mandag 20. mars 2017

shake it, move it, make it, WHO DO YOU THINK YOU ARE

Jeg løper som en jente.
Jeg løfter som en jente.
Jeg argumenterer som en jente.
Jeg gråter som en jente.
Jeg blør som en jente.

Jeg har diskutert voldtekt på jodel som en jente.
Det er visst føkkings nødvendig.



Håper alle kjenner til Amnesty sin "nei er nei"-kampanje. Den er utgangspunktet til diskusjonen som utdraget over er hentet fra. Det er mange skumle holdninger blant folk. Derfor støtter jeg Amnesty. Det kan du også gjøre, enten som medlem eller med et engangsbeløp som du kan velge selv. Dersom det ikke er plass i økonomien din til dette nå, så kan du støtte ved å være den stemmen som sier fra når diskusjonen glir ut. Den som spør en gang for mye heller en en gang for lite. Hva mente du egentlig nå? Er ikke det en litt shady holdning? Er du sikker på at det alltid er sånn som du oppfatter det? Hvem bestemmer om stemningen er god? Hvorfor stopper du ikke bare når noen sier nei? Er ikke det verdens enkleste regel?

Jeg har ingen svar, men skal fortsette å stille spørsmål. 
(Tips til hvordan si ifra her)

Gleder meg til den dagen verden ikke provoserer meg!

fredag 3. mars 2017

Om februar 2017

Februar gikk fort. 

02.
En ganske kort, og ganske rask (for å være meg) løpetur rundt her. Fulgt av et kvarter yoga på gulvet.

04.
To runder rundt Store Lungegårdsvann, ca 8 km totalt.

05.
Fin tur på Fløyen. Fulgt av 35 minutter yoga.

06.
Denne dagen snudde alt litt. Jeg var sliten i utgangspunktet. Jeg klarte ikke å vri hodet til å ikke legge merke til de slitsomme motbakkene. Klarte ikke å stenge ute at jeg hadde valgt å løpe hjem fra jobb i stedet for å ta bussen, og jeg kjente at jeg skulle gitt mye for å være hjemme, spise middag, og egentlig bare dra dyna over hodet og sove til neste morgen. For det var en sånn drittdag i utgangspunktet. I det jeg nådde det punktet på turen hvor jeg bruker å få piffen tilbake. Når det er sånn 2 km igjen, og jeg skjønner at jeg egentlig har gjort noe veldig lurt. Det er tross alt ganske digg å løpe 7-8 km sånn helt gratis. Men jeg kom ikke helt dit at jeg fikk piffen tilbake. I stedet kom en rusa person og slo mot meg. Tok springfart fra andre siden av gaten, og kom helt brått på meg. Traff heldigvis bare helt dårlig. Personen forsvant før jeg reagerte. Jeg ristet på hodet og jogget videre. Så stoppet jeg opp. Og så gråt jeg. Jeg hulket faktisk. Jeg tror at jeg i løpet av mine nesten ti år i Bergen aldri har følt meg så sårbar. Og så ble jeg sint. Og så har jeg følt mye på det etterpå. Uten å bli særlig lur.

10.
10 minutter sykling. (Forklaring: begge møllene på konferansehotellet var opptatt). Fulgt av intervaller på mølla når den ene ble ledig. Kårer dette til månedens beste økt. Kanskje.

12.
40 minutter hjemmeyoga.

15.
Reprise av mølleøkta fra 10.

17.
Den andre økta som er nominert til månedens fineste økt. Ca 15 km ute. Fjellveien i solnedgang. En av de turene som gjør at alt jeg holdet på med gir mening.

18.
40 minutter styrketrening med vekter.

19.
Skikkelig bra intervalløkt. Ca 45 minutter totalt. Fulgt av ca 30 minutter styrketrening (inkludert rulling og sånne lure ting).

21.
Enda en skikkelig bra intervalløkt (må vel nesten røpe hemmeligheten: lang intervall+2x medium intervall+4x kort intervall). 6 minutter tøying etterpå.

22.
3 litt treige km.

Og så. Sluttet det. De siste 6 dagene i februar skjedde det ingenting. Jeg reiste bort, ble syk og mistet piffen. Dvs, mistet generelt piffen. Ble egentlig ganske deppa, på den måten at hele fremtiden og nåtiden virket ganske håpløs, og alt det der. I dag kom jeg meg ut og fikk jogget igjen. I dusjen når jeg kom inn igjen sa jeg høyt til meg selv: Er det mulig å være så dum. 

Det var ikke et spørsmål. Jeg kom bare på det jeg allerede visste. Jeg blir deppa når jeg ikke holder alt i gang. Når jeg stopper opp og mister litt kontrollen. Jeg løp en liten tur i dag, stoppet for å ta bilder og alt det der. Og nå føles alt så mye bedre.

torsdag 23. februar 2017

Litt ekstra tilstede

Jeg hører på denne. Skrur opp lyden litt ekstra. Har behov for å kjenne på gjenklangen i brystkassen. Lytte litt. Være litt ekstra tilstede i dag.

Så skal jeg fortelle at jeg har det bra. At jeg ble slått til på løpetur, og at det gjør meg forbanna, men at jeg har det bra. Jeg holder det gående, løper i vei, og har funnet så mye mestring og bra greier i februar. Har tenkt ut tolv blogginnlegg om mølleintervaller, motbakker, langturer, pissregn og tightser som gnager. Om at følelsen av awesome blandes med tvilen ca hele tiden og uansett. Det er følelsen av å være påmeldt et løp og følelsen av å drive å gnage akkurat litt utenfor komfortsonen. 

