeg luke bort de fleste, for selv jeg forsto at sånn kunne de ikke leve. Så jeg måtte kaste noen av paprika-barna mine, og til slutt sto jeg igjen med tre. Nå bor de i hver sin litt større potte, og en av de har allerede to tendenser til blomster. Jeg har sluttet å sjekke på internett hva som er vanlig og hvordan det faktisk skal bli paprika av det, men det gjør egentlig ingenting.

Jeg har sett at det av og til virker, å pleie det som ligger gjemt under jorden, at det av og til blir spirer av slikt.