Jeg tenker at jeg er smartere nå. Kjenner igjen alle følelsene som kommer. Utilstrekkeligheten og spørsmålene om jeg er bra nok. Så kommer jeg på at jeg gjør det fordi at jeg av og til synes det er gøy. Og så kommer tolv dager på rad hvor det er så supergøy at jeg teller minutter på jobb før jeg kan løpe igjen. Sjekker strava i lunsjpausen og hører på løpespillelista på bussen. Nerder om løping på jodel.

Det går selvfølgelig opp og ned, men det har det alltid gjort, og det vil det alltid fortsette å gjøre. Så lenge jeg husker på det, så klarer jeg lettere å kjenne på trendene. Ikke kjenne så mye etter hvordan jeg har det akkurat nå. Tenke mer på hvordan jeg har hatt det i det siste, hvordan jeg tror jeg kommer til å ha det fremover.

Og jeg tror jeg kommer til å ha det kjempefint.

tirsdag 14. februar 2017

Tiltaksløsheten/slimet i halsen

Prøver å løpe
legger meg på gulvet i stedet
med håndflatene ned i teppet
og kinnet som hviler på parketten.

Husker ikke at jeg går og legger meg,
men hver morgen våkner jeg altfor tidlig.

onsdag 1. februar 2017

Om januar 2017

04
Ca 7 km rundt i Bergen sentrum. Kjente på følelsen av 2017, og den følelsen var ganske god, den.
Gjorde 15 minutter yoga når jeg kom hjem.

05
Litt over en time sykling.

07
Ca en halvtime på mølla. 3x5 min. Fulgt av 15 minutter styrke.

08
30 min på mølle, 15x1 min. Fulgt av 5 min på romaskin.

09
20 min hjemmeyoga.

12
Ca 40 min på mølle. 4x5 min + 3x1 min. Fulgt av 30 min yoga.

13
35 på spinningsykkel en fredagskveld (etter en øl. Er sånt lov?)

14
Fjelltur, ca 2 timer. 30 min yoga når jeg kom hjem, for å få tilbake varmen.

15
10 km joggetur i rolig tempo. 30 min yoga når jeg kom hjem.

16
8 km transportløping.

18
15 min på mølle før jeg møtte noen venner. Fornøyd med å mose både denne og transportløpingen inn i timeplanen.

22
Ca 2 timer fjelltur.

23
Ca 6,5 km transportløping.

24
Ca 30 min hjemmeyoga.

26
Ca 7 km transportløping, og senere 30 min hjemmeyoga.

31
20 minutter på mølle, 1x5 minutter. Tapte mot forkjølelsen som har tatt over kroppen.

Totalt ca 40 km løping. Mot 25,1 i fjor.






torsdag 26. januar 2017

Repeterende tanke under løping

Jeg velger å ikke kalle dette et mantra, for når noen sier at de har et mantra så tenker jeg at de har full kontroll. Det har ikke jeg. 

Men jeg har øvd litt på å løpe i det siste (også), og har funnet en tanke jeg går til når det blir vondt. Pain is temporary, glory is forever.

Neida. 

Eller, ligner det litt? Den repeterende tanken min høres ca sånn ut i hodet mitt "oi, så det er der jeg har vondt nå, lurer på hvor lenge det varer og hva som blir det neste?" 

For det er kanskje litt sånn at pain is temporary - og ikke på den måten at det går over når jeg kommer hjem og legger meg på sofaen, eller om jeg bare går et par lyktestolper nå så blir alt lettere. Men rett og slett så går det over selv om ingenting endrer seg. Hodet finner en ny kroppsdel og tenke på, eller ser noe rart eller kommer på den der scenen i friends hvor de spiser ostekake fra gulvet og lurer på hvordan jeg egentlig hadde reagert på en sånn situasjon. Jeg er jo ganske glad i kake. Og oi, nå gjør det ikke så vondt i leggene lenger, men jeg kjenner at jeg begynner å bli skikkelig sulten. 

Det jeg kjenner i leggene i motbakkene går over på et flatere parti, men kommer tilbake to kilometer senere. Det rullerer og forandrer seg og det gjør litt vondt å hele tiden skulle fortsette. Men det er det det handler om, sant.

De sier at det bare blir lettere. Når du først kommer i gang så kommer du til å like det. Og etterhvert så finnes det noe som hete runner's high og da kommer du til å skjønne alt.

Men det er ganske ofte ganske slitsomt også, og av og til en liten kamp mot tankene (og det som kanskje gjør litt vondt). Heldigvis gjør det så sinnsykt godt å kjenne på følelsen av å fortsette, å være en som fortsetter, og til slutt komme frem.

mandag 23. januar 2017

I dag er jeg:

-løpesliten i beina
-avslappet
-fornøyd med hvordan jeg har det
-en anelse bekymret for hvordan det går med verden

I dag har jeg:
-Løpt
-Jobbet
-Gjort noe som jeg hadde tenkt til å gjøre før jul - men utsatt
-Bestilt billetter: av typen fly- og konsert.

I dag har jeg ikke:
-Sendt den snappen med alle følelsene mine som jeg tenker på hver kveld før jeg sovner. Dag X+1